Annonse

Guacamelee!

Tettsittende og meksikansk basketak.

Guacamelee!

Tettsittende og meksikansk basketak.
3:57
10:08
Utvikler
Drinkbox Studios Inc
Utgiver
Sony Computer Entertainment
Slippdato
10. april 2013
Plattformer
PlayStation 4, Xbox One, Vita, PlayStation 3, Windows, Mac
Annonse
10:08
3:57
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

(PressFire.no): Den eneste synden til «Guacamelee!» er at det tråkker litt for komfortabelt i fotspor som har blitt tråkket ned alt for godt allerede.

«Guacamelee!» er ikke et dårlig spill av den grunn, men det blir noe tannløst i prosessen.

Det er overlesset med sjarm, humor og farger. Men jeg klarer ikke helt å riste av meg følelsen at spillet kanskje har mistet mer enn det har gagnet av å tilpasse seg i stil med «Metroidvania», som ofte gir en større illusjon av frihet enn det egentlig tilbyr.

Heldigvis er det masse annet å elske her, enn det rent strukturelle i bunnen.

El hombre loco

Jeg skjønte meg aldri på hele Lucha libre-kulturen, med de muskuløse wrestlerne, de fargerike maskene og tettsittende underbuksene. Men det er helt klart at spillskaperne bak «Guacamelee!» gjør det – hele den meksikanske landsbykulturen er faktisk under lupen her, karikert til hundre, satt til et tema som gir skaperne påskudd til å lage spill om å denge og slå.

Ikke at du egentlig denger rundt på likeverdige motstandere her. Du sloss i stedet med smålige demoner og levende døde.

De har våknet til livet, stjålet prinsessen – og så videre. Oppgaven din er å jage skattkister og nye evner gjennom en labyrint av et kart, til du er sterk nok til å møte den ypperste slemmingen og ta tilbake det han har stjålet fra deg.

Problemet med «Guacamelee!» er at på tross av at spillet har massevis med skattkister å lure deg rundt etter, så er aldri belønningen i seg selv særlig interessant.

Gullmynter til et påtvunget butikksystem og ekstra centimetere til helseindikatoren din føles aldri som betydningsfulle belønninger, og lærer deg heller aldri noe nytt som du kan bruke videre.

Spillet mister sånn sett litt oversikt over hva som er viktig og ikke i sitt eget design. Særlig når mange av de nye evnene dine som liksom skal åpne veien videre på andre siden av kartet, forblir identiske varianter av hverandre. De utfordrer aldri utviklernes evne til å sette sammen nytenkende spillerom i det lange løp, så du får aldri følelsen av den samme personlige utviklingen som sjangeren ellers er flink til å dra fram.

Flavor of the month

I stedet for skattkister ved enden av regnbuen handler spillet dermed i større grad om hinderløpene som vokter dem, og hvorvidt du er mann nok til å sno fingrene dine rundt håndkontrollen og være koordinert nok til å mestre hva enn det er som må mestres med høy grad av fingerferdighet.

I tillegg til det vanlige repertoaret ditt av akrobatikk kan du også se omgivelsene gjennom to separate dimensjoner.

Her bruker spillet anledningen til å skyte inn plattformer og hindringer hvor du først trodde det ikke fantes noen – noe som tvinger deg til å skifte mellom dem på stående fot, mens du hopper rundt på vegger og håper at muskelhukommelsen og timingen din er som den burde være.

Nevekampene fungerer på tilsvarende måte, uten at du helt trenger å underlegge deg noen spesielle disipliner for å delta. Det handler mer om vill trykking enn noe annet. Men også her kommer dimensjonshoppingen inn i bildet, som en måte å isolere grupper med fiender i samme arena – alle med evnen til å påføre deg skade, men ikke vise versa.

Dessuten er det alltid en glede å kunne mose løs på motstanderne dine for så å kaste dem inn i hverandre, og skape et kaos av flyvende kropper. Kjempingen er ikke særlig krevende før du begynner å oppsøke de verste turneringene gjemt rundt om, men de føles fortsatt spontane og levende ut idet suplexer og piledrivers sender fienden veggimellom.

For ikke å glemme muligheten du har til å gå løs på dem i tandem med en kompis da, selvsagt. Alt blir jo bedre med flere.

«Guacamelee!» er et av de spillene som er mer morsomt å spille enn de er interessante å prate om. Det er liksom ikke noe her som ikke har blitt gjort før. Det er fascinerende å se oppskriften såpass destillert og strammet som den er.

Men igjen så mangler affæren en nerve som viser at utviklerne har endevendt designet og lekt seg i den grad de kanskje burde ha.

Jeg ville nok anbefalt spillet uten særlige reservasjoner – men forventer ikke at du skal huske opplevelsen i etterkant. Særlig ikke om en måned fra nå, når det nye, skinnende «Metroidvania»-spillet dumper av rullebåndet.

Men noen ganger er det helt greit; ikke alt handler om tidløshet. Og med det i bakhodet, kan du finne langt verre ting å bruke en kveld på enn «Guacamelee!».

NB! Spillet er lansert til PlayStation 3 og PlayStation Vita, og koster 105 kroner (84,- for Plus-medlemmer). Et kjøp gir deg begge versjonene, såkalt cross-buy. 

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Fargerik og morsom overflate, kaotiske slåsskamper, utfordrende plattforming, samarbeidsmodus.
Negativt
«Etter boka» og tamt, ingen overraskelser.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Tettsittende og meksikansk basketak.
Guacamelee!
Thomas Christoffersen

(PressFire.no): Den eneste synden til «Guacamelee!» er at det tråkker litt for komfortabelt i fotspor som har blitt tråkket ned alt for godt allerede.

«Guacamelee!» er ikke et dårlig spill av den grunn, men det blir noe tannløst i prosessen.

Det er overlesset med sjarm, humor og farger. Men jeg klarer ikke helt å riste av meg følelsen at spillet kanskje har mistet mer enn det har gagnet av å tilpasse seg i stil med «Metroidvania», som ofte gir en større illusjon av frihet enn det egentlig tilbyr.

Heldigvis er det masse annet å elske her, enn det rent strukturelle i bunnen.

El hombre loco

Jeg skjønte meg aldri på hele Lucha libre-kulturen, med de muskuløse wrestlerne, de fargerike maskene og tettsittende underbuksene. Men det er helt klart at spillskaperne bak «Guacamelee!» gjør det – hele den meksikanske landsbykulturen er faktisk under lupen her, karikert til hundre, satt til et tema som gir skaperne påskudd til å lage spill om å denge og slå.

Ikke at du egentlig denger rundt på likeverdige motstandere her. Du sloss i stedet med smålige demoner og levende døde.

De har våknet til livet, stjålet prinsessen – og så videre. Oppgaven din er å jage skattkister og nye evner gjennom en labyrint av et kart, til du er sterk nok til å møte den ypperste slemmingen og ta tilbake det han har stjålet fra deg.

Problemet med «Guacamelee!» er at på tross av at spillet har massevis med skattkister å lure deg rundt etter, så er aldri belønningen i seg selv særlig interessant.

Gullmynter til et påtvunget butikksystem og ekstra centimetere til helseindikatoren din føles aldri som betydningsfulle belønninger, og lærer deg heller aldri noe nytt som du kan bruke videre.

Spillet mister sånn sett litt oversikt over hva som er viktig og ikke i sitt eget design. Særlig når mange av de nye evnene dine som liksom skal åpne veien videre på andre siden av kartet, forblir identiske varianter av hverandre. De utfordrer aldri utviklernes evne til å sette sammen nytenkende spillerom i det lange løp, så du får aldri følelsen av den samme personlige utviklingen som sjangeren ellers er flink til å dra fram.

Flavor of the month

I stedet for skattkister ved enden av regnbuen handler spillet dermed i større grad om hinderløpene som vokter dem, og hvorvidt du er mann nok til å sno fingrene dine rundt håndkontrollen og være koordinert nok til å mestre hva enn det er som må mestres med høy grad av fingerferdighet.

I tillegg til det vanlige repertoaret ditt av akrobatikk kan du også se omgivelsene gjennom to separate dimensjoner.

Her bruker spillet anledningen til å skyte inn plattformer og hindringer hvor du først trodde det ikke fantes noen – noe som tvinger deg til å skifte mellom dem på stående fot, mens du hopper rundt på vegger og håper at muskelhukommelsen og timingen din er som den burde være.

Nevekampene fungerer på tilsvarende måte, uten at du helt trenger å underlegge deg noen spesielle disipliner for å delta. Det handler mer om vill trykking enn noe annet. Men også her kommer dimensjonshoppingen inn i bildet, som en måte å isolere grupper med fiender i samme arena – alle med evnen til å påføre deg skade, men ikke vise versa.

Dessuten er det alltid en glede å kunne mose løs på motstanderne dine for så å kaste dem inn i hverandre, og skape et kaos av flyvende kropper. Kjempingen er ikke særlig krevende før du begynner å oppsøke de verste turneringene gjemt rundt om, men de føles fortsatt spontane og levende ut idet suplexer og piledrivers sender fienden veggimellom.

For ikke å glemme muligheten du har til å gå løs på dem i tandem med en kompis da, selvsagt. Alt blir jo bedre med flere.

«Guacamelee!» er et av de spillene som er mer morsomt å spille enn de er interessante å prate om. Det er liksom ikke noe her som ikke har blitt gjort før. Det er fascinerende å se oppskriften såpass destillert og strammet som den er.

Men igjen så mangler affæren en nerve som viser at utviklerne har endevendt designet og lekt seg i den grad de kanskje burde ha.

Jeg ville nok anbefalt spillet uten særlige reservasjoner – men forventer ikke at du skal huske opplevelsen i etterkant. Særlig ikke om en måned fra nå, når det nye, skinnende «Metroidvania»-spillet dumper av rullebåndet.

Men noen ganger er det helt greit; ikke alt handler om tidløshet. Og med det i bakhodet, kan du finne langt verre ting å bruke en kveld på enn «Guacamelee!».

NB! Spillet er lansert til PlayStation 3 og PlayStation Vita, og koster 105 kroner (84,- for Plus-medlemmer). Et kjøp gir deg begge versjonene, såkalt cross-buy. 

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Guacamelee!

Positivt
Fargerik og morsom overflate, kaotiske slåsskamper, utfordrende plattforming, samarbeidsmodus.
Negativt
«Etter boka» og tamt, ingen overraskelser.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode