Supermann er egentlig en ganske tøff superhelt. Han kan fly, har laserøyne, er vanvittig sterk og tilnærmet udødelig.
Selv om han til tider sitter litt for godt plassert på toppen av moralens høyborg, har hans fysiske overlegenhet helt siden 1938 underholdt oss i tegneserieform, etter hvert også i en rekke tv-serier og filmer.
Men på én arena er ikke Supermann fullt så super. Til tross for en lang rekke forsøk, har det knapt vært laget et eneste Supermann-spill som er verdt å snakke om, i hvert fall i positiv forstand.
Et av dem, «Superman: The New Adventures» til Nintendo 64, er til og med så ræva at det til stadighet sidestilles med det sagnomsuste Atari-spillet «E.T.» i diskusjoner om hva som er verdens verste dataspill.
Med akkurat det spillet skyldes nok fallitten at utviklerne gjorde en usedvanlig dårlig jobb. Spillet var så stappfullt av alvorlige og ødeleggende bugs at det nesten ikke gikk an å spille.
Rettighetshaverne til Supermann, DC Comics, forlangte dessuten at han ikke skulle kunne angripe mennesker - han måtte derfor kave rundt inne i en virtuell verden der pent lite skjedde (i all hovedsak ble du bedt om å fly gjennom ringer i lufta, noe som var like frustrerende som kjedelig).
Også de mange andre Supermann-spillene som er blitt laget gjennom årenes løp lider under å være usigelig kjedelige. Hvordan kan det ha seg at en superhelt som er såpass overlegen som Supermann ikke klarer å underholde straks han blir en spillfigur på skjermen?
Mye av svaret ligger nok nettopp i ordet «overlegen». Ettersom det bare er grønn kryptonitt og lite annet som kan sette en stopper for Supermann, er det vanskelig å lage et spill som virkelig klarer å utfordre spilleren.
Har du noen gang skrudd på «God mode» i et skytespill? Å gjøre seg udødelig i spill er kanskje moro en stakket stund, spesielt om du samtidig har låst opp et kraftig våpenarsenal. Men etter noen minutter med manglende motstand fra fiendene, går man rett og slett lei.
I Supermanns tilfelle har spillutviklerne gjerne løst dette ved å enten fjerne krefter fra Supermann (hva er da vitsen?) eller sette ham til å redde sivile i fare før livet deres ebber ut.
Dette er en type oppdrag som de fleste spillere tradisjonelt blir lei av etter en runde eller tre - og da står man ikke igjen med mye.
I tillegg har du det aspektet at Supermann kan fly. Gjerne over store avstander på kort tid. I spillsammenheng utgjør dette som regel et aldri så lite problem, ettersom det er enormt kostnadskrevende å lage store, rike spillverdener.
Kombinert med lite imponerende ambisjoner og tilsvarende lite kraft i spillmaskinene, har Metropolis (ja, her snakker vi om å holde seg innenfor bygrensene) framstått som en tom og livløs by med copy-paste-bygninger.
På den andre enden av superheltskalaen har du Batman, som ikke har like mange superkrefter å snakke om.
Han er en (nesten) helt vanlig mann med stort pågangsmot, til tider slett moral og mange fete dingser.
De utfordringene han dermed møter fra fiendene sine, er også utfordringer vi lett kan sette pris på i spillsammenheng - noe vi tydelig har sett i de to fantastiske «Arkham»-spillene.
Kanskje noen kommer opp med en god idé som gjør det interessant med et spill til den neste Supermann-filmen «Man of Steel», som kommer til neste år. Til da har vi kanskje også fått en ny generasjon spillkonsoller, som kan gi Supermann det spillerommet han trenger?
I mellomtida får vi kose oss med det som kanskje er det beste Supermann-spillet hittil, «Superman», som dukket opp på iPhone og iPad før jul.
Her foregår alt i 2D, med såpass enkle mekanismer og kontroller at det faktisk evner å underholde (men også dette spillet sliter, kanskje ikke overraskende, med bugs). Funker det ikke i stort format, er det greit å huske på at smått også kan være godt.
NB! Denne saken står på trykk i Dagbladet FREDAG (3. februar).
