Annonse

Kulturdepartementet har gjort en elendig jobb med spill - og en ny spillskatt endrer ingenting

Kulturdepartementet har gjort en elendig jobb med spill - og en ny spillskatt endrer ingenting

10:03
18:48
Utvikler
Utgiver
Slippdato
Plattformer
Annonse
18:48
10:03
TL;DR
Foto: Martin B. Andersson / Kulturdepartementet

KOMMENTAR: «Hiv på én prosent mer skatt og la det gå til spillutviklerne» er et forslag fra det næringspolitiske rådet oppsatt av Kulturdepartementet og Fiskeri- og Næringsdepartementet.

Du kan lese mer om det her.

I utgangspunktet er det hyggelig at myndighetene ser på muligheten for å støtte spill mer.

Det trengs. Norsk spillbransje, hardtarbeidende og ekstremt dyktig som den er, er fortsatt rimelig akterutseilt i forhold til våre nordiske venner, noe som merkes først og fremst økonomisk – men også i statusen spill har politisk her til lands.

De tjuefem millionene norske spill får i året som statlig tilskudd, forvaltet av Norsk Filminstitutt (NFI), er nesten hele grunnen til at bransjen eksisterer i det (riktignok beskjedne) omfanget den gjør i dag.

Mer penger er en fin ting for alle på utviklersida, men å flytte utgiftene for spillstøtten over på spillerne høres for meg utrolig tonedøvt ut.

Hvorfor skal de som har lyst til å kjøpe «Civilization VI» på Steam eller «Uncharted» på PlayStation Store finansiere norske spill, bare fordi de er spillinteresserte og kjøper spillene sine på nett?

Verre: Det er allerede lovpålagt moms på digitale spillsalg.

Jeg vil nesten gå så langt som å kalle det smålig dersom Kulturdepartementet velger å heller slenge på enda flere skatter – istedet for å gi av millionene de allerede samler inn på spillsalg.

Om så skjer har departementet bare gjort det absolutt minimale ovenfor spillbransjen i Norge nok en gang: Tatt null risiko og flyttet alle kostnader over på spillerne selv.

Men mer penger blir det jo. Godt jobbet, alle sammen! Husk å sende ministeren på en champagne-fest på Filmens Hus og ta noen bilder til pressemeldingen. «Faen som vi støtter spillindustrien!» kan være tittelen.

Pisset treffer buksa, og alt føles varmt og deilig. I en stund.

Mye penger, eller?

Så hva er det egentlig som er problemet her?

Å hive på noen øre eller kroner per spillkjøp høres jo ikke så ille ut for forbrukeren, og dersom det plutselig betyr en voldsom vekst i norsk spillutvikling er det jo bare bra, eller?

Rådet sier til NRKs Nyhetsmorgen at de forventer 140 millioner kroner ekstra – og at det er «et sobert anslag». Det er jo fryktelig mye penger. Penger som vil forandre industrien her til lands totalt, og som jeg neimen ikke er sikker på om bransjen er stor nok til å håndtere sånn med det første.

Men det er også et beløp dratt rett ut av lufta.

I frykt for å anklage noen for å holde Kulturdepartementet for narr: Regnestykket går rett og slett ikke opp.

Ikke akkurat...
Ikke akkurat...
La oss se nærmere på det

Én prosent vil gi en femdobling av dagens støtteordning bare av Steam-salgene gjort hvert år, mener rådet.

I 2017 er budsjettet til NFI på rundt 20 millioner kroner i direkte støtte til spillutvikling. En femdobling av dette er rett oppunder 100 millioner kroner – altså antyder rådet at det kjøpes spill for 10 milliarder kroner på Steam.

Videre sier rådet selv at 1,6 millioner nordmenn handler på Steam – et tall øyensynlig hentet fra SteamSpy.com.

10 milliarder kroner delt på 1,6 millioner personer fordrer at hver eneste Steam-bruker handler digitale spill for 6250 kroner i året. Dette er selvfølgelig ikke virkeligheten.

Jeg setter også store spørsmålstegn ved at 1,6 millioner personer (over 26 prosent av befolkningen) bruker Steam.

Sannheten er at salget i Norge ikke er i nærheten.

Svenske tall danner norsk bilde.
2,7 millioner, ikke 140

Det er ikke i nærheten av å være i nærheten. Vi har riktignok ikke konkrete tall for Steam-salg i Norge, men det nordiske spillforbundet ANGI har en pekepinn:

I Norge ble det solgt spill i butikk for i underkant av 600 millioner kroner i 2015, melder de i sin årlige rapport.

I Sverige selges det litt over tre ganger så mye digitalt som i butikk. Om dette også gjelder for Norge (og det er ingen grunn til å tro at vi er verre enn naboene her), betyr det at vi kjøpte spillinnhold på nett for omtrent 1,8 milliarder kroner i 2015.

Til sammen 2,4 milliarder kroner, med andre ord – noe som passer rimelig bra med Newzoo sine estimater for 2017 (analyseselskapet estimerer at den norske omsetningen er 2,58 milliarder kroner).

Med et digitalt salg på rundt 1,8 milliarder betyr den en maksimal økning til støtteordningen på atten millioner kroner dersom én prosent legges til som påslag.

Men hold deg fast, for det blir verre dersom det bare skal være rene salg av spill vi beskatter!

I Sverige er bare 15 prosent (!) av den digitale omsetningen for spill, rene spillsalg - resten er mikrotransaksjoner, DLC-pakker, F2P/P2P-spill og sosiale spill!

Om Norge har samme prosentandeler, betyr det at vi omsetter spill digitalt for 270 millioner kroner i året. Altså vil maksimal utbytte være stakkarslige 2,7 millioner kroner om vi bare skal beskatte salg av spill. Ouch!

Knapt nok verd å bruke tid på, selv om det nok er noen utviklere som hadde blitt glad for noen ekstra kroner i støtte.

Atten millioner (eller worst case 2,7 millioner) er ganske langt unna de 140 millionene i de «sobre» prognosene til rådet.

Giske ga ut stortingsmeldingen
om dataspill i 2008.
Skjerpings!

Det Kulturdepartementet skal ta stilling til her er småpenger i den store sammenhengen, med andre ord.

Å beskatte oppå beskattingen er tarvelig, og veien blir som kjent litt glattere når det først er gjort.

Den første steinen må alltid legges for å bygge et hus. Om noen år er det kanskje like greit med to prosenter? Tre? Fem? Da blir det jo raskt mer penger!

Grøss.

Jeg vil derimot benytte anledningen til å sparke på skinnleggene i departementet litt. Slik småsysling, som dette er, er blitt litt symptomatisk for hele holdningen deres til spill.

Det er ingen tvil om at departementet har sovet i timen i de snart ti årene siden Trond Giske la fram Spillmeldingen for Stortinget, hvor det (øyensynlig) én gang for alle ble slått fast at spill er kultur og bør satses på.

Landene som ikke kastet bort tiden sitter i dag med milliardgevinster hvert bidige år og tusenvis av arbeidsplasser, men her til lands skal departementet plutselig vise at de tar spill «på alvor» ved å pumpe inn mer (av spillernes) penger til NFI.

Å sende regningen videre på denne måten virker som ansvarsfraskrivelse av verste sort.

Hvor er satsingen som ble forespeilet i 2008?

Hvorfor insisteres det på å bare spytte inn penger til enkeltprosjekter og enkeltselskaper, når det også burde brukes mynt til å bygge en bærekraftig løsning for industrien.

Vi trenger mer penger til utdannelse, til å holde på de flinke, teknologiutvikling, til å lokke til oss talenter, til å holde selskaper gående ut over den nå altoppslukende pitchen på kontoret til NFI.

Denne foreslåtte steroid-måten å gjøre ting på vil gi noen spillselskaper mer å rutte med, men tar ikke tak i det grunnleggende problemet norsk spillbransje har (at det er liten sikkerhet i å utvikle spill), og bidrar ikke til noen særlig grobunn for oppstart eller stabilitet som trengs for den lange tiden utviklingen tar.

Der land som Sverige, England, Frankrike og ikke minst Canada har gitt skattelettelser og oppstartshjelp til gryende og eksisterende spillselskaper, og følgelig har milliardeksport på spill, har Norge gjort så godt som ingenting.

For noen år siden var jeg og så en presentasjon Innovasjon Norge hadde om spillutvikling, og hvilke ting de kunne hjelpe til med. Deres råd til spillutviklere var å flytte til Canada (!). Da vet du det er noe feil her hjemme.

At den norske spillindustrien, i miniskalaen den opererer i, går så bra som den gjør er mer til tross for, enn på grunn av, Kulturdepartementets håndtering av bransjen.

Spill hadde 4,6 ganger så
stor eksportverdi som filmer i fjor,
men blir ikke nevnt i årsrapporten.
Spill er annenrangs kultur

Norske spill har NFI å klamre seg til, som forvalter en bitteliten pengesekk, tilbakeholdt av påtvungne regler om at spill de skal støtte må oppfylle «Kulturkravene» (blant annet med sinnsvake krav om at spill må foregå i et EØS-land) og en salig sammensurring med måten filmproduksjon finansieres.

NFI-støtten har fungert bra fordi det har vært den eneste livslinja til bransjen i lang tid. Det er ikke bra nok i 2017. Vi trenger en bærekraftig bransje, ikke en bransje der selskaper står i fare for å gå konkurs fordi alle eggene lå i kurva som ble med inn i pitcherunden.

For meg som sitter på utsiden virker det ikke som at spill blir tatt særlig seriøst av filminstituttet heller.

Se på spalteplassen spill får i årsrapportene fra NFI. Norskproduserte filmer blir analysert i huet og ræva, og NFI slår seg på brystet med statistikk nok til å ta livet av en liten landsby og konkrete planer og gjøremål.

Åja, også var det spill da, de må vel få en liten paragraf som er sakset rett fra spillforbundet VIRKE sin årsrapport. Job’s done.

Så ikke engang forvalterne av lommeboka til spillbransjen greier å se konturene, noe som er håpløst. La oss se på noen enkle tall jeg fant på de siste årsrapportene til NFI og VIRKE: 

- Norskproduserte filmer fikk rundt 420 millioner kroner for utvikling, produksjon, lansering og etterhåndsstøtte. I tillegg legges det nesten 150 millioner i alt fra filmformidling til festivalstøtte og filmkultur. Film og alt rundt blir godt ivaretatt.

- Premierefilmene omsatte i 2016 for 299,3 millioner kroner. Fysisk salg og salg av rettigheter til annen distribusjon er ikke med her.

- Norskproduserte spill fikk 20 millioner til utvikling av spill og litt over 4 millioner for lanseringshjelp.

- Spillselskapene omsatte i 2016 for 358 millioner.

- Norskproduserte filmer hentet inn 69 millioner kroner i eksportverdier i 2014.

- Norskproduserte spill hentet inn 322 millioner kroner i eksportverdier i 2016.

- I snitt ser 716 000 ikke-norske personer norske filmer i utlandet hvert år – spillet «Teslagrad» solgte alene 1,6 millioner eksemplarer.

Riktignok bør disse tallene tas med en klype salt. Det er ikke helt riktig å sammenligne disse tallene rett opp mot hverandre, og tidsperspektivet blir feil når en tenker på utviklingstid for begge bransjene, pluss at selskapene på begge sider sikkert tjener penger på andre ting også.

De er bare ment for å illustrere potensialet som ligger i spillbransjen.

Jeg har ikke doktorgrad i økonomi, men dette ser da slett ikke verst ut for en bitte liten industri som knapt har blitt tørr bak ørene?

Flere folk verden over konsumerer norske spill enn norske filmer, spillene drar inn mer penger fra utlandet, og omsetter for mye mer per krone spyttet inn.

Onde tunger vil kanskje snu det hele på hodet og si at spill ikke trenger de ekstra pengene, fordi det jo ser ut som det går bra, men sånn er det bare ikke.

I stedet vil jeg sette fingeren på at den norske bransjen har enormt potensial.

Dårligst i klassen

Potensialet kan for eksempel vises med perspektiv mot våre naboer: Ikke bare er vi økonomisk irrelevante på klodenivå (Norge står for 0,04 prosent av omsetningen), men også i nordisk sammenheng er vi på sisteplass.

Svenskene tjener 35 ganger mer enn oss på samme bransje. Svenskenes spill omsatte for 12,2 milliarder kroner i fjor.

Finnene er enda bedre, og deres spill omsetter for 23,7 milliarder kroner, en tredvedobling siden Giske la fram Spillmeldingen i 2008.

Danskene, som irriterer seg over mye av den samme problematikken som oss, omsetter «bare» for halvannen milliard.

Islendingene omsetter for 770 millioner kroner.

Norge er altså dønn sist med 358 millioner kroner. Det er ingen grunn til at vi ikke skal kunne være hakket bedre. Her burde det være muligheter for vekst, for å si det sånn.


Men hvorfor er det ingen i Kulturdepartementet som følger med? Hvorfor blir ikke spillutvikling sett på som et viktig ledd i å sette Norge på kartet for de hundrevis av millionene av unge som spiller spill? Hvorfor er ikke spill engang annerkjent av Kulturrådet?

Det næringspolitiske rådet sitt forslag er et steg i en eller annen retning for norske spill, men om ikke annet, så belyser den nok en gang at bransjen trenger hjelp, og at departementet famler.

Å hive penger inn på toppen har riktignok sin funksjon i støtteapparatet, men det er neppe svaret denne gangen heller.

Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.
Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
No items found.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Negativt
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Kulturdepartementet har gjort en elendig jobb med spill - og en ny spillskatt endrer ingenting
Erik Fossum
Foto: Martin B. Andersson / Kulturdepartementet

KOMMENTAR: «Hiv på én prosent mer skatt og la det gå til spillutviklerne» er et forslag fra det næringspolitiske rådet oppsatt av Kulturdepartementet og Fiskeri- og Næringsdepartementet.

Du kan lese mer om det her.

I utgangspunktet er det hyggelig at myndighetene ser på muligheten for å støtte spill mer.

Det trengs. Norsk spillbransje, hardtarbeidende og ekstremt dyktig som den er, er fortsatt rimelig akterutseilt i forhold til våre nordiske venner, noe som merkes først og fremst økonomisk – men også i statusen spill har politisk her til lands.

De tjuefem millionene norske spill får i året som statlig tilskudd, forvaltet av Norsk Filminstitutt (NFI), er nesten hele grunnen til at bransjen eksisterer i det (riktignok beskjedne) omfanget den gjør i dag.

Mer penger er en fin ting for alle på utviklersida, men å flytte utgiftene for spillstøtten over på spillerne høres for meg utrolig tonedøvt ut.

Hvorfor skal de som har lyst til å kjøpe «Civilization VI» på Steam eller «Uncharted» på PlayStation Store finansiere norske spill, bare fordi de er spillinteresserte og kjøper spillene sine på nett?

Verre: Det er allerede lovpålagt moms på digitale spillsalg.

Jeg vil nesten gå så langt som å kalle det smålig dersom Kulturdepartementet velger å heller slenge på enda flere skatter – istedet for å gi av millionene de allerede samler inn på spillsalg.

Om så skjer har departementet bare gjort det absolutt minimale ovenfor spillbransjen i Norge nok en gang: Tatt null risiko og flyttet alle kostnader over på spillerne selv.

Men mer penger blir det jo. Godt jobbet, alle sammen! Husk å sende ministeren på en champagne-fest på Filmens Hus og ta noen bilder til pressemeldingen. «Faen som vi støtter spillindustrien!» kan være tittelen.

Pisset treffer buksa, og alt føles varmt og deilig. I en stund.

Mye penger, eller?

Så hva er det egentlig som er problemet her?

Å hive på noen øre eller kroner per spillkjøp høres jo ikke så ille ut for forbrukeren, og dersom det plutselig betyr en voldsom vekst i norsk spillutvikling er det jo bare bra, eller?

Rådet sier til NRKs Nyhetsmorgen at de forventer 140 millioner kroner ekstra – og at det er «et sobert anslag». Det er jo fryktelig mye penger. Penger som vil forandre industrien her til lands totalt, og som jeg neimen ikke er sikker på om bransjen er stor nok til å håndtere sånn med det første.

Men det er også et beløp dratt rett ut av lufta.

I frykt for å anklage noen for å holde Kulturdepartementet for narr: Regnestykket går rett og slett ikke opp.

Ikke akkurat...
Ikke akkurat...
La oss se nærmere på det

Én prosent vil gi en femdobling av dagens støtteordning bare av Steam-salgene gjort hvert år, mener rådet.

I 2017 er budsjettet til NFI på rundt 20 millioner kroner i direkte støtte til spillutvikling. En femdobling av dette er rett oppunder 100 millioner kroner – altså antyder rådet at det kjøpes spill for 10 milliarder kroner på Steam.

Videre sier rådet selv at 1,6 millioner nordmenn handler på Steam – et tall øyensynlig hentet fra SteamSpy.com.

10 milliarder kroner delt på 1,6 millioner personer fordrer at hver eneste Steam-bruker handler digitale spill for 6250 kroner i året. Dette er selvfølgelig ikke virkeligheten.

Jeg setter også store spørsmålstegn ved at 1,6 millioner personer (over 26 prosent av befolkningen) bruker Steam.

Sannheten er at salget i Norge ikke er i nærheten.

Svenske tall danner norsk bilde.
2,7 millioner, ikke 140

Det er ikke i nærheten av å være i nærheten. Vi har riktignok ikke konkrete tall for Steam-salg i Norge, men det nordiske spillforbundet ANGI har en pekepinn:

I Norge ble det solgt spill i butikk for i underkant av 600 millioner kroner i 2015, melder de i sin årlige rapport.

I Sverige selges det litt over tre ganger så mye digitalt som i butikk. Om dette også gjelder for Norge (og det er ingen grunn til å tro at vi er verre enn naboene her), betyr det at vi kjøpte spillinnhold på nett for omtrent 1,8 milliarder kroner i 2015.

Til sammen 2,4 milliarder kroner, med andre ord – noe som passer rimelig bra med Newzoo sine estimater for 2017 (analyseselskapet estimerer at den norske omsetningen er 2,58 milliarder kroner).

Med et digitalt salg på rundt 1,8 milliarder betyr den en maksimal økning til støtteordningen på atten millioner kroner dersom én prosent legges til som påslag.

Men hold deg fast, for det blir verre dersom det bare skal være rene salg av spill vi beskatter!

I Sverige er bare 15 prosent (!) av den digitale omsetningen for spill, rene spillsalg - resten er mikrotransaksjoner, DLC-pakker, F2P/P2P-spill og sosiale spill!

Om Norge har samme prosentandeler, betyr det at vi omsetter spill digitalt for 270 millioner kroner i året. Altså vil maksimal utbytte være stakkarslige 2,7 millioner kroner om vi bare skal beskatte salg av spill. Ouch!

Knapt nok verd å bruke tid på, selv om det nok er noen utviklere som hadde blitt glad for noen ekstra kroner i støtte.

Atten millioner (eller worst case 2,7 millioner) er ganske langt unna de 140 millionene i de «sobre» prognosene til rådet.

Giske ga ut stortingsmeldingen
om dataspill i 2008.
Skjerpings!

Det Kulturdepartementet skal ta stilling til her er småpenger i den store sammenhengen, med andre ord.

Å beskatte oppå beskattingen er tarvelig, og veien blir som kjent litt glattere når det først er gjort.

Den første steinen må alltid legges for å bygge et hus. Om noen år er det kanskje like greit med to prosenter? Tre? Fem? Da blir det jo raskt mer penger!

Grøss.

Jeg vil derimot benytte anledningen til å sparke på skinnleggene i departementet litt. Slik småsysling, som dette er, er blitt litt symptomatisk for hele holdningen deres til spill.

Det er ingen tvil om at departementet har sovet i timen i de snart ti årene siden Trond Giske la fram Spillmeldingen for Stortinget, hvor det (øyensynlig) én gang for alle ble slått fast at spill er kultur og bør satses på.

Landene som ikke kastet bort tiden sitter i dag med milliardgevinster hvert bidige år og tusenvis av arbeidsplasser, men her til lands skal departementet plutselig vise at de tar spill «på alvor» ved å pumpe inn mer (av spillernes) penger til NFI.

Å sende regningen videre på denne måten virker som ansvarsfraskrivelse av verste sort.

Hvor er satsingen som ble forespeilet i 2008?

Hvorfor insisteres det på å bare spytte inn penger til enkeltprosjekter og enkeltselskaper, når det også burde brukes mynt til å bygge en bærekraftig løsning for industrien.

Vi trenger mer penger til utdannelse, til å holde på de flinke, teknologiutvikling, til å lokke til oss talenter, til å holde selskaper gående ut over den nå altoppslukende pitchen på kontoret til NFI.

Denne foreslåtte steroid-måten å gjøre ting på vil gi noen spillselskaper mer å rutte med, men tar ikke tak i det grunnleggende problemet norsk spillbransje har (at det er liten sikkerhet i å utvikle spill), og bidrar ikke til noen særlig grobunn for oppstart eller stabilitet som trengs for den lange tiden utviklingen tar.

Der land som Sverige, England, Frankrike og ikke minst Canada har gitt skattelettelser og oppstartshjelp til gryende og eksisterende spillselskaper, og følgelig har milliardeksport på spill, har Norge gjort så godt som ingenting.

For noen år siden var jeg og så en presentasjon Innovasjon Norge hadde om spillutvikling, og hvilke ting de kunne hjelpe til med. Deres råd til spillutviklere var å flytte til Canada (!). Da vet du det er noe feil her hjemme.

At den norske spillindustrien, i miniskalaen den opererer i, går så bra som den gjør er mer til tross for, enn på grunn av, Kulturdepartementets håndtering av bransjen.

Spill hadde 4,6 ganger så
stor eksportverdi som filmer i fjor,
men blir ikke nevnt i årsrapporten.
Spill er annenrangs kultur

Norske spill har NFI å klamre seg til, som forvalter en bitteliten pengesekk, tilbakeholdt av påtvungne regler om at spill de skal støtte må oppfylle «Kulturkravene» (blant annet med sinnsvake krav om at spill må foregå i et EØS-land) og en salig sammensurring med måten filmproduksjon finansieres.

NFI-støtten har fungert bra fordi det har vært den eneste livslinja til bransjen i lang tid. Det er ikke bra nok i 2017. Vi trenger en bærekraftig bransje, ikke en bransje der selskaper står i fare for å gå konkurs fordi alle eggene lå i kurva som ble med inn i pitcherunden.

For meg som sitter på utsiden virker det ikke som at spill blir tatt særlig seriøst av filminstituttet heller.

Se på spalteplassen spill får i årsrapportene fra NFI. Norskproduserte filmer blir analysert i huet og ræva, og NFI slår seg på brystet med statistikk nok til å ta livet av en liten landsby og konkrete planer og gjøremål.

Åja, også var det spill da, de må vel få en liten paragraf som er sakset rett fra spillforbundet VIRKE sin årsrapport. Job’s done.

Så ikke engang forvalterne av lommeboka til spillbransjen greier å se konturene, noe som er håpløst. La oss se på noen enkle tall jeg fant på de siste årsrapportene til NFI og VIRKE: 

- Norskproduserte filmer fikk rundt 420 millioner kroner for utvikling, produksjon, lansering og etterhåndsstøtte. I tillegg legges det nesten 150 millioner i alt fra filmformidling til festivalstøtte og filmkultur. Film og alt rundt blir godt ivaretatt.

- Premierefilmene omsatte i 2016 for 299,3 millioner kroner. Fysisk salg og salg av rettigheter til annen distribusjon er ikke med her.

- Norskproduserte spill fikk 20 millioner til utvikling av spill og litt over 4 millioner for lanseringshjelp.

- Spillselskapene omsatte i 2016 for 358 millioner.

- Norskproduserte filmer hentet inn 69 millioner kroner i eksportverdier i 2014.

- Norskproduserte spill hentet inn 322 millioner kroner i eksportverdier i 2016.

- I snitt ser 716 000 ikke-norske personer norske filmer i utlandet hvert år – spillet «Teslagrad» solgte alene 1,6 millioner eksemplarer.

Riktignok bør disse tallene tas med en klype salt. Det er ikke helt riktig å sammenligne disse tallene rett opp mot hverandre, og tidsperspektivet blir feil når en tenker på utviklingstid for begge bransjene, pluss at selskapene på begge sider sikkert tjener penger på andre ting også.

De er bare ment for å illustrere potensialet som ligger i spillbransjen.

Jeg har ikke doktorgrad i økonomi, men dette ser da slett ikke verst ut for en bitte liten industri som knapt har blitt tørr bak ørene?

Flere folk verden over konsumerer norske spill enn norske filmer, spillene drar inn mer penger fra utlandet, og omsetter for mye mer per krone spyttet inn.

Onde tunger vil kanskje snu det hele på hodet og si at spill ikke trenger de ekstra pengene, fordi det jo ser ut som det går bra, men sånn er det bare ikke.

I stedet vil jeg sette fingeren på at den norske bransjen har enormt potensial.

Dårligst i klassen

Potensialet kan for eksempel vises med perspektiv mot våre naboer: Ikke bare er vi økonomisk irrelevante på klodenivå (Norge står for 0,04 prosent av omsetningen), men også i nordisk sammenheng er vi på sisteplass.

Svenskene tjener 35 ganger mer enn oss på samme bransje. Svenskenes spill omsatte for 12,2 milliarder kroner i fjor.

Finnene er enda bedre, og deres spill omsetter for 23,7 milliarder kroner, en tredvedobling siden Giske la fram Spillmeldingen i 2008.

Danskene, som irriterer seg over mye av den samme problematikken som oss, omsetter «bare» for halvannen milliard.

Islendingene omsetter for 770 millioner kroner.

Norge er altså dønn sist med 358 millioner kroner. Det er ingen grunn til at vi ikke skal kunne være hakket bedre. Her burde det være muligheter for vekst, for å si det sånn.


Men hvorfor er det ingen i Kulturdepartementet som følger med? Hvorfor blir ikke spillutvikling sett på som et viktig ledd i å sette Norge på kartet for de hundrevis av millionene av unge som spiller spill? Hvorfor er ikke spill engang annerkjent av Kulturrådet?

Det næringspolitiske rådet sitt forslag er et steg i en eller annen retning for norske spill, men om ikke annet, så belyser den nok en gang at bransjen trenger hjelp, og at departementet famler.

Å hive penger inn på toppen har riktignok sin funksjon i støtteapparatet, men det er neppe svaret denne gangen heller.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
Andre artikler

Kulturdepartementet har gjort en elendig jobb med spill - og en ny spillskatt endrer ingenting

Positivt
Negativt
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode