Annonse

Driveclub

På kanten av stolen-racing i Norge.

Driveclub

På kanten av stolen-racing i Norge.
3:57
15:00
Utvikler
Evolution Studios Ltd.
Utgiver
Sony Interactive Entertainment
Slippdato
8. oktober 2014
Plattformer
PlayStation 4
Annonse
15:00
3:57
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

(PressFire.no): Den første regelen i «Driveclub» er, som Tyler Durden trolig ville formulert det: «du skal snakke om Driveclub.»

Det oppfordrer nemlig konstant til å ha venner rundt deg og invitere andre PS4-folk inn i motorklubben. Det sosiale aspektet har vært fokus hele veien – og selv om de første visningene av spillet virket i overkant komplisert, i forsøket på å selge inn opplevelsen som et stort sosialt eksperiment, er det heldigvis mye enklere i praksis.

Før vi dykker ned i det sosiale og måten onlinebiten er pakket inn, la oss snakke litt om «Driveclub» som et bilspill.

«Dark Souls» på fire hjul?

Tenk tilbake til perioden før blant andre «Forza Motorsport» og Codemasters («DiRT», «GRID») på sitt vis bidro til å montere flere sett støttehjul til bilspillopplevelsen.

Epoken der du opplevde å få en kompromissløs knyttneve i fjeset om du bommet i sistesvingen, og raste fra en «trygg» seier til sisteplass etter bare et sekunds uoppmerksomhet.

Det ga også den sitrende følelsen av å prøve én gang til. Fra starten.

Dette var før spoleknappen ble introdusert i stor utstrekning til flere av bilspillflaggskipene. Der automatisk bremse- eller svinghjelp også ble et hyppigere innslag, og med en lysende hjelpelinje som hele veien viser idealsporet.

«Driveclub» gir oss altså litt av denne gode, gamle følelsen.

Det er beskjedent med hjelpemidler her og du må til en viss grad faktisk huske hvor de mest skjebnesvangre svingene dukker opp. Igjen: et element kraftig vannet ut i mange nye bilspill.

Jeg skal ikke påstå at «Driveclub» er bilspillenes svar på «Dark Souls», men det er en forfriskende oppkvikker i en sjanger som etter manges smak har blitt så dummet ned gjennom åra at det egentlig ikke betyr noe lenger om du kjører bra eller dårlig.

Ribbet for hjelpemidler

Selv om argumentet «spoleknappen er jo valgfri å bruke!» er greit og gyldig, er erfaringen at den ofte velges fremfor å starte hele løpet på nytt. Prøve å kjøre litt bedre. 

Med denne knappen minsker også risikoen og innsatsen i selve spillinga.

Ett kjapt trykk og du har visket bort den tabben du gjorde. Hvor artig hadde det egentlig vært å spille «FIFA 14» om du hadde lignende rewind-hjelp?

Evolution Studios, folka bak «Motorstorm»-spillene, har altså lagd et temmelig tøft spill. Ikke direkte vanskelig og på ingen måte en simulator i forhold til hvordan du må kjøre, men det krever mer av deg enn vi har blitt vant til, spesielt i karrieredelen.

Fysikk og måten bilene ligger på veien er ikke realistisk, men det er responsivt og godt håndverk. Du har kun deg selv å takke om når det går galt.

Noen flagg ved de krappeste svingene indikerer om det er en bratt eller slakere kurve du har foran deg – gradert etter grønt, gult eller rødt. Det er stort sett den eneste hjelpa du får, i tillegg til et lite kart nede i venstre hjørne.

Det hadde uansett ikke fungert med spoleknapper eller enda mer hjelp i dette spillet, for så mye av «Driveclub» er basert på at du skal konkurrere mot og med venner – uten oppstykking, og med helt like regler. Online- og offline-spilling knyttes opp mot hverandre på enkelte vis, og da gjelder jo hver eneste tidel. Ja, også hundredeler.

Flere småutfordringer dukker opp langs løypa. Kompisen din har klart et bestemt parti med en snittfart på 150 km/t. Klarer du å slå den, på akkurat dette strekket? Tids- og driftekonkurranser i små munnfuller er også bakt inn i hovedracene (offline).

Spoleknappens forbannelse

Visdomsordene fra «Forza Motorsport»-general Dan Greenawalt dukker opp igjen når jeg ramler fra en solid andre- til ellevteplass på grunn av norsk fjellvegg og knuffing i siste svingen: «om fem år vil alle bilspill ha en spoleknapp», sa Greenawalt bastant til PressFire i 2009, like før lanseringen av «Forza Motorsport 3».

Vel, fem år har passert nå, og jeg føler meg overlykkelig over at han ikke fikk helt rett i sin spådom. Det er grunnen til at jeg elsker «Driveclub». Og hater det litt. Styrkeforholdet blir uansett at jeg gladelig har lyst til å kjøre det samme løpet igjen og igjen, på jakt etter litt flere poeng eller bedre tider.

Det er lenge siden sist den enorme kriblinga meldte seg og det bare er et par tideler som skiller suksess fra fiasko. Den følelsen, der du sitter på kanten av stolen og er helt gira.

En av delfinalene i karrierebiten, der du har tre løp og en sammenlagttid summerer opp, viser at det totalt skilte mindre enn to sekunder fra første- til andreplass. Enkelte løp går på hundredelene for å skille.

AI-bilene jager konstant bak deg, sniker seg oftest helt opp i ryggen og byr på en skikkelig kamp helt til mållinja.

«Driveclub» gir imidlertid mer enn det tar. Du har dessuten klubben din å tenke på. Det er verd en ekstra innsats for at du og fem andre venner kan klatre på oversikten og gå opp i nivå.

Full innboks

Å spille «Driveclub» både før og etter serverne ble skrudd på, har selvsagt vært to vesentlig forskjellige opplevelser, men beviser hvor viktig onlineaspektet er.

Først ganske ensomt og tørt – der en karrierebit som minner om «Motorstorm»-spillene var gulrota (lås opp stjerner fra hvert løp, kom blant de tre første).

Etter onlinebiten ble påskrudd, dukket et mylder med utfordringer opp. En innboks i spillet minner stadig om nye ting å gjøre, utfordringer du og klubben har mottatt og rekorder som kan knuses eller har blitt slått.

Lag en klubb med seks medlemmer og begynn en egen jakt på poeng og bestetider.

Karrieren din og denne klubben lever på en måte for seg selv. Enkelte elementer overlapper litt. Offline, og i karrieren, er du en større egoist og strekker deg etter nye biler å låse opp, pluss har din egen solorangering å tenke på.

Online handler det om fellesskapet og å forsøke å bedre posisjonen til klubben. Vinner du et løp, tjener alle i klubben poeng og går opp i nivå.

Det kommer forresten også en egen mobil-app etter lanseringen der du kan overvåke status, og se andres løp.

Ut i tussmørket

Visuelt er «Driveclub» et pent spill. Det har et dynamisk værsystem (som utviklerne lover å ruste opp ytterligere etter slippet) og dag-/nattsyklus å skilte med. Men i motsetning til for eksempel «Forza Horizon 2» – som oftest viser deg Sør-Europa fra sin aller beste side – er ikke «Driveclub» redd for å sende deg ut i skumringen.

Banene strekker seg fra Chile, Skottland, India, Canada og Norge.

Mange av løpene, i karrieren, starter når sola er på vei ned. Det endres ofte til å avslutte i tussmørket. Evolution lover i et eget skriv vi fikk, sammen med anmelderkoden av det ferdige spillet, at du rett etter slippet også selv kan bestemme vær og tid på døgnet i utfordringene du sender andre klubber gjennom en nært forestående oppdatering.

Lys- og væreffektene er noe av det som imponerer mest i karrieren. Det kastes skygger og lys, nye effekter oppstår selv om det bare dreier seg om et løp på tre runder. Starten og slutten på et løp kan altså utarte seg helt forskjellig, rent visuelt.

De norske banene er sammen med India-løpene blant de peneste. Ulike variasjoner av norsk natur gjennom majestetiske fjell og fjorder i bakgrunnen, og små hytter rundt omkring, er med langs veiene.

Det som ikke imponerer like mye er overflyvningsbildene før noen av løpene. Disse filmsnuttene ser utdaterte ut.

Når klappjakten først starter sjarmerer spillet langt mer, grafisk, med sin ofte skitne og mørke stil.

Den mørke stilen er et dristig grep fra spillskaperne. Man skulle tro det første Sony-bilspillet på PlayStation 4 ville bli fargesprakende og lyst. At dét var første tilnærmingen for å vise litt nestegenerasjonsgrafikk. Men i stedet har altså Evolution gått helt i andre retningen.

De beste belønnes

Det er verd å trekke fram selve banedesignet, også. Mange av løpene har vraket jakten på det hyperrealistiske i forhold til å plukke eksisterende veinett og prøve å gjenskape disse i spillet.

Istedet har Evolution tydelig prioritert å designe løp det skal være gøy å kjøre.

Et par elementer av straff er bakt inn i spillet: dunker du inn i en rekke av biler i den første svingen og spekulerer i å kunne avansere kraftig i feltet på den måten, belønnes du heller med en periode med kraftig redusert fart.

Også mange snarveier får samme utfall – men spillet er ikke konsekvent nok, og tolker på flere, unaturlige måter. Enkelte ganger må du ganske enkelt stikke litt ut i geografien for å ta en bratt sving. Andre ganger kommer det irriterende røde lyset som forteller at du nettopp har fått straff og fint må akseptere å kjøre noen sekunder med lavere fart.

 

«Driveclub» er en stor, positiv overraskelse. Spillet har ikke vært på radaren en stund etter Sony valgte å utsette. Nå er tvilen erstattet med en tommel opp herfra.

Selv om andre bilspill har lekt med lignende sosiale tilskudd før, Autolog i «Need for Speed» og «Test Drive Unlimited» i sin åpne verden, er «Driveclub»s kanskje mest korrekte sammenligningsgrunnlag rent kjøremessig «Project Gotham Racing» uten støttehjul og med en uendelig strøm av brukerskapte utfordringer.

De beste sjåførene belønnes. Det er ikke lenger hverdagskost, men burde være en selvfølge. Dét er det friske pustet i dragsuget fra dette bilspillet.

NB! Det slippes både en «gratisversjon», kalt PlayStation Plus Edition, og en fullversjon av «Driveclub» til PlayStation 4. Lanseringen er 8. oktober.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Lang levetid takket være klubbaspektet og onlinefunksjonene. Alltid nye målsettinger og utfordringer generert av andre spillere. Spillet ser pent ut og tør utforske tussmørket og leke med lys.
Negativt
Noe av straffen i «Driveclub» føles lite konsekvent. Enkelte snarveier, ikke alle, gir deg en slik. Lydsporet, særlig lydeffektene (av skrens og dulting mot andre biler i feltet), burde vært bedre.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
På kanten av stolen-racing i Norge.
Driveclub
Kjetil Svensen

(PressFire.no): Den første regelen i «Driveclub» er, som Tyler Durden trolig ville formulert det: «du skal snakke om Driveclub.»

Det oppfordrer nemlig konstant til å ha venner rundt deg og invitere andre PS4-folk inn i motorklubben. Det sosiale aspektet har vært fokus hele veien – og selv om de første visningene av spillet virket i overkant komplisert, i forsøket på å selge inn opplevelsen som et stort sosialt eksperiment, er det heldigvis mye enklere i praksis.

Før vi dykker ned i det sosiale og måten onlinebiten er pakket inn, la oss snakke litt om «Driveclub» som et bilspill.

«Dark Souls» på fire hjul?

Tenk tilbake til perioden før blant andre «Forza Motorsport» og Codemasters («DiRT», «GRID») på sitt vis bidro til å montere flere sett støttehjul til bilspillopplevelsen.

Epoken der du opplevde å få en kompromissløs knyttneve i fjeset om du bommet i sistesvingen, og raste fra en «trygg» seier til sisteplass etter bare et sekunds uoppmerksomhet.

Det ga også den sitrende følelsen av å prøve én gang til. Fra starten.

Dette var før spoleknappen ble introdusert i stor utstrekning til flere av bilspillflaggskipene. Der automatisk bremse- eller svinghjelp også ble et hyppigere innslag, og med en lysende hjelpelinje som hele veien viser idealsporet.

«Driveclub» gir oss altså litt av denne gode, gamle følelsen.

Det er beskjedent med hjelpemidler her og du må til en viss grad faktisk huske hvor de mest skjebnesvangre svingene dukker opp. Igjen: et element kraftig vannet ut i mange nye bilspill.

Jeg skal ikke påstå at «Driveclub» er bilspillenes svar på «Dark Souls», men det er en forfriskende oppkvikker i en sjanger som etter manges smak har blitt så dummet ned gjennom åra at det egentlig ikke betyr noe lenger om du kjører bra eller dårlig.

Ribbet for hjelpemidler

Selv om argumentet «spoleknappen er jo valgfri å bruke!» er greit og gyldig, er erfaringen at den ofte velges fremfor å starte hele løpet på nytt. Prøve å kjøre litt bedre. 

Med denne knappen minsker også risikoen og innsatsen i selve spillinga.

Ett kjapt trykk og du har visket bort den tabben du gjorde. Hvor artig hadde det egentlig vært å spille «FIFA 14» om du hadde lignende rewind-hjelp?

Evolution Studios, folka bak «Motorstorm»-spillene, har altså lagd et temmelig tøft spill. Ikke direkte vanskelig og på ingen måte en simulator i forhold til hvordan du må kjøre, men det krever mer av deg enn vi har blitt vant til, spesielt i karrieredelen.

Fysikk og måten bilene ligger på veien er ikke realistisk, men det er responsivt og godt håndverk. Du har kun deg selv å takke om når det går galt.

Noen flagg ved de krappeste svingene indikerer om det er en bratt eller slakere kurve du har foran deg – gradert etter grønt, gult eller rødt. Det er stort sett den eneste hjelpa du får, i tillegg til et lite kart nede i venstre hjørne.

Det hadde uansett ikke fungert med spoleknapper eller enda mer hjelp i dette spillet, for så mye av «Driveclub» er basert på at du skal konkurrere mot og med venner – uten oppstykking, og med helt like regler. Online- og offline-spilling knyttes opp mot hverandre på enkelte vis, og da gjelder jo hver eneste tidel. Ja, også hundredeler.

Flere småutfordringer dukker opp langs løypa. Kompisen din har klart et bestemt parti med en snittfart på 150 km/t. Klarer du å slå den, på akkurat dette strekket? Tids- og driftekonkurranser i små munnfuller er også bakt inn i hovedracene (offline).

Spoleknappens forbannelse

Visdomsordene fra «Forza Motorsport»-general Dan Greenawalt dukker opp igjen når jeg ramler fra en solid andre- til ellevteplass på grunn av norsk fjellvegg og knuffing i siste svingen: «om fem år vil alle bilspill ha en spoleknapp», sa Greenawalt bastant til PressFire i 2009, like før lanseringen av «Forza Motorsport 3».

Vel, fem år har passert nå, og jeg føler meg overlykkelig over at han ikke fikk helt rett i sin spådom. Det er grunnen til at jeg elsker «Driveclub». Og hater det litt. Styrkeforholdet blir uansett at jeg gladelig har lyst til å kjøre det samme løpet igjen og igjen, på jakt etter litt flere poeng eller bedre tider.

Det er lenge siden sist den enorme kriblinga meldte seg og det bare er et par tideler som skiller suksess fra fiasko. Den følelsen, der du sitter på kanten av stolen og er helt gira.

En av delfinalene i karrierebiten, der du har tre løp og en sammenlagttid summerer opp, viser at det totalt skilte mindre enn to sekunder fra første- til andreplass. Enkelte løp går på hundredelene for å skille.

AI-bilene jager konstant bak deg, sniker seg oftest helt opp i ryggen og byr på en skikkelig kamp helt til mållinja.

«Driveclub» gir imidlertid mer enn det tar. Du har dessuten klubben din å tenke på. Det er verd en ekstra innsats for at du og fem andre venner kan klatre på oversikten og gå opp i nivå.

Full innboks

Å spille «Driveclub» både før og etter serverne ble skrudd på, har selvsagt vært to vesentlig forskjellige opplevelser, men beviser hvor viktig onlineaspektet er.

Først ganske ensomt og tørt – der en karrierebit som minner om «Motorstorm»-spillene var gulrota (lås opp stjerner fra hvert løp, kom blant de tre første).

Etter onlinebiten ble påskrudd, dukket et mylder med utfordringer opp. En innboks i spillet minner stadig om nye ting å gjøre, utfordringer du og klubben har mottatt og rekorder som kan knuses eller har blitt slått.

Lag en klubb med seks medlemmer og begynn en egen jakt på poeng og bestetider.

Karrieren din og denne klubben lever på en måte for seg selv. Enkelte elementer overlapper litt. Offline, og i karrieren, er du en større egoist og strekker deg etter nye biler å låse opp, pluss har din egen solorangering å tenke på.

Online handler det om fellesskapet og å forsøke å bedre posisjonen til klubben. Vinner du et løp, tjener alle i klubben poeng og går opp i nivå.

Det kommer forresten også en egen mobil-app etter lanseringen der du kan overvåke status, og se andres løp.

Ut i tussmørket

Visuelt er «Driveclub» et pent spill. Det har et dynamisk værsystem (som utviklerne lover å ruste opp ytterligere etter slippet) og dag-/nattsyklus å skilte med. Men i motsetning til for eksempel «Forza Horizon 2» – som oftest viser deg Sør-Europa fra sin aller beste side – er ikke «Driveclub» redd for å sende deg ut i skumringen.

Banene strekker seg fra Chile, Skottland, India, Canada og Norge.

Mange av løpene, i karrieren, starter når sola er på vei ned. Det endres ofte til å avslutte i tussmørket. Evolution lover i et eget skriv vi fikk, sammen med anmelderkoden av det ferdige spillet, at du rett etter slippet også selv kan bestemme vær og tid på døgnet i utfordringene du sender andre klubber gjennom en nært forestående oppdatering.

Lys- og væreffektene er noe av det som imponerer mest i karrieren. Det kastes skygger og lys, nye effekter oppstår selv om det bare dreier seg om et løp på tre runder. Starten og slutten på et løp kan altså utarte seg helt forskjellig, rent visuelt.

De norske banene er sammen med India-løpene blant de peneste. Ulike variasjoner av norsk natur gjennom majestetiske fjell og fjorder i bakgrunnen, og små hytter rundt omkring, er med langs veiene.

Det som ikke imponerer like mye er overflyvningsbildene før noen av løpene. Disse filmsnuttene ser utdaterte ut.

Når klappjakten først starter sjarmerer spillet langt mer, grafisk, med sin ofte skitne og mørke stil.

Den mørke stilen er et dristig grep fra spillskaperne. Man skulle tro det første Sony-bilspillet på PlayStation 4 ville bli fargesprakende og lyst. At dét var første tilnærmingen for å vise litt nestegenerasjonsgrafikk. Men i stedet har altså Evolution gått helt i andre retningen.

De beste belønnes

Det er verd å trekke fram selve banedesignet, også. Mange av løpene har vraket jakten på det hyperrealistiske i forhold til å plukke eksisterende veinett og prøve å gjenskape disse i spillet.

Istedet har Evolution tydelig prioritert å designe løp det skal være gøy å kjøre.

Et par elementer av straff er bakt inn i spillet: dunker du inn i en rekke av biler i den første svingen og spekulerer i å kunne avansere kraftig i feltet på den måten, belønnes du heller med en periode med kraftig redusert fart.

Også mange snarveier får samme utfall – men spillet er ikke konsekvent nok, og tolker på flere, unaturlige måter. Enkelte ganger må du ganske enkelt stikke litt ut i geografien for å ta en bratt sving. Andre ganger kommer det irriterende røde lyset som forteller at du nettopp har fått straff og fint må akseptere å kjøre noen sekunder med lavere fart.

 

«Driveclub» er en stor, positiv overraskelse. Spillet har ikke vært på radaren en stund etter Sony valgte å utsette. Nå er tvilen erstattet med en tommel opp herfra.

Selv om andre bilspill har lekt med lignende sosiale tilskudd før, Autolog i «Need for Speed» og «Test Drive Unlimited» i sin åpne verden, er «Driveclub»s kanskje mest korrekte sammenligningsgrunnlag rent kjøremessig «Project Gotham Racing» uten støttehjul og med en uendelig strøm av brukerskapte utfordringer.

De beste sjåførene belønnes. Det er ikke lenger hverdagskost, men burde være en selvfølge. Dét er det friske pustet i dragsuget fra dette bilspillet.

NB! Det slippes både en «gratisversjon», kalt PlayStation Plus Edition, og en fullversjon av «Driveclub» til PlayStation 4. Lanseringen er 8. oktober.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Driveclub

Positivt
Lang levetid takket være klubbaspektet og onlinefunksjonene. Alltid nye målsettinger og utfordringer generert av andre spillere. Spillet ser pent ut og tør utforske tussmørket og leke med lys.
Negativt
Noe av straffen i «Driveclub» føles lite konsekvent. Enkelte snarveier, ikke alle, gir deg en slik. Lydsporet, særlig lydeffektene (av skrens og dulting mot andre biler i feltet), burde vært bedre.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode