LONDON (PressFire.no): - Hit those sons of bitches! Better yet, honk when you do! So I know when to cheer.
Den beinharde bareieren Mary May har sendt meg på et oppdrag for å stjele tilbake farens trailer fra den fanatiske kulten Eden’s Gate, og er nå ekstatisk for at jeg er på vei tilbake med doningen.
The Widowmaker er et monster på seks hjul, som er møysommelig lakkert i rødt hvitt og blått med flammer, ørner og stjerner. Utseendemessig skriker den «’Muuuuurica!», og er så bad ass at den ville gitt selveste Optimus Prime en liten skvett olje i øyekroken.
Jeg fløyter høyt med hornet mens jeg smeller inn i bil etter bil, peprer mennesker og veisperringer med de doble maskinkanonene som er festet på panseret, mens eksplosjonene runger rundt meg. Et vaskeekte sjøslag på landeveien – «Mad Max»-style!
En mann med «sterk overbevisning»
«Far Cry 5» er altså etter alle solmerker en eksplosiv opplevelse, og ser ut til å bli en god oppfrisker for serien. Spillene er kjent for å gi oss stor frihet i gigantiske og spektakulære verdener, hvor vi må drive geriljakrig mot en eller annen helsprø fyr og hæren hans.
Men denne gangen skal vi ikke til tropiske indonesiske øyer eller unike fjellområder i Nepal. Vi skal til noe så ueksotisk som USAs landsbygd, i det fiktive området Hope County i staten Montana. Men selv i kjernen av vestlig sivilisasjon, med gospelmusikk ljomende fra hver eneste radio, har Ubisoft klart å skape et område som føles både fremmed og spennende.
Vi dro derfor til London for å teste spillet, og for å prate med narrative director JS Decant om historien, verdenen og den mystiske kultlederen Joseph Seed. Og han er mer enn villig til å snakke om vår kamp mot fanatiske kristne dommedagspredikanter.
- Her spiller du som lovens lange arm som sammen med kollegaene dine skal arrestere Joseph Seed, som kaller seg selv The Father. Han leder en sekt som tror at verdens ende er på vei. Og når dere kommer for å arrestere ham så går ting virkelig galt, og han tolker det som det første tegnet på endetiden, forteller Decant.
Med ryggen mot veggen kan en sektleder som tror at verdens dager går mot slutten være livsfarlig, og arrestasjonen ender med at to av tre politimenn blir kidnappet.
Dette minner jo litt om premisset i «Far Cry 3»?
- Ja, tematisk er det ganske likt. Redd vennene dine, og hjelp lokalbefolkningen. Så ja, vi spiller på mange av de samme premissene, samtidig som vi forsøker å skape variasjon, forteller Decant.
Men selv om det er mange likheter til forgjengerne, er det en klar forskjell mellom Joseph Seed og tidligere erkeskurker i «Far Cry»-spillene.
- I «Far Cry 3» hadde vi Vaas, som var en psykotisk kriminell. I fireren hadde vi Pagan Min, som var en despot. Denne gangen har vi en mann som er drevet av en sterk overbevisning - som er sikker på at verdens ende er på vei. Han forsøker å redde folk fra deres egen undergang.
Ifølge Decant er det nettopp at Joseph Seed er drevet av denne sterke overbevisningen som gjør han til en unik og interessant figur. I sitt forskrudde verdensbilde forsøker han å fange oss fordi han er overbevist om at det er det rette å gjøre.
- Et nytt element er også at det ikke bare er Joseph vi kjemper mot, men også John, Jacob og Faith. De er en familie, og alle er drevet av den samme overbevisningen. De har alle en rolle i organisasjonen, forteller Decant.
Jacob styrer i nord hvor de trener soldatene mens Faith styrer i øst hvor de passiviserer lokalbefolkningen og rekruttere nye fanatikere. Jeg fikk derimot spille i vest, hvor de samler resurser før dommedag – som mat og menneskesjeler og slikt.
Området er styrt av John, og det ligger i kortene at jeg skal få hamle opp med han så snart jeg og motstandsbevegelsen har skapt nok trøbbel her. Områdene skal uansett være vesensforskjellig fra hverandre, og vi er fri til å utforske de som vi vil.
- For meg er dette litt som en fornøyelsespark. Når du går inn i en fornøyelsespark så har du fantasyland, modernland, fortidsland. Så for meg er det litt den filosofien vi har. Vi skaper tre helsprø områder som føles veldig unike, utdyper Decant.
Konseptet minner uansett mye om hvordan «Ghost Recon: Wildlands» var inndelt, hvor du måtte ta over forskjellige områder og fjerne løytnantene én etter en for å til slutt få muligheten til å daske sjefen selv, El Sueño.
Høyaktuelt tema
Mange har lagt merke til hvor høyaktuelt spillet er i henhold til det politiske bildet i 2017. Ekstrem nasjonalisme og rasisme har de siste årene blitt mer fremtredende over hele den vestlige halvkule, og nazister marsjerer regelmessig i gatene i flere amerikanske og europeiske byer.
Voldelige og konspiratoriske utbryterbevegelser som Frimannbevegelsen er også enda aktuell, og inspirerer flere hundre tusen mennesker i statene til å ønske å ta opp våpen mot egne myndigheter. Idéen om utbrytergrupper som forsøker å «ta en IS» og lage seg et «kalifat» i et vestlig land, er altså ikke helt fjern.
Samtidig har tv-serien basert på boken «Handmaids Tale» satt nytt søkelys på hva som skjer om kristne ekstremister tar makten i statene, som i hvert fall på overflaten tematisk kan ligne mye på det som skjer i «Far Cry 5». Men timingen for spillet er tilfeldig, og heller inspirert av finanskrisen, ifølge Decant.
- For oss startet planleggingen i 2008, under den økonomiske kollapsen. Det ga oss inspirasjon og idéer om å lage et spill om at enden var nært forestående. Men vi lot det ligge på hyllen fordi folk ikke ønsket et «Far Cry»-spill som var satt til USA. De var ikke sikker på om «Far Cry» kunne romme akkurat det, forteller Decant.
For noen år siden fant de derimot ut at tiden kanskje var moden for å prøve likevel.
- Og nå er vi jo her, mens det er en stor tilfeldighet at det treffer samtidig som alle hendelsenes i det siste i USA. Men samtidig tror jeg det nå er en global bevissthet rundt at noe holder på å gå galt. Dette er jo ikke nytt, dette er jo ting som allerede eksisterte på åttitallet, som ble reaktivert tidlig på 2000-tallet, og så videre, utbroderer Decant.
- Ja, for noen mennesker har jo reagert på at dere gjør dette i USA. For en liten subgruppe er det jo, for å si det på en diplomatisk måte, litt pussig for de.
- Når det var litt vanskelig for noen mennesker hos oss å ha et spill satt til USA så handlet det mer om at merkevaren «Far Cry» handler om å besøke eksotiske steder. Og USA føltes ikke eksotisk. Så de var ikke klare for å transformere merkevaren på den tiden. Og vi måtte bruke masse energi på å forsøke å overbevise de. Og nå som de er overbevist er jeg superglad, sier Decant.
Decant skjønner derimot at jeg også sikter til de menneskene som har slått seg vrang fordi hovedfienden denne gang er kristne fanatikere, og ikke de tradisjonelle muslimske terroristene, eller russere med rare amerikanske aksent, som vi vanligvis plaffer ned i skytespill. Han kontrer derimot med at Eden’s Gate-kulten er veldig inklusiv.
- Det er mennesker fra alle farger og religioner som er samlet under den gruppen. Fordi for The Father er det ikke snakk om rase eller filosofi, men et spørsmål om at enden er nær, og at vi bør være forberedt. Så uavhengig av hvem du er, eller hvor du kommer fra – hvis du tror det samme som han, så er han villig til å ta deg inn, forteller Decamp
Jeg skal uansett vente til jeg har spilt hele spillet med å slå fast om dette er kristne fanatikere eller bare fanatikere som bruker kristne symboler. Men å plaffe ned menn med hvite kjortler og kors, mens gospel-musikken gjaller i bakgrunnen, vil kanskje være sårt for noen.
Utover- eller innovertiss?
Mine første steg i spillet uansett bekrefter at dette er veldig «Far Cry»-sk. Jeg dukker opp en liten by kalt Fall’s End i Hope County i Montana – byen som ble frigjort fra fanatikerne fra Eden’s Gate i alle videoene som sirkulerer på nettet etter E3-avsløringene.
Men før jeg får røre spakene må jeg velge kjønnet mitt – mann eller kvinne. Når spillet lanseres vil dette utvides til at du nå kan skape nøyaktig den figuren du selv ønsker å spille med, i motsetning til alle andre spill i serien som har hatt en fast forutbestemt rollen som du må leve med.
Slike åpne figurer som du skaper selv gir større tilknytning til figuren, og gjør det enklere å tre inn i deres situasjon – å «bli» spillfiguren i motsetning til å bare styre han/henne. Dette hjelper på innlevelsen.
Men samtidig er protagonistene i «Far Cry»-spillene ofte ganske anonyme, så jeg vet ikke hvor mye det vil ha å si her. Det å kunne skape figuren din på denne måten har ofte større innvirkning på rollespill, massive onlinespill eller tredjepersonsspill hvor vi faktisk får se litt av figuren.
Etter å ha valgt om jeg ønsker å ha utover- eller innovertiss for verdens undergang dumpes jeg uansett i den lille byen Fall’s End. Dette er en vakker representasjon av en landsby fra den amerikanske landsbygden, nydelig tegnet i 4k av en kraftig Playstation 4 Pro. «Far Cry»-spillene ligger ofte i forkant når det kommer til grafikk, en tradisjon som det ser ut som femmeren stolt vil bære videre.
Bygninger, biler, trær og natur er på grensen til naturtro, mens horisonten strekker seg ut i lange nydelige åkere som rammes inn av vakre fjellkjeder. Alt for å tegne et vakkert bilde av et troverdig sted i de nordøstlige delene av USA.
Håp i Fall’s End
Mens jeg labber nedover gaten i Fall’s End snubler jeg over en bar som eies av tidligere nevnte Mary May Fairgrave, i tillegg til en butikk hvor vi kan kjøpe våpen og ammunisjon og et verksted hvor vi kan kjøpe biler. I enden av gaten ligger en liten hvit kirke som er ledet av den råtøffe pastoren Jerome Jeffries.
Menneskene i Fall’s End gir meg oppdrag som hjelper meg og styrker motstandsbevegelse, og som setter oss i kontakt med andre figurer som kan gi deg nye fordeler eller oppdrag. Det skal slik jeg forstår det være mange slike små samfunn rundt i «Far Cry 5», med ramsalte figurer som utbroderer historien og sender oss på oppdrag etter hvert som vi frigjør de.
Samtidig er det gjennom disse oppdragene at vi blir kjent med kartet. «Far Cry 5» bryter nemlig med en lang Ubisoft-tradisjon hvor du må klatre i tårn for å låse opp og vise alt som er interessant i et område, som i tur avslører alle hemmeligheter der. Her må vi faktis ut og undersøke verden selv.
Og jeg føler dette er en bra ting, da det oppfordrer til utforskning, og vil fjerne mye av Ubisofts motivasjon til å putte inn repeterende innhold og små samleobjekter for å fylle spillkartet.
En av de første oppdragene jeg får i Fall’s End sender meg til en flyplass som ligger like sør for byen kalt Rye & Sons Aviation. Eier Nick Rye er i kamp mot fanatikerne, og om jeg hjelper han vil han kanskje hjelpe meg i kampen mot The Father?
Før jeg tar føttene fatt rekrutterer jeg noen medhjelpere som kan gi meg ildstøtte i den forestående kampen.
I Fall’s End finner jeg for eksempel hunden Boomer, skarpskytteren Grace Armstrong, og en fyr som jeg ikke husker navnet på som labbet rundt med en føkkings rakettkaster på ryggen.
Visstnok vil man møte mange slike figurer i spillet som kan rekrutteres. Alle har sine styrker og spesialegenskaper i kampen mot Eden’s Gate, hvor fyren med rakettkasteren ofte satte prikken over i-en for min del.
Jeg stikker også innom verkstedet for å kjøpe meg en bil – en offroad-buggy med påmontert maskingevær på lasteplanet. Når en av medhjelperne bemanner maskngeværet minner det hele om Warthog-kjøretøyene i «Halo»-serien.
Men selv med et lag på tre krigere med meg er kampene underveis til flystripen jammen ikke noen enkel affære. Sektmedlemmene gir god motstand, og nøler ikke med å hente inn forsterkninger og helikoptre. De er kanskje bare en hær som er satt sammen av hillbillies og bønder, men med religiøs overbevisning som brennstoff klarer de virkelig å bite fra seg.
Hver skuddveksling må altså planlegges, da selv en simpel veisperring kan bli problematisk om du bare løper inn. Jeg må velge mål hvor Grace kan dekke meg fra avstand, få Boomer til å markere fiender eller stjele våpnene deres, og sende han fyren med rakettkaster i en optimal vinkel så han kan rydde unna de som enda står på bena etterpå.
Then I must be the wolf
Etter mye om og men, og mange kuler, har jeg uansett hjulpet Nick med å frigjøre både flyplassen og flyet hans. Med flystripe kan jeg ta til luften, og om spillet ikke var vakkert nok på bakkeplan så er det å se Hope County fla skyene nok til å ta pusten fra en.
Men jeg ønsker å gjøre flere oppdrag. Tilbake i byen treffer jeg på pastor Jerome Jeffries, en beintøff kirkeleder som har byttet ut prestekappe og bibel med skuddsikker vest og pumpehagle. Med sitater som «For If I am not their shepherd... then I must be the wolf» så vet vi at dette er en pastor som ikke snur det andre kinnet til.
Han sender meg til et lite gårdsbruk i skogen som fanatikerne har okkupert, og tatt de som bor der som gissel. Etter en lengre kjøretur havner jeg og teamet mitt like utenfor gården, og over radioen gir Jerome order om at fanatikerne skal drepe gislene hvis de ser meg. Altså snikeoppdrag.
I mitt første forsøk feiler jeg spektakulært. Jeg løper inn med makkerne mine for å servere kuler og grisebank, og gislene blir drept momentant. Mission failed.
Disse gutta mener altså business. For å klare dette må jeg få overblikk over gården, lære meg patruljeringsmønstrene til fanatikern og sakte, men sikkert ta de ut en etter en mens jeg frigir gisler. Snikingen føles som ganske standard snikemekanikker for førstepersons skytespill, og tankene dras av en eller annen grunn til «Battlefield: Hardline».
Mens jeg sniker overhører jeg samtalene mellom fanatikerne, som proklamerer at de skal rense dem med hellige flammer – som i dette tilfellet betyr ekte flammer skapt av bensinen de heller over dem og flammekasteren til han ene fanatikeren.
Dette er slike forstyrrende dialoger som vi er kjent med fra de spinn galne brannmennene i «The Division», som driver og brenner altmulig for å rense byen.
Etter litt sniking er uansett alle gislene frigjort, og jeg kan ta fatt på jobben med å rense gården for fanatikere – med kuler i stedet for flammer. I gårdshuset snubler jeg også over en telefonsvarer, hvor gårdseieren har spilt inn en siste telefonsamtale til familien før ting går skeis.
Dette er en fortellerteknikk som ofte dukker opp i postapokalyptiske spill som «Fallout»-serien eller «Horizon: Zero Dawn». Men her virker det nedskalert til et mer håndgripelig nivå. Vi må ikke lese side opp og side ned med dagbøker og mail for å pusle sammen hva som har skjedd.
En kjapp samtale hjem til familien fra en gårdseier som har vært frekk nok til å si nei til The Fathers tilbud forteller meg alt jeg trenger å vite om hvorfor gården nå er tatt over av religiøse fanatikere.
Et godt enspillerspill som bare blir bedre med noen fra Finland
Etter å ha lekt meg alene en stund får jeg plutselig en finsk journalist å gå sammen med for å redde Hope County. For første gang i «Far Cry» kan man takle hele spillet sammen med venner, og ikke bare sideoppdragene som i «Far Cry 4» eller en egen samarbeidshistorie som i treeren.
Ubisoft-folkene var veldig ivrige på å påpeke at samarbeidsmodusen ikke var ferdig polert, noe som jeg forstår er litt av motivasjonen bak å flytte lanseringsdatoen fra 27. februar til 27. mars. Men med unntak av noen små bugs hvor makkeren min ikke kunne se meg, så virket dette som en gjennomført og nesten ferdig del.
Uansett er det godt å se et Ubisoft som har tatt lærdom av for eksempel lanseringen til «Assassin’s Creed: Unity», og heller bruker litt ekstra tid til å finpusse spillet og sørge for at alt er ferdig før spillet lanseres.
Der hvor jeg sløste alle pengene mine på buggyen med maskingeværet har makkeren min vært smart nok til å heller investere i et helikopter. Og i et uovertruffent øyeblikk av finsk raushet lar han meg få lov til å styre det.
Jeg regner så død og raketter fra skyene, mens min finske venn rydder unna fanatikere på bakken. Sammen blir plutselig kampene vesentlig enklere, og vi småjobber gjennom oppdragene.
Spillet tar nå flere steg i retning av følelsen jeg fikk i «Ghost Recon: Wildlands», men der hvor «Wildlands» var et godt samarbeidsspill som ble middelmådig når vi spilte alene, er «Far Cry 5» et godt enspillerspill som bare blir enda bedre når vi går sammen.
«Far Cry 5» har en gigantisk og nydelig åpen verden, som er fylt med interessante figurer og en liten desj av den ikoniske «Far Cry»-galskapen – alt knyttet sammen av en livsfarlig kristen kult og deres helsprø og fanatiske leder.
Om resten av spillet holder samme nivå som det jeg fikk spille i London, og Ubisoft har lært av gamle synder, så spår jeg at vi har et meget godt skytespill i vente.
OBS! Reise og opphold til London ble dekket av Ubisoft.