(PressFire.no): Tre måneder etter at Max Caulfield fikk snusen i det mulige renkespillet på Blackwater Academy, er «Life is Strange» tilbake med en ny episode.
Som seg hør og bør starter Episode 2 der den forrige sluttet, men befatter seg med mørkere tematikk i denne omgang.
Harde realiteter
Det er vanskelig å oppsummere handlingen i «Life is Strange» på en måte som gir et klart bilde av handlingen.
Ved første øyekast kan det også være vanskelig å skjønne hvorfor man i det hele tatt skal bry seg med et «high school»-drama som mer enn én gang bommer totalt på tenåringslingoen den prøver å imitere (ville en punkrocker noensinne brukt ordet übercool?).
Likevel er det noe her som trekker meg inn, med og videre, og nok en gang er det de små historiene som gir spillet fremdrift – som når venninna til Max, den reserverte Kate Marsh, blir filmet på en fest og videoklippet spres på nettet.
Etter å ha pratet med Kate får vi vite at hun sannsynligvis ble dopet ned og bortført av en klassekamerat på festen. Hun har kun vage minner av det som skjedde, som at hun våknet opp på en madrass i et mystisk hvitt rom.
Det hviler en historie om psykisk sykdom og overgrep i kulissene, uten at dette gjøres eksplisitt. På samme tid hintes det til andre deler av trådnøstet.
For hva er sammenhengen mellom bortføringen, den kommende stormen, renkespillet ved Blackwater Academy og Max’ evne til å reise i tid?
Liv og død
Der man i Episode 1 ble introdusert for spillets konsekvensorienterte dialogsystem gjennom forholdsvis uskyldige intriger på campus, er Episode 2 mer alvorspreget. I denne runden må Max ta valg som handler om liv og død – med permanent virkning.
Trå varsomt: Hvis en hovedperson dør, er vedkommende fortsatt død i de kommende episodene, og denne personens død vil igjen påvirke andre karakterer i spillet.
Valgene er dessuten ikke binære på den måten at man umiddelbart skjønner hva som er feil og riktig, noe som bare øker intensiteten i dialogen. Disse ringvirkningene gir handlingen i «Life is Strange» en ekstra dimensjon, og er unikt for spillmediet som historieforteller.
Det kan således være direkte ubehagelig å presenteres for sine egne valg i oppsummeringen på slutten av episoden, nettopp fordi de ikke alltid er tilsiktede.
Ujevnt, men menneskelig
Selv om Episode 1 viste de samme tendensene, blir de enda tydeligere i Episode 2.
Dialogen faller ofte flatt, som nevnt ovenfor. Den kan være stiv og unaturlig til det punktet hvor man forestiller seg en aldrende manusforfatter på hjemmekontoret, isolert mellom hyllemeter av litteratur titulert «Introduction to Narrative Fiction» eller «Lessons in Contemporary Storytelling».
Så fort man får et innblikk i sjelesmerten til karakterer som Chloe, bestevenninna til Max, og hennes ensomme kamp om å opprettholde ansikt etter å ha mistet sine to beste venner, fordufter imidlertid bildet av den aldrende manusforfatteren.
Det er de personlige historiene som er mest troverdige, de små dryppene av menneskelighet i det store bildet.
Det er vennskapet mellom de to grunnleggende ulike personlighetene, Chloe og Max, Chloes uutalte savn etter den bortkomne Rachel (illustrert gjennom savnede personer-plakater i omgivelsene) og den økende mistanken om at Max’s stilige fotografilærer har et usunt forhold til eleven(e) sine.
På tross av noen trege partier og svake gåter i Episode 2, er det ikke til å komme unna at «Life is Strange» gjør mye riktig. Og etter å ha sett de reelle konsekvensene av valgene mine i Episode 1, er jeg desto mer spent på hva jeg har forårsaket i Episode 3.
Vil du være med, så heng på.
NB! Vi feller ikke dom med terning til enkeltstående episoder fra slike spill, men vil heller konkludere først når sesongen er komplett.
To av fem episoder fra «Life is Strange» er nå lansert til pc, PlayStation 3 og 4, Xbox 360 og Xbox One.
Ujevnt, men menneskelig
Selv om Episode 1 viste de samme tendensene, blir de enda tydeligere i Episode 2.
Dialogen faller ofte flatt, som nevnt ovenfor. Den kan være stiv og unaturlig til det punktet hvor man forestiller seg en aldrende manusforfatter på hjemmekontoret, isolert mellom hyllemeter av litteratur titulert «Introduction to Narrative Fiction» eller «Lessons in Contemporary Storytelling».
Så fort man får et innblikk i sjelesmerten til karakterer som Chloe, bestevenninna til Max, og hennes ensomme kamp om å opprettholde ansikt etter å ha mistet sine to beste venner, fordufter imidlertid bildet av den aldrende manusforfatteren.
Det er de personlige historiene som er mest troverdige, de små dryppene av menneskelighet i det store bildet.
Det er vennskapet mellom de to grunnleggende ulike personlighetene, Chloe og Max, Chloes uutalte savn etter den bortkomne Rachel (illustrert gjennom savnede personer-plakater i omgivelsene) og den økende mistanken om at Max’s stilige fotografilærer har et usunt forhold til eleven(e) sine.
På tross av noen trege partier og svake gåter i Episode 2, er det ikke til å komme unna at «Life is Strange» gjør mye riktig. Og etter å ha sett de reelle konsekvensene av valgene mine i Episode 1, er jeg desto mer spent på hva jeg har forårsaket i Episode 3.
Vil du være med, så heng på.
NB! Vi feller ikke dom med terning til enkeltstående episoder fra slike spill, men vil heller konkludere først når sesongen er komplett.
To av fem episoder fra «Life is Strange» er nå lansert til pc, PlayStation 3 og 4, Xbox 360 og Xbox One.