(PressFire.no): Til tross for historisk og spillteoretisk konkurranse fra fettere som Go og Backgammon, står sjakk fortsatt som klodens fremste eksponent for spill som dannelsesprosjekt.
Mens det å slenge Ludo med farmor blir sett på som et hyggelig men ufarlig tidtrøyte, ses et parti sjakk som et tegn på en mental dyst verdig dyptgående analyser og omtale i år fremover. Det er det selvsagt en håndfull gode grunner til.
Sjakk har dybde. At det også er både fysisk og mentalt utmattende ser vi i disse dager et glimrende eksempel på.
Sjakk har likevel et iboende problem: det er veldig vanskelig å spille alene.
Det er ikke som en utgave av «Call of Duty» hvor du i det minste kan dille deg igjennom enmannsløpet når du ikke er på nett. Uten en motstander er slaget tapt — eller vunnet, alt ettersom — før det har begynt.
Det er med andre ord ganske så vanskelig å bli dannet helt på egen hånd.
Kun de aller mest ihuga sitter med sjakkbøker og flytter brikker for seg selv, i tillegg til at hele den psykologiske dimensjonen i et virkelig spill glimrer ved sitt fravær når man øver på egen hånd.
Opp gjennom historien har man forsøkt å bøte på dette. Det mest kjente er vel den mekaniske «Tyrkeren», en sjakkomat som klarte å gruse adelige rundt om i Europa på slutten av 1700-tallet.
Nå viste det seg etter hvert at det hele var en ekkel bløff, man skjulte rett og slett en sjakkmester av kjøtt og blod inne i en boks beskodd med visuelt finurlig mekanikk, som så duperte den mest velskolere hertug eller dronning.
Da tiltok et noe mer hederlig system rundt samme tid: Fjernsjakken.
Der sendte man rett og slett trekkene til en virkelig motstander, og fikk mottrekk i retur.
Vanligvis skjedde dette via gode gamle posten. Det ryktes at det også ble brukt brevduer, men med utbredelsen av telegrafen og etter hvert telefonen kunne man øke omløpshastigheten på partiene.
Alt dette var likevel avhengig av en helt virkelig, oppegående person i den andre enden. Ønsket om en automatisk sjakkmotstander døde ikke med Tyrkeren, og den sjakkspillende maskin fremsto nærmest som lakmustesten på det man begynte å kalle kunstig intelligens.
Mens Claude Shannon (for øvrig også halvparten av Nyquist-Shannon, opphavet til den underliggende teorien som muliggjør all digital lyd, journ. mrk) i 1949 utviklet et rammeverk for å lage sjakk for maskiner, var det den kjente Alan Turing som i 1950 for første gang utviklet et sjakkprogram for en datamaskin.
Å se på den påfølgende utviklingen av sjakk (-forsøk) for laboratorienes store datamaskiner er som å bla seg igjennom en «Who’s Who» innenfor datateknikk. Von Neumann, Prinz og McCarthy er alle påler i datahistorien, noe som viser sjakkspillets status som målestokk for systemenes effektivitet.
Etter å ha klart å lage programmer som i det minste kunne gi en menneskemotstander bittelitt pes, gjensto det siste spranget: å bringe teknologien til massene.
Det ble tatt med hjemmedatamaskinene.
Selv om spesiallagde sjakkmaskiner også dukket opp, var det i de stadig mindre og mer håndterlige databoksene man fant den spennede sjakken.
Her kommer min egen lille historie inn. Siden jeg kommer fra et møblert hjem, ble jeg tidlig eksponert for sjakk. Vi hadde til og med et brett ferdig stilt opp i stua.
Fattern prøvde å lære meg mer enn hvordan brikkene skal flyttes, men for en utålmodig sjel fenget spill av en noe mer umiddelbar karakter mer. Fascinasjonen for sjakkens vesen — og aura — holdt seg likevel. Jeg innså tidlig at jeg aldri kom til å prestere over amatørnivå, så maskintrening syntes som en god idé for å unnslippe den uunngåelige og endeløse rekken av tap.
Selv om noen av kompisene hadde gått til anskaffelse av digitale bokser til hjemmemoro, Philips G7000 hadde for eksempel et sjakkprogram, var det de rene datamaskinene som fenget. Jeg hadde heldigvis ikke råd til en ZX80, og måtte spare litt lenger.
Til tross for den nærmest magiske prestasjonen det var å presse et sjakkprogram inn i 80ens 672 bytes lille minne, klarte den ikke å fascinere meg noe særlig. Det ble i stedet innledet et langt kjærlighetsforhold til Commodore og deres VIC/C64/Amiga-løp.
Der fant vi sjakkprogrammer også.
Endelig kunne man øve på egen hånd uten å bli utsatt for nedverdigelser i annen form enn «You lose». Den kunne jeg leve med, så lenge ingen andre så det. Dessuten var man jo vant til «Game Over» fra utallige skytere og plattformere.
Reisen oppover hadde begynt.
«Cyrus II Chess» var en vrangpåla på Commodore 64, men det var med «Battle Chess» for Amiga at det virkelig ble moro.
Gimmicken er like fnisende som den er åpenbar: hva gjør man for å jazze opp den tørre sjakken?
Man animerer brikkene. Tårnet vralter bort og kakker til dronningen, mens springeren nærmest galloperer over for å skambanke en bonde.
Spillet ble kritisert for en svak kunstig intelligens, men akkurat det passet meg helt fint. Kombinasjonen av komiske animasjoner og et mer enn passabelt nivå på strategien gjorde sjakk til noe som fenget langt utover den ellers lille kretsen av sjakkspillere.
For noen av dem, undertegnede inkludert, kom sannhetens øyeblikk sannsynligvis da de innså at for å virkelig spille var det nok best å skru av animasjonene og gå for det todimensjonale brettet.
Sjakkprogrammer av det litt barskere slaget, som «Chessmaster» og «Colossus»-serien, ga meg mye mer å bryne seg på, og selv på konsollene ble det mulig å slutte å plaffe. EA-komplettister kan for eksempel lete opp «Archon», mens «Ultimate Chess Challenge» for Atari Lynx peker framover mot dagens T-banespilling.
I mellomtiden hadde datasjakk blitt en egen idrett, hvor maskiner spilte mot maskiner, og mot menneskelige stormestre. Da Deep Thought i 1989 ble den første maskinen til å overvinne en stormester, var det flere som nok begynte å tenke både på Big Brother, «2001» og Asimovs robot-regler.
Like interessant er tilbakekomsten av fjernsjakken. Med utbredelsen av Internett ble det plutselig veldig enkelt å finne en motspiller,og nettsjakk har blitt en diger affære.
Mens du sover tenker den kanadiske motstanderen, og du våkner til en ny utfordring.
Vil du heller trene alene, og kanskje også få litt hjelp underveis, er dagens sjakkprogrammer for både hjemmemaskiner og brett i stormesterklasse. Om du blir noe mer dannet eller smartere av dem er et åpent spørsmål, men du føler deg i hvert fall litt bedre. En stakket stund.
Da Bond-filmen «From Russia With Love» blafret over kinolerretene i 1963, var det ikke lenger gitt hvem som var den kuleste. De fleste holdt nok fortsatt en knapp på skjørtejegeren Bond — og ingen ville vel være stygge og misforståtte Rosa Klebb — men en ny og spennende skurketype dukket fram:
En kald og kalkulerende manipulator som legger onde planer og lener seg tilbake for å betrakte deres gang mot den uunngåelige konklusjonen.
SPECTRE-sjefen Blofeld er den ikke helt tilstedeværende personifiseringen av en slik, men også han må ha hjelp. Den kommer i form av det selvsagte, en stormester i sjakk. For hvem er de beste strategene? Jo, de som har trent hjernen sin til å tenke femten skritt fremover og forutse alle mottrekk, alt ved hjelp av et spill.
Nå viser det seg ganske så snart at stormester Kronsteen ikke har vært like flink som han tror, og at overdrevne anfall av hubris fort kan ha dødelige konsekvenser, men bildet av sjakkmesteren som menneskehetens ypperste strategitenkere har holdt seg.
Kronsteen er ikke mediehistoriens første sjakkspiller, en viss Døden hadde for eksempel slåss med en ung Max von Sydow noen år før, men han er et av de første eksemplene på at sjakkspillingen er på vei ut fra de soignerte salonger og ut i allmennheten.
Nå til dags spiller Carlsen i VG, jeg på mobilen og barna på paddene sine. Gode er de også – barna altså – snart bedre enn meg.
Jeg følte på merkelig vis at opptil flere sirkler var sluttet da den eldste for et par år siden gledesstrålende pakket opp et «Mario Chess»-sett på julaften.
Det var ikke digitalt.
Artikkelforfatteren Jørgen Kirksæther beskriver seg selv som en «spillforsker med en spesiell interesse for sensur og ytringsfrihet som jobber med en doktoravhandling om sex i spill. Har jobbet som frilans spilljournalist i en årrekke, i print og kringkasting. Liker «Pac-Man» bedre enn de fleste andre spill».
