(PressFire.no): Flere forskere ved universiteter i Cardiff, Derby og Nottingham Trent slår nå alarm og ber spillselskaper som utvikler onlinerollespill om å ta ansvar.
I rapporten, som er publisert i journalen Addiction Research & Theory, fortelles det om at noen spiller opp til 90 timer om gangen - og utvikler en «patologisk» avhengighet.
Forskerne mener det har gått så langt at om ikke selskapene selv introduserer tiltak, vil ikke myndighetene ha annet valg enn å innføre restriksjonen, som i enkelte asiatiske land.
Ifølge disse forskerne er massive onlinerollespill en utømmelig kilde av mål og suksess satt i system. De syns det er problematisk at spillene aldri tar slutt.
Forskerne mener å ha funnet bevis for at mellom syv og elleve prosent av spillere har store problemer, og kan kategoriseres som «patologiske» spillere. Noen skal ha spilt i 40, 60 - helt opp i 90 timer - per omgang.
Dr. Shamuaila Yousafzai ved Cardiff Business School mener spillselskapene delvis selv tar ansvar ved at de har advarsler i spillet. Dette mener han er en innrømmelse av at de er klar over hvor mye som spilles.
- Disse advarslene tyder også på at nettspillbransjen kanskje vet hvor høy prosentandelen er for problembruk, hvor mye tid spillerne bruker på spilling og hvilke spesifikke funksjoner som gjør enkelte spill mer engasjerende og vanedannene enn andre, sier han.
- Selv om de ikke direkte innrømmer dette, tar de delvis ansvar ved å ha advarsler i spillene sine.
Spesialist på kyberpsykologi, Dr. Zaheer Hussain ved Universitetet i Derby, mener imidlertid at utviklerne må designe spillene sine annerledes.
- Første steg er at utviklere og utgivere av onlinespill må se på funksjoner og struktur i spilldesignet, forteller han og nevner rolleutvikling og flerspillerfunksjoner som områder de kan se på.
Han foreslår også at de kan korte ned oppdragene for å redusere tiden det tar å få tak i hver «belønning».
Professor ved universitetet i Nottingham Trent og direktør for International Gaming Research Unit, Mark Griffiths, mener at selv om antallet spillavhengige er ganske konstant, vil det øke idet spillene blir bedre og antallet spillere øker i fremtiden.
Dr. Jo Twist fra Storbritannias spillbransjeorganisasjon, Ukie, påpeker imidlertid at det ikke finnes en offisiell medisinsk diagnose som heter «spillavhengighet».
- Som med alt annet gøy i livet, spiller noen folk for mye, forteller hun til BBC, og påpeker at organisasjonen aktivt promoterer trygg spilling med pauser hver time.
Denne debatten har også vært oppe til diskusjon i Norge da spesialister tidligere i år samlet til en workshop på Litteraturehuset i hovedstaden.
I Norge behandles i dag ingen for spillavhengighet, men det som blir kalt «problemspilling» blir ansett som et symptom på andre underliggende problemer.
Sosionom, og daglig leder for hjelpelinjen for spillavhengige, Trond Aspeland, påpekte i et foredrag i Oslo at samme behandling som pengespillavhengige ikke fungerte. Det var en bok om emnet fra barnevernspedagog og gestalt-terapaut, Hélène Fellman, som fikk dem til å begynne å behandle for andre underliggende problemer.
Ifølge psykolog og spillutvikler, Gaute Godager, kommer nesten utlukkende alle bekymringsmeldinger fra foreldre som ikke forstår spill som medie.
I rapporten trekkes tobakk og alkohol fram som eksempler på hvordan myndighetene har innført advarsler for å opplyse om mulige virkninger, men forsker Geir Scott Brunborg mener dette ikke kan sammenlignes med dataspill.
Geir Scott Brunborg, hos Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS), har tidligere forsket på dataspill og påpeker at det ikke finnes en dokumentert sammenheng mellom spilling og skadevirkninger.
- Problemet med å sammenligne dataspilling med tobakk og alkohol, er at det ikke har blitt vist kausale sammenhenger mellom hvor mye tid man bruker på å spille og sykdommer eller andre negative konsekvenser.
Han påpeker overfor PressFire at man vanligvis vil kreve en sammenheng mellom dose og respons, slik man har funnet mellom gjennomsnittlig alkoholforbruk og diverse sykdommer.
- Om det ikke finnes sammenhenger mellom dose og respons, vil dette si at bruken - i dette tilfellet spillingen - i seg selv ikke er farlig.
- Hvis spillingen i seg selv ikke er skadelig, vil politiske virkemidler som begrenser tilgangen til spilling neppe ha stor effekt, mener Brunborg.
- Helsegevinsten av tiltak som begrenser tilgangen til alkohol skyldes i stor grad at folk med et moderat konsum vil drikke mindre. Dette fordi det er flest av dem og fordi moderat drikking er forbundet med kroniske og akutte helsekonsekvenser.
Ifølge Brunborg vil dette ikke gjelde med dataspillpilling, da det store flertallet som spiller i moderate mengder ikke vil oppleve skadevirkninger.
- Et avgjørende spørsmål er om det er en direkte sammenheng mellom hvor mye man spiller og risikoen for å utvikle problemer knyttet til spillingen, spør han.
Videre påpeker han det samme som psykolog Gaute Godager, barnevernspedagog og gestalt-terapaut Hélène Fellman og sosionomen Trond Aspeland også jobber etter – problemspilling blir i dag håndtert som et symptom på andre underliggende årsaker.
- Det kan tenkes at spilleproblemer bedre kan bekjempes ved å forebygge de underliggende årsakene til at enkelte begynner å spille for mye.
- Det kan godt tenkes at andre faktorer som kjedsomhet, manglende impulskontroll, manglende oppfølging fra foreldre, sosial angst, mobbing på skolen eller lignende kan avgjøre både hvor mye man spiller og risikoen for å utvikle problemer knyttet til spillingen.
Brunborg mener likevel at det trengs mer forskning på området.
Foto/hovedbilde: Scanpix/AFP/Nigel Treblin.
