Annonse

Mario Tennis Open

Ramp med racket.

Mario Tennis Open

Ramp med racket.
3:57
8:12
Utvikler
Camelot / Nintendo
Utgiver
Nintendo
Slippdato
25. mai 2012
Plattformer
3DS
Annonse
8:12
3:57
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

(PressFire.no): Dette er litt av en merkelig utgivelse av Nintendo. Her har de hatt en maskin med bevegelseskontrollere på markedet i snart seks år, men lot være å gi ut et «Mario Tennis»-spill på den.

Både Nintendo 64 og GameCube hadde sine egne utgaver, som høstet god kritikk.

Istedet nøyde de seg med lanseringsspillet «Wii Sports», en relansering av GameCube-spillet og diverse tennisspill tredjepartsutviklere ga ut.

Ikke for en ensom sjel uten nett

Hva som gjorde at de følte at tiden var inne for en 3DS-versjon i serien vites ikke, men det kan ha noe med at spillet ble annonsert midt i det som var en akutt mangelperiode i konsollens levetid.

Kanskje ble det hastet litt frem?

Det føles litt sånn i hvert fall. Det er ikke mye å foreta seg om du spiller alene, for eksempel.

Du har varierende vanskelighetsgrader du kan kjøre gjennom i hovedturneringen og fire småspill ved siden. Det er ikke mer enn som så for en ensom sjel uten internett – for det er online moroa ligger.

Merkelig (kles)designvalg

Selvfølgelig er det her snakk om langt mer urealistisk smekking av racket enn de «vanlige» sportsspillene, det er jo tross alt der «Mario»-spillene har sin styrke – og her er det vanvittige backhands og slice shots i fleng.

For å aktivere disse slagene med ekstra futt i dukker det rundt om på banen opp fargede sirkler som inneholder power ups, og om du står i disse og treffer med riktig fargekodet knapp (eller touch-skjerm) får ballen forskjellige egenskaper.

Som for eksempel å få en helt vanvittig skru.

Samtidig kan du også låse opp klesplagg som vil gi Mii-personen du bruker i spillet ekstra trøkk i slagene eller mer fart i sålene.

Dessverre er disse oppgraderingene kun til Mii-figuren. Ingen andre i galleriet kan bruke dem, og blir dermed nesten litt uinteressante. Et merkelig designvalg.

Uansett, du låser opp disse plaggene i butikken ved å spille i turneringer, men må kjøpe dem med mynter du får tak i ved å spille småspillene. Det er en rundtur som er smått frustrerende om du vil låse opp alt, for småspillene er ikke av slikt kaliber at de er ustyrtelig morsomme å spille over lengre tid.

Morsomt tennissidesprang

Blant de fire er det en sentrert rundt det å skyte ballen gjennom ringer, en «Mario Galaxy»-inspirert bane der du prøver å treffe stjernebiter og en hvor du rett og slett skal hamre mange tennisballer forbi motstanderen din på rad og samtidig slå unna blekkbobler.

Den mest spennende av dem med god margin er den kalt «Super Mario Tennis», der du hamrer ballen mot en diger skjerm hvor de fire første (veldig modifiserte) banene til det originale «Super Mario Bros.» ruller.

Her skal du prøve å treffe sopper, skilpadder og ikke minst mynter med tennisballen. Det er potensielt mye mynt å hente, og det er et gøy sidesprang fra den vanlige tennisen.

Online er som en reddende engel

Kontrollene er det ingenting å si på heller, om du ikke faller for fristelsen til å prøve deg på det som ville funket så fint på Wii: Bevegelsesstyring.

Å vri på hele konsollen for å styre slagene er ikke det mest grasiøse du kan gjøre når du spiller et tennisspill akkurat.

Om du velger å spille slik skrus også toppskjermen om til 2D i ren sympati med øynene dine og spillet kontrollerer personen din for deg. Fra før er spillet lagt opp slik at du aldri kan skyte ballen utenfor banen, så det eneste du trenger å gjøre er å trykke til riktig tid og vri litt på konsollen. Det er ikke veldig givende.

Generelt er ikke enkeltspillerdelen utrolig givende, for å være helt ærlig. Hadde det ikke vært multiplayer å spore her hadde det blitt tre svake øyer på terningen, men hurra! Online kommer inn som en reddende engel – slik det også gjorde i «Mario Kart 7».

Lønner seg å være Mii

Online lider litt av at det ikke er noen turneringer å hente, eller at du ikke kan spille med mer enn én motstander med mindre det er venner du smasher mot.

Det lønner seg også litt for mye å være en godt bekledd Mii-figur når du farer på nettet.

Nesten alle jeg har møtt stiller opp i Miien sin, lasset ned i bonuser til både fart, kraft og spinn på ballen.

Jeg vil spille som Luigi, uten dermed å måtte spille i oppoverbakke!

Men det er noe med det poengsystemet til Nintendo jeg har en tåpelig svakhet for. Som i «Mario Kart 7» får du 1000 startpoeng og mister eller får poeng proporsjonalt med hvor mange poeng motstanderen din har.

Føles godt å smæsje en franskmann

Derfor føles det uansvarlig godt å smæsje en tilfeldig franskmann med over 2000 poeng i fjeset med en flammeball som slår han gode fire meter ut av banen, for så å ta både sett og match med en usaklig nittigraders skruball etterpå.

Hadde jeg ikke hatt halsbetennelse skulle jeg ha skremt naboene med primalbrøl i pur glede. På samme måte er det såpass stusselig å tape for en pusling med under 1000 poeng at jeg får lyst til å grine.

En reddende engel er onlinemodusen kanskje, men engelen er enten ikke helt tørr bak ørene eller har bristet den ene vingen. Den løfter spillet opp fra total middelmådighet, men bare til et platå som ligger knappe hakket over.

For de som ville ha et helt nytt og fullverdig «Mario Tennis» er «Open» rett og slett ikke godt nok. For andre, som bare er ute etter å bli underholdt av et nytt tilskudd i de smågærne «Mario»-spinoff-ene, er det en håndfull timer underholdning å finne om du går online.

En småsvak firer.

«Mario Tennis Open» er lansert til Nintendo 3DS.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Hektisk Mario-tennis med god kontroll og morsomme onlinekamper.
Negativt
Spiller du alene er det ikke mye å rope hurra for, og selv online er det store begrensninger.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Ramp med racket.
Mario Tennis Open
Erik Fossum

(PressFire.no): Dette er litt av en merkelig utgivelse av Nintendo. Her har de hatt en maskin med bevegelseskontrollere på markedet i snart seks år, men lot være å gi ut et «Mario Tennis»-spill på den.

Både Nintendo 64 og GameCube hadde sine egne utgaver, som høstet god kritikk.

Istedet nøyde de seg med lanseringsspillet «Wii Sports», en relansering av GameCube-spillet og diverse tennisspill tredjepartsutviklere ga ut.

Ikke for en ensom sjel uten nett

Hva som gjorde at de følte at tiden var inne for en 3DS-versjon i serien vites ikke, men det kan ha noe med at spillet ble annonsert midt i det som var en akutt mangelperiode i konsollens levetid.

Kanskje ble det hastet litt frem?

Det føles litt sånn i hvert fall. Det er ikke mye å foreta seg om du spiller alene, for eksempel.

Du har varierende vanskelighetsgrader du kan kjøre gjennom i hovedturneringen og fire småspill ved siden. Det er ikke mer enn som så for en ensom sjel uten internett – for det er online moroa ligger.

Merkelig (kles)designvalg

Selvfølgelig er det her snakk om langt mer urealistisk smekking av racket enn de «vanlige» sportsspillene, det er jo tross alt der «Mario»-spillene har sin styrke – og her er det vanvittige backhands og slice shots i fleng.

For å aktivere disse slagene med ekstra futt i dukker det rundt om på banen opp fargede sirkler som inneholder power ups, og om du står i disse og treffer med riktig fargekodet knapp (eller touch-skjerm) får ballen forskjellige egenskaper.

Som for eksempel å få en helt vanvittig skru.

Samtidig kan du også låse opp klesplagg som vil gi Mii-personen du bruker i spillet ekstra trøkk i slagene eller mer fart i sålene.

Dessverre er disse oppgraderingene kun til Mii-figuren. Ingen andre i galleriet kan bruke dem, og blir dermed nesten litt uinteressante. Et merkelig designvalg.

Uansett, du låser opp disse plaggene i butikken ved å spille i turneringer, men må kjøpe dem med mynter du får tak i ved å spille småspillene. Det er en rundtur som er smått frustrerende om du vil låse opp alt, for småspillene er ikke av slikt kaliber at de er ustyrtelig morsomme å spille over lengre tid.

Morsomt tennissidesprang

Blant de fire er det en sentrert rundt det å skyte ballen gjennom ringer, en «Mario Galaxy»-inspirert bane der du prøver å treffe stjernebiter og en hvor du rett og slett skal hamre mange tennisballer forbi motstanderen din på rad og samtidig slå unna blekkbobler.

Den mest spennende av dem med god margin er den kalt «Super Mario Tennis», der du hamrer ballen mot en diger skjerm hvor de fire første (veldig modifiserte) banene til det originale «Super Mario Bros.» ruller.

Her skal du prøve å treffe sopper, skilpadder og ikke minst mynter med tennisballen. Det er potensielt mye mynt å hente, og det er et gøy sidesprang fra den vanlige tennisen.

Online er som en reddende engel

Kontrollene er det ingenting å si på heller, om du ikke faller for fristelsen til å prøve deg på det som ville funket så fint på Wii: Bevegelsesstyring.

Å vri på hele konsollen for å styre slagene er ikke det mest grasiøse du kan gjøre når du spiller et tennisspill akkurat.

Om du velger å spille slik skrus også toppskjermen om til 2D i ren sympati med øynene dine og spillet kontrollerer personen din for deg. Fra før er spillet lagt opp slik at du aldri kan skyte ballen utenfor banen, så det eneste du trenger å gjøre er å trykke til riktig tid og vri litt på konsollen. Det er ikke veldig givende.

Generelt er ikke enkeltspillerdelen utrolig givende, for å være helt ærlig. Hadde det ikke vært multiplayer å spore her hadde det blitt tre svake øyer på terningen, men hurra! Online kommer inn som en reddende engel – slik det også gjorde i «Mario Kart 7».

Lønner seg å være Mii

Online lider litt av at det ikke er noen turneringer å hente, eller at du ikke kan spille med mer enn én motstander med mindre det er venner du smasher mot.

Det lønner seg også litt for mye å være en godt bekledd Mii-figur når du farer på nettet.

Nesten alle jeg har møtt stiller opp i Miien sin, lasset ned i bonuser til både fart, kraft og spinn på ballen.

Jeg vil spille som Luigi, uten dermed å måtte spille i oppoverbakke!

Men det er noe med det poengsystemet til Nintendo jeg har en tåpelig svakhet for. Som i «Mario Kart 7» får du 1000 startpoeng og mister eller får poeng proporsjonalt med hvor mange poeng motstanderen din har.

Føles godt å smæsje en franskmann

Derfor føles det uansvarlig godt å smæsje en tilfeldig franskmann med over 2000 poeng i fjeset med en flammeball som slår han gode fire meter ut av banen, for så å ta både sett og match med en usaklig nittigraders skruball etterpå.

Hadde jeg ikke hatt halsbetennelse skulle jeg ha skremt naboene med primalbrøl i pur glede. På samme måte er det såpass stusselig å tape for en pusling med under 1000 poeng at jeg får lyst til å grine.

En reddende engel er onlinemodusen kanskje, men engelen er enten ikke helt tørr bak ørene eller har bristet den ene vingen. Den løfter spillet opp fra total middelmådighet, men bare til et platå som ligger knappe hakket over.

For de som ville ha et helt nytt og fullverdig «Mario Tennis» er «Open» rett og slett ikke godt nok. For andre, som bare er ute etter å bli underholdt av et nytt tilskudd i de smågærne «Mario»-spinoff-ene, er det en håndfull timer underholdning å finne om du går online.

En småsvak firer.

«Mario Tennis Open» er lansert til Nintendo 3DS.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Mario Tennis Open

Positivt
Hektisk Mario-tennis med god kontroll og morsomme onlinekamper.
Negativt
Spiller du alene er det ikke mye å rope hurra for, og selv online er det store begrensninger.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode