(PressFire.no): La oss ha det sagt med en eneste gang: Det er vanskelig ikke å kose seg bak rattet i «Forza Horizon 2».
Den mer lekne og utadvendte lillebroren til «Forza Motorsport» har funnet sin egen identitet: En fest av god musikk, vakre omgivelser, og råsterke kjøretøy.
Grafikken er fremragende, og kjørefysikken solid.
At spillet har fått dynamisk vær, gir litt ekstra krydder til begge deler:
Spillet er på sitt peneste når været slår om, og vindusviskerne skrus på for å skuffe de tunge dråpene unna frontruta. Spesielt når blåskjæret fra skumringstimen blandes ut i en våt smørje av gule og røde lys fra gatelykter og andre biler.
Fra støttehjul til simulator
Jeg har ikke opplevd noen skikkelig vannplaning eller tilsvarende, men det kan føles som bakhjulet slipper litegrann lettere, og at bremselengden er aldri så lite lengre på våt veibane. Noen enorm forskjell er det ikke.
Det å holde kontroll på enkelte av bilene er likevel vanskelig nok i når sola skinner.
Selv om du har så mange hjelpemidler tilgjengelig at spillet nærmest kjører for deg, så slekter dette nært på en simulatoropplevelse når du fjerner støttehjulene.
Klar for en roadtrip?
Spillet er umiddelbart gjenkjennelig som neste kapittel av «Forza Horizon», dersom du spilte originalen for to år siden. Du er igjen deltager på Horizon-festivalen, som denne gangen foregår i Sør-Frankrike og Nord-Italia.
Det er en eneste stor og sømløs verden, proppfull av hestekrefter og hårnålsvinger. Både større og mer åpent enn forrige gang.
Den røde tråden gjennom spillet er en serie med «Roadtrips», der du blir gitt en destinasjon som skal være åsted for neste turnering. Hvilken turnering du skal være med i, avhenger av hvilken bil du velger.
Bilene er delt opp i flust med underkategorier, for eksempel «Klassiske rallybiler», «Super Hot Hatchbacks», «Extreme Track Toys», og så videre. De er også inndelt etter ytelse, slik vi kjenner det fra tidligere spill i serien.
Utvalget er relativt bra, med i overkant av 200 biler. Selv om flere merker – som Citroën, Volvo og Porsche – glimrer med sitt fravær.
Du har også de samme, dype tilpasningsmulighetene som vi forbinder med «Forza»-navnet.
Både i å oppgradere og skifte ut deler på bilen, og fikle med lufttrykk og alskens detaljer under panseret. Eller, ikke minst, å kunne bruke helga på å male Ninja Turtles’ene over karosseriet på din Mazda RX-8. Om du vil.
Variasjon – til irritasjon?
Hver roadtrip leder til en turnering på fire løp, der det som sagt er doningen din som bestemmer hvilke. Sammenlagtvinneren kommer ett steg nærmere «Horizon-finalen».
Løpene kommer i mange varianter – landeveisbaner, rally og gateløp med trafikk, for å nevne noe.
I motsetning til forrige spill er denne verdenen virkelig åpen, og det er utviklerne (kanskje over-) ivrige på å vise frem. Det er nemlig en del løp som gir fullstendig blaffen i alt som kan minne om veier. Der «offroad» tolkes bokstavelig.
Her kjører du over jorder, gjennom skoger og kratt, sladder mellom høyballer og skur. Du må bare passe på å treffe hvert checkpoint, som du kan se markert høyt oppe i lufta for å gi deg en idé om hvor du skal. På sitt beste så er dette uoversiktlig, intenst og kaotisk på en gøyal måte.
Spesielt subtilt kan det i alle fall ikke sies å være.
Det er morsommere med rally-løpene, som jeg opplever at sitter mye bedre enn sist. Det å komme sidelengs gjennom en sving på en gjørmete grusvei, halvveis ute av kontroll i en Impreza, er knallmoro.
Spesielt med motstanderne tett oppe i bakspeilet.
Formene for løp er varierte, og hvert av dem har gjenspillbarhet med ulike typer biler. Når det er sagt, så går det ganske fort før du begynner å kjenne igjen løypene. Og der noen løp får deg til å holde pusten, er det andre som oppleves som litt mer rutinemessig.
Karrieren varer for øvrig så lenge du gidder, fordi du kan kjøre hver av turneringene med alle typer biler. Det er hundrevis av kombinasjoner.
Virkelige sjåfører
Motstanderne er fortsatt folk fra vennelista di, og fra nettskyen. Det vil si, spillet har med seg «Drivatar»-systemet fra «Forza Motorsport 5», der konkurrentene dine er basert på kjøremønstre fra virkelige spillere. Selv om du spiller frakoblet.
Det gjør dem mer uforutsigbare – kanskje noen ganger litt for uforutsigbare. Det blir en del kollisjoner og rare avgjørelser, som får være opp til den enkelte å avgjøre om er en spennende eller forstyrrende del av opplevelsen.
En annen måte å konkurrere indirekte med virkelige spillere er «Rivals»-modusen, som fortsatt er på plass.
Etter endt løp kan du kjøre mot spøkelset til en annen virkelig spiller, som har kjørt litegrann bedre enn deg. Dette gir hvert løp bøttevis med gjenspillbarhet, og er samtidig en genial måte å presse seg til å bli bedre.
Og apropos «Rivals»: Akkurat som i «Need for Speed: Rivals» kan du nå utfordre sjåfører du ser ute på veien til et løp, ved bare et tastetrykk. Hvis du kjører mot noen som har høyere rang og/eller bedre bil enn deg, kan du få noen rimelig store XP- og pengebonuser på denne måten.
Om du vinner, altså.
Enorm fartsfølelse
Alt du gjør i spillet bidrar til å gi deg penger («kreditter») og erfaringspoeng (XP). Pengene kan du bruke på nye biler og oppgraderinger, mens XP teller på et nivåsystem som gir deg ulike bonuser og belønninger.
Ved siden av turneringene finnes det en hel del sideinnhold. Du har for eksempel såkalte «Bucket List»-utfordringer, der du blir gitt en bil og et visst mål.
Den første jeg kommer over er at jeg skal kjøre en Koenigsegg Agera mot klokka, «som om jeg har stjålet den».
Etter å ha sladdet rundt i en Toyota Supra ’98-modell en stund så illustrerer dette rimelig effektivt at det er forskjell på bilene, her. Bare i hvor fort Ageraen sluker girene, og den enorme fartsfølelsen som kjapt melder seg. Med cockpit-kameraet, som jeg for øvrig anbefaler.
Du har også fem spesialløp i spillet, fordelt utover karrieren: For eksempel å kappkjøre mot et damptog i en klassisk rallybil. De har ikke med «Top Gear» her, som i «Forza Motorsport», men noe av den samme lekenheten er definitivt på plass.
Av sideinnholdet bør også nevnes at det fortsatt er gjemt noen skjulte skatter i gamle låver rundt om på kartet. Uten at vi skal avsløre akkurat hvilke biler du kan komme over på denne måten.
Knirkefri flerspiller
Dette innholdet er også tilgjengelig over nett. Du kan velge å spille online, der du deler verdenen med andre, og kan konkurrere i en rekke ulike hendelser.
En «Online Roadtrip» følger samme prinsipp som i karrieredelen, bortsett fra at poengene regnes på en annen måte. En hel tur består også her av fire konkurranser, og i hver av dem – men også mens du kjører til neste destinasjon innimellom løpene – samler du opp XP som legges sammen på en ledertavle.
Etter fjerde konkurranse får du kreditter og erfaringspoeng etter hvor du ender på tavla. Så kan man stemme på neste roadtrip-destinasjon, og på’n igjen. Konkurransene det er snakk om kan være klassiske rundeløp eller spinnvill offroad, akkurat som i enspillerdelen, men også flere andre varianter. Som «King» og «Infected».
«King» fungerer som barneleken «har’n» - bare motsatt. Du skal prøve å treffe den som har kronen, og deretter holde på den så lenge som mulig. På 12 sjåfører er det to konger.
«Infected» er en annen variant av samme prinsipp: Én starter som smittet, og må prøve å treffe de andre. Dette er derimot enda mer intenst enn «King», dersom du klarer å være igjen til sist, for da har du alle andre imot deg.
Det å konkurrere mot spillere av kjøtt og blod kan utvilsomt være mer intenst og morsomt enn å kjøre mot «drivatarene» deres, selv om det også er to ganske ulike opplevelser. Flerspillerdelen er i alle tilfeller et positivt tilskudd i spillet.
Jeg savner derimot lokal flerspiller. Her er det dessverre ingen split-screen.
Festivalstemning
Et aspekt ved «Horizon 2» som nesten må nevnes, er musikken. Dette skal være en festival, tross alt.
Lydsporet består av nærmere 150 låter, fordelt på syv ulike radiokanaler som du enkelt kan veksle mellom. Du starter med tre av dem, men flere låses kjapt opp. Musikken er kuratert av DJ-en Rob da Bank fra BBC Radio, som også var med på laget i forrige spill.
Min favorittkanal er Horizon Pulse, med mye deilig, gjerne elektronisk poprock.
Når det er sagt: På et tidspunkt cruiser jeg nedover den italienske landeveien i en pastellgrønn 1954-modell Mercedes-Benz 300SL Gullwing Coupé, med Vivaldi på radioen. Med et glis om munnen. Det er nemlig også en klassisk kanal, og den er gull verd.
Som interessert i både bil og musikk, har jeg alltid gått i surr med Nürburgringen og Nibelungen. For en gangs skyld er det her bare sistnevnte som er tilstede i et bilspill. Valkyrierittet!
Men hver sin smak. Det kan være vel så stas å tune over på noe med litt høyere beat, slå av hjelpemidlene og sette pedalen i gulvet i en Pagani Hua … Hyuraca … Huayara? – og sette pedalen i gulvet i en Pagani Huayra mens bassen pumper.
Selv om det fikk mye skryt var jeg ikke helt solgt da det originale «Forza Horizon» dukket opp for to år siden. Vår anmelder sa det var som «Skyrim» uten drager, men med Dodge. Eller «en gigantisk lekegrind, full av motormoro».
Personlig syntes jeg det nærmest falt mellom to stoler. Men nå har Playground Games funnet de unike, sterke sidene ved «Horizon», kjørt hardt på dem, og har laget et knallsterkt bilspill.
Frihetsfølelsen er uovertruffen, og «festivalen» som er rammeverket for det hele føles mindre som en unnskyldning for å spre tilfeldige løp rundt om på kartet, enn som en sekvens med faktiske konkurranser du bryr deg om. Det er kanskje ikke til enhver tid så intenst og kompetitivt som «Forza Motorsport» kan være på sitt beste, men dette er uansett bunnsolid.
Denne gangen kan jeg stå inne for å kalle det nettopp en gigantisk lekegrind. Full av motormoro.
«Forza Horizon 2» lanseres til Xbox 360 og Xbox One (versjonen vi har anmeldt) 3. oktober.
