(PressFire.no): Med «Hearthstone» gjorde Blizzard det Blizzard alltid har vært gode på – å ta kompliserte og ekskluderende spillformater og gjøre de folkelige og tilgjengelige, samtidig som de beholder en strategisk dybde som holder GAMER(!)-gamerne interesserte.
Derfor dominerte «Starcraft» og «Warcraft» strategispillsjangeren i over et tiår. Derfor har «World of Warcraft» dominert de massive nettspillene. Og derfor spratt «Overwatch» rett opp som kongen av arena-skytespill, og fikk oss til å glemme at «Battleborn» noensinne var lansert.
Men to år er lang levetid for det som i praksis er et glorifisert og strømlinjeformet samlekortspill. Og selv om Blizzard stadig fyller på med nye utvidelser og kort er det sjeldent det dukker opp noe som får spillet til å føles ferskt igjen.
Om det noensinne skulle dukke opp et øyeblikk hvor noen skulle wrestle spillet fra samlekort-tronen, så er det altså nå. Det er gjerne derfor Bethesda og Dire Wolf Digital snart skubber «The Elder Scrolls: Legends» på oss akkurat nå, som etter alle solemerker er en «Hearthstone»-klone med en vri.
Seriøs konkurrent
«Elder Scrolls Legends» og «Hearthstone» er digitale kortspill, hvor vi samler kort som vi bruker til å kjempe mot andre spillere i turbaserte kamper. Sjangeren har lenge eksistert som fysiske spill, med kjente navn som «Magic: The Gathering», «Yu-Gi-Oh!» og «Pokémon» i front.
Begge spillere har her hver sin helt med 30 helsepoeng, og en kortstokk på mellom 50 og 70 kort. Hver runde trekker spillerne et kort, og plasserer kort fra samlingen sin på spillbrettet. Disse kortene kan da sloss innbyrdes eller brukes til å skade motstanderen, og når hun eller han er tom for helse vinner vi. Et enkelt konsept, som kan være utrolig vanskelig å mestre.
Ved første øyekast kan «The Elder Scrolls: Legends» slik sett ligne veldig på «Hearthstone», bare med kort som henter navn og bilder fra «Elder Scrolls» i stedet for «Warcraft»-universet.
Todelt spillbrett
Den mest markante forskjellen finner vi allerede på selve spillbrettet. I «The Elder Scrolls Legends» er dette delt I to vertikale filer, hvor kort på ene siden normalt sett ikke kan angripe kort på andre siden. Samtidig kan kort i begge filer angripe heltene.
Dette gjør at posisjonering blir en stor faktor, og vi må planlegge hvor vi plasserer kortene våre for å ikke miste kontrollen på noen av sidene. Det nytter for eksempel ikke å ha full kontroll på høyrefilen om motstanderen klarer å snike et hardtslående angrep rundt på venstrefilen.
For å skape enda et strategisk lag på dette kan de forskjellige filene også ha forskjellige egenskaper. Det ser ut som standarden er at venstrefilen er «normal», mens kort som spilles i høyrefilen starter som skjult – at motstanderens kort ikke kan angripe det første runden de legges på spillbordet.
En annen unik spillmekanikk er at helten vår har runer som aktiveres for hver femte livspoeng vi mister. Når disse aktiveres trekker vi et kort, slik at vi i praksis får mer ressurser jo mer bakpå vi havner.
I tillegg har noen kort såkalt prophecy, som betyr at vi kan spille de med en gang om vi trekker de på grunn av en rune som aktiveres – selv om det er motstanderens tur. Å trekke en guard eller en god heal når motstanderen hamrer på oss kan fort snu kampen i vår favør.
Klassekampen
Hjertet i samlekortspill er kortene, som i «The Elder Scrolls: Legends» er basert på «Elder Scrolls»-seriens gigantiske og detaljrike univers av raser og helter. Fra magiske høyalver til barbariske orker og blodtørstige drager
Kortene er inndelt i strength, intelligence, willpower, agility og endurance. For å lage en kortstokk – eller en deck som feinsmeckerne blant oss kaller det – kan vi kombinere kort fra to av disse kategoriene.
Kombinerer vi strength og endurance får vi en Warrior-deck, endurance og willower blir til en Sorcerer, mens intelligence og willpower lager en god gammeldags Mage. Potensielt får vi ti forskjellige klasser, som er én mer enn i «Hearthstone».
Interessant her er da at mange av klassene overlapper hverandre. Både Sorcerer og Warrior bruker for eksempel kort fra endurance-kategorien, og vil da kunne være svært like eller vesentlig forskjellige avhengig av hvor mange kort som er hentet inn fra den andre kortkategorien.
Dette tar vekk litt av den unike følelsen som klassene i «Hearthstone» har, hvor bare en Mage kan bruke Mage-kort. Det tar også vekk en del av forutsigbarheten ved å vite hva motstanderen planlegger bare ved å se på klassen hun eller han har valgt.
Det å møte en Hunter i «Hearthstone» har for eksempel lenge vært ensbetydende med en motstander som vil være ekstremt aggressiv, og slenge en bøttelast svake monstre i ansiktet på oss for å vinne i løpet av de første rundene av spillet. En Priest vil derimot ofte bety en svært langsom spillestil.
Litt dølle kort
Når vi først har valgt en klasse må vi sette sammen en deck på mellom 50 og 70 kort. Dette er en god del mer enn «Heathstone»s 30, og vil i praksis bety at vi er mer sårbar for flaks og uflaks når det kommer til når vi vil trekke de kortene vi trenger.
Vi får en god samling av de mer standardiserte kortene gjennom historiedelen. Men de kuleste kortene samler vi enten gjennom kortpakker, som vi enten må kjøpe eller vinne i Arena-modusen.
Det er vanskelig å si noe meningsfylt om kortene i seg selv, da det vil ta tid før jeg har fått samlet og testet alle. Men alt i alt virker de vi har sett så langt litt kjedelige. Mest skuffende er at de «legendariske» kortene virker litt tamme, og på ingen måte så oppfinnsomme og slagkraftige som de vi kjenner fra «Hearthstone».
Solo i arenaen
En historiemodus med 20 forskjellige kamper som lærer oss hvordan spillet fungerer, og gradvis introduserer oss for forskjellige kort og decks. Selve historien er fjas, men kampene er stort sett underholdende.
Etter dette kan vi velge mellom Versus Battle og Arena – ikke ulikt konkurrenten fra Blizzard. Versus Battle er enkeltkamper mot andre spillere med en selvvalgt kortstokker, hvor vi kjemper oss oppover en ledertavle.
I Arena lager vi en deck på 30 kort ved å ta en rekke valg mellom tre kort som presenteres for oss. Denne koster gull eller ekte penger å være med i, og vi kan bare tape tre spill før vi kastes ut. Men til gjengjeld kan vi vinne både kortpakker og gull om vi gjør det bra.
Nytt her i forhold til «Hearthstone» er at vi også kan spille arena alene. Da blir vi satt opp mot åtte datastyrte motstandere, og får til slutt møte en sterkere boss-motstander. Her blir vi som i den vanlige arena-modusen belønnet i forhold til hvor mange motstandere vi overvinner før vi taper tre ganger.
«The Elder Scrolls: Legends» er et meget underholdende spill, og et friskt pust i byttekort-sjangeren. Å dele spillbrettet i to filer skaper mer strategisk dybde, samtidig som fleksibiliteten i klassene gir rom for å skape unike kortstokker og spillestiler.
Det er derimot tvilsomt at «The Elder Scrolls: Legends» vil sparke «Hearthstone» ned fra samlekorttronen sin med det aller første. Spillet er en verdig utfordrer, men vil nok ikke treffe like bredt.
Fordi der hvor noen av oss gjerne ser strategisk dybde og et spillsystem som er fleksibelt nok til å fornye sjangeren, så vil de store massene av vanlige dødelige spillere uffe og akke seg over kompleksiteten.
Men «The Elder Scrolls: Legends» er uansett et godt alternativ for de som har blitt lei forutsigbarheten i «Hearthstone».