(PressFire.no): Kona strakk seg langt da hun skulle finne årets bursdagsgave. I stedet for å gå for det åpenbare- en motorsykkel eller en kasse pils, ble det i stedet bestilt en relikvie-replika: AtGames’ Atari Flashback 8 Gold. En Atari 2600-emulator i en liten 2600-lignende boks, inkludert HDMI-utgang og fylt med 120 spill.
Alt var klart for tur ned memory lane.
Forhåndsgodkjent for stuebruk
Det er flere fordeler med å få slikt fra den man deler seng med, ut over det å slippe å betale selv. Ikke bare kommer den forhåndsgodkjent for stuebruk, den kommer også med et allerede oppgiret motstanderlag.
Barna hadde nemlig blitt informert om innkjøpet og sto klare til innsats. «Hehe», tenkte far, og mintes hvor vanvittig dyktig han en gang var til slikt.
Syntax error i memory lane
Klok av skade etter en rekke fryktelige runder «Smash Bros Brawl» og «Street Fighter IV», valgte boksens eier å overstyre ønskene om å teste «Adventure» og «Atari Climber», og i stedet rette oppmerksomheten mot det selvsagte «Pong».
Nå skal det sies at de erfaringer som ble gjort med akkurat det spillet i hovedsak kan knyttes til spillehallutgaven, men en av naboguttene hadde hjemme-«Pong», så dette burde jo gå bra.
Å starte konsollen er heldigvis en særs enkel affære, dette er true plug-n-play. Så er det rett på konsert med følelsesorkesteret. Bare det å bla seg igjennom bildene av spilleskene fikk saltvannet til å presse på.
Men da man hadde valgt spill, var det minner av det litt mer urvne slaget som kom. Konsoll-«Pong» er nemlig ikke «Pong». Det viste seg at du kan velge mellom drøyt førti forskjellige versjoner.
Hva var nå forskjellen på dem? Og hvilke var for to spillere? Milde himmel, tilbake til instruksjonene. Det var så jeg kunne føle motspillerens forakt:
- Husker du ikke dette, da? Jeg trodde du kunne slikt, jeg.
Men hevnen ble desto søtere. Da vi endelig kom i gang, var det tut og kjør. Utklassingen kan delvis tilskrives at husets tiåring aldri hadde tatt i en joystick, og i hvert fall ikke en som ikke er en helt presis kopi av en av historiens verste utgaver av arten.
Vi prøvde å avhjelpe handicapet ved å plugge joystickenes Rolls Royce, en Wico Redball, inn i konsollens innganger, men fikk det ikke til å fungere. Nuvel, øvelse gjør som kjent mester. Deal with it, lille banditt.
I takt med grusingen av den vanligvis så fingernemme håndkontrollspilleren kom det fornøyde tilrop fra tilskuerne.
- Dette er jo mye hyggeligere enn det dere vanligvis spiller, dette er jo ikke i nærheten av å ligne på virkelige mennesker, applauderte farmor.
Selv ikke fars brutale trashtalk lot til å rokke ved inntrykket av at førti år gamle spill er mye snillere enn «Overwatch». Og, der den gjennomtrengende BIPP-lyden etter hvert begynte å gå denne spilleren på nervene, lot det til at familiens aldersmessige ytterkanter ikke tok det så tungt.
Om å gi seg på topp
Da jeg merket at motstanden begynte å ta seg opp, var det på tide å bytte spill. I et hus som allerede har en (ikke ennå istandsatt) «Space Invaders»-maskin stående, var valget opplagt.
Og, i strid med hvordan jeg selv husker «Invaders» på 2600, viste denne versjonen seg å være ganske så snasen. I motsetning til «Pong» og «Breakout», som begge skriker etter å bli spilt med såkalte paddles, er «Invaders» og joystick en fin kombinasjon.
Nok en gang ble gammel erfaring tungen på vektskålen, og høyeste poengsum ble erobret. Det samme gjaldt tilsvarende spenstige utgaver av «Beamrider» og «Centipede» før det ble bråstopp.
I den innledende runden av «Frogger» følte jeg meg som George Constanza i den klassiske «Seinfeld»-episoden, avsluttet av en lakonisk Peter Stormare:
- Game over. Farmor fniste mens sønnen hennes styrte frosk etter frosk ut i elva. Barnebarnet, derimot, fanget både fluer og hi-score.
- Argh!
Dissonans i muskelminnet
Enda verre ble det da vi etter en liten omgang spillhistorie (om Activision som det første uavhengige spillutviklingsselskapet) gikk i gang med klassikeren «Pitfall».
Minnene om pixel perfect hopp-timing vaket i hjernen, men Atari Gold-boksen var ikke like enig. Jeg løp rett på skorpioner og i gapet på krokodiller, mens «mini me» umiddelbart satte i gang med å lage mentale kart over jungelen som skulle forseres.
Så, det er med blandede følelser man familiespiller på en retrokonsoll. Sin egen mimring er enkelt håndtert, men i spill for to spillere våkner et konkurranseinstinkt man ikke har følt på svært mange år.
Dette følges, nærmest selvfølgelig, av en litt seig følelse av tap, både av barndom og poengsum.
Likevel - når tiåringen spør «pappa, kan du vise meg hvordan jeg kobler til denne, slik at jeg kan spille om du ikke er her», da smelter et farshjerte. Og slik skal det være.