Det er ikke et vondt ord å si om historien i eventyrspillet «Gray Matter». Akkurat det kommer heller ikke som noen overraskelse, ettersom det er Jane Jensen, skaperen av den klassiske spillserien «Gabriel Knight» fra forlengst nedlagte Sierra On-Line, som står bak spillet.
Jensen har gjennom årene hun lagde eventyrspill vist at hun har en forkjærlighet for både klassiske kriminalgåter og overnaturlige fenomener - gjerne samlet i én, herlig røre. I «Gabriel Knight»-spillene ble vi blant annet introdusert for voodoodrap, varulvangrep og vampyraktige nattebesøk.
Kjente trekk
Etter en liten eventyrpause, der Jensen i stedet laget hidden object-spill for et bredere publikum (samt flere utsettelser) er hun tilsynelatende tilbake i samme form som der hun sist slapp. Dette er noe man også tydelig legger merke til straks man går igang med «Gray Matter». Dette er så nært man kommer et Sierra-eventyr i 2011, både i spillestil og den litt selvhøytidelige tonen som gjerne preget pek-og-klikk-klassikerne fra selskapet.
Ikke overraskende er det også overnaturlige sider ved dette spillet. Vi følger amerikanske Samantha, som roter seg bort i syslene til en beryktet hjerneforsker - og da går det gjerne som det må gjøre i et dataspill av denne sorten.
Ved siden av alt det i utgangspunktet urforklarlige som stadig skjer, vil fans av (spesielt den første) «Gabriel Knight»-opplevelsen også raskt nikke anerkjennende til andre deler av spillet - blant annet de håndmalte bakgrunnene og den besnærende musikken.
Tidvis svake gåter
Selv om det altså historiemessig stort sett fungerer som det skal, vil de som kjenner sjangeren kanskje rynke litt på nesa over hvordan Jensen tilsynelatende har valgt enkleste utvei når det kommer til enkelte puslespill og gåter gjennom spillets gang.
Pek-og-klikkbaserte eventyrspill er en sjanger som i utgangspunktet ikke passer for alle, og dermed virker det også litt rart at noen av gåtene framstår som uinspirert enkle og til tider meningsløse.
Og hva er greia med at spillet nekter å bevege seg videre selv om du tilsynelatende har gjort alt du skal, uten å rettlede deg mot den gjerne uvesentlige tingen som mangler? Slike øyeblikk, der du beveger deg fra sted til sted og på måfå klikker på ting du allerede har sett på to ganger før, i håp om at historien skal bevege seg videre, er kanskje noe av det mest irriterende jeg kan oppleve i et spill.
I spillet er det også noen situasjoner der du skal gjennomføre tryllekunster for å løse oppgaver - Samantha er nemlig litt av en illusjonist. Dette er noe som kunne tilført spillet noe ekstra, hadde det blitt gjennomført på en litt mer gjennomtenkt og spennende måte. Slik det endte opp, framstår det i stedet bare som tankeløst dill som ikke tilfører spillet noe nevneverdig merverdi.
Likevel: Om du allerede er tålmodig nok til å elske eventyrspill, vil du garantert også sette pris på «Gray Matter». Evnen du må ha til å overse irriterende detaljer er, tross alt, ikke ukjent for sjangeren - og det er ikke hver dag vi har en såpass ålreit historie som kan stryke oss medhårs og bidra til å gjenopprette balansen.
«Gray Matter» er ute til både pc og Xbox 360. Pc-versjonen kan også kjøpes digitalt fra en rekke aktører.
