Knack

Et veldig vanlig spill.

(PressFire.no): «Ape Escape», «Spyro The Dragon» og i senere tid «Little Big Planet», lærte oss at plattformspill for barn fra Sony PlayStations underselskaper kan være knallgode opplevelser for lekne sjeler i alle aldre.

De trenger ikke være fordummende tredemøller med syltynne overlegg av motiverende filmklipp og fine farger.

De kan gi noe tilbake til spilleren - tvinge oss til å tenke, undre og gruble, og belønne oss med gleden det er å oppnå noe ved hjelp av intellekt og utforskertrang.

 

Effektiv barneparkerer

«Knack» handler ikke om utforskning og oppgaveløsning, men å banke gnomer og roboter, samle et utall «fortidsminner» (oversatt fra det engelske «relics»), som tas fra deg igjen ved slutten av hver scene.

For å si det enkelt: «Knack» er en effektiv barneparkerer, men samtidig (kanskje) en skadelig en som sådan. Om det ligger noen som helst oppbyggende eller transformerende kraft i dette spillet, så må det være på to måter:

Spillet er en langtrukken tålmodighetsprøve som spill, og, på historieplanet, en tankevekker for de aller minste á la Disney og Pixar. Men døllere.

 

Knock it big

Vi inntar rollen som Knack, en urgammel golem; en magisk/mytisk krigsmaskin som etter sitt senere møte med menneskeheten og forskerlaboratorier har utviklet en bevissthet om verden og om seg selv. En maskin, altså. Med sjel.

Knack faller inn i rekka på snillelaget i kampen mot grådighet og stormannsgalskap, mot gnomer, roboter og soldater med raske briller og lasersverd, fordi han velger det selv. Krigen handler, selvfølgelig, om å erobre den antikke makten som er kjernen for Knacks eget opphav, og som menneskene vet forsvinnende lite om.

Som historien, så er også selve spillets mest interessante bestanddel Knack selv, og hans funksjonalitet. Detaljnivået er fascinerende rikt allerede fra starten, hvor Knack er en halvmeter høy.

Figuren består av en mengde små geometriske former, «fortidsminner», som svever om hverandre og til sammen utgjør en kropp. Samler man flere, vokser Knack seg større, til en King Kong av metall og makt. Så kaster han rundt seg med stridsvogner og knuser bygninger, og vekker forundring og frykt hos bosser og spekulerende antagonister.

 

Veldig, veldig skuffa

Det lyder kanskje banalt, men det er altså her, i den svære mengden av bittesmå visuelle og fysiske detaljer, at PlayStation 4 får vist frem kraften den utvinner i «Knack».

Og derfor, for at vi over en tidsperiode skal få se på herligheten av ny underholdningsteknologi, trekkes vi gjennom en lang rekke lineære korridorer fylt med fiender å slåss mot.

Det finnes et fåtall knapper å trykke på, som utgjør et simpelt kampsystem vi skal mestre for å få se hvordan historien utspiller seg.

Man kan slå, hoppe unna fiendens angrep eller smelle på med ett av tre superangrep. Gøy hadde det kanskje vært – om vi i det minste fikk leke fritt med makten.

I stedet begrenses de oppsamlede «fortidsminnene» til hvert korte kapittel av historien, og fratas oss under påskudd av en eller annen plottwist hvert tiende minutt.

 

Jeg virker kanskje sur, men egentlig er jeg bare veldig, veldig skuffa. «Knack» kunne og burde vært skikkelig moro, men er og blir passe middelmådig, og ingenting du bør bruke penger på med mindre det er snakk om julegave til en ukritisk sjuåring. Da er du også, forøvrig, en middelmådig oppdrager.

Likevel: Middelmådig er det samme som midt på treet. Ikke dårlig, og – til og med – på enkelte områder littegrann imponerende.

NB! «Knack» lanseres i Norge samtidig med PlayStation 4-slippet 29. november. 

Oppsummering
Positivt
Interessante undertoner i historien. Passe vanskelig. Barnevennlig. Pent å se på.
Negativt
Tynt kampsystem. Stort sett bare slossing. Lite rom for utforskning. Elendig oversettelse til norsk.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3