OSLO (PressFire.no): – Lyden av to hundre skrikende småbarn er bedre feedback enn det meste vi får av statistikk på nedlasta apps og spilletid, hevder Thomas Beswick.
Han er én av gjengen på tre som møter PressFire bak scena på Christiania Teater, under Oslo Innovation Week. Ole Jacob Kielland og Jørgen Thrane ser passe fornøyd ut.
Det er ikke et dataspill vi ser i teaterforestillingen om Pippi Langstrømpe. Animerte og interaktive bakgrunner og scenografi, en levende, 3D-modellert Herr Nilson og en spøkelsesaktig Kaptein Langstrømpe er hva gutta har jobbet med. Alt projiseres på fem svære flater i ukonvensjonelle formater på scena.
Herr Nilson og Pippis pappa styres fra bak scena av buktaler og skuespiller Martin Leines, som sitter med monitor og handkontrollere av diverse slag, mus og tastatur. Han danser med bevegelsessensor, trykker på knapper, leppesynkroniserer seg selv mens han roper i mikrofonen og spiller Herr Nilson for et måpende publikum. Ikke alle vet at han i det hele tatt eksisterer.
Å jobbe med teaterfolk, for teaterfolk, har sine utfordringer og fordeler. Mye må tilpasses en fysisk virkelighet, scenografi og en streng tidstabell. Gutta bruker den allsidige danske spillmotoren Unity, som verner om solide løsninger for grafikk og animasjon, og lar programmererne jobbe med koden i fred.
– Unity funker på alle maskiner. Det er lett å kjøre scriptet, finne ut hva som er best, og så bare gjør vi det. Støter vi på problemer, kan vi scripte oss rundt det og få det til å funke relativt raskt. Når vi skal skrive om littegrann, tar det bare en time. De skal helst ha det på fem minutter, forklarer Ole Jacob til PressFire.
Programmererne blir også ansvarlige tolker for sitt eget språk, i samarbeidet med regissør, koreograf, inspisient og teknikere.
– Vi skriver jo grensesnitt også, for å kommunisere med lyd- og lysteknikere, og generellt for å koordinere samarbeidet. Den firkanta klossen passer i det runde hullet. Vi må bare sage den til, og kanskje sage hullet også. Ingenting blir firkanta eller rundt lenger, men det passer uansett, forteller Jørgen.
– Spillmennesker og teaterfolk er veldig forskjellige. Men vi har endel ting til felles også; viljen til å jobbe helt latterlig mye før premiæren, og et lideskapelig engasjement for produktet. Første gang vi fikk ferdigstilt en heftig, animert storm med regn og vann og lyn og blinkende lys og torden på høyttalerne, vind og alt mulig, var det god stemning. Sånn blir det ikke når vi lager apps. Det blir noen sene kvelder og overnattinger med SceneKvelder, humrer Ole Jacob.
– Når man tradisjonellt snakker om «interaktivt teater», handler det ikke om digital teknologi, men et sterkt involvert publikum. Er dét noe dere driver med?
– Ja. Skuespillerne kan for eksempel hente informasjon fra salen, og så bruker Herr Nilson det senere. Han snakker til folk, for eksempel, «Hei du, fjompen med dressen. Ivar fra Smestad.» Vi skal også etterhvert bruke Kinect, både for å prøve å måle hvordan publikum oppfører seg, og for å få ansiktsgjenkjenning på buktaleren bak scena. Det vil skje mye fremover, med interaktivitet på scena, hevder Thomas.
Gutta er beskjedne, og tør ikke kalle kreasjonen for et nytt medie, men heller en oppgradering av noe gammelt, teateret og scena. En evolusjon.
– Men når vi begynner med kinect og ordentlige interaksjoner med publikum og sånne ting, vil vi si at det er noe helt nytt. Da er ikke publikum bare noen som ser på lenger. De en del av det. Men før vi kommer dit, må vi gjennom flere evolusjonære trinn; udefinerbare mellomting. Vi er på vei. Vi kunne jo kanskje ha lagd et gruppedataspill. Folk går inn på scena og påvirker det som skjer. Knytte opp mot liveaction, for eksempel. Alt er mulig, spår Thomas.
– Vil dere fortsette å jobbe her, eller er det en engangsgreie, som dere vil prøve å selge andre steder?
– Dette er ikke det eneste teateret hvor SceneKvelder jobber. Vi har definitivt lyst til å jobbe med dem. Vi har en felles erfaring, hvor vi har støtt på noen av «spedbarnsproblemene» som oppstår når man blander to ting sånn som dette, og vil kunne spare arbeid og kostnader på et allerede innkjørt samarbeid, forklarer Ole Jacob.
– Hva med teater for voksne?
– Ja! Absolutt. Et interaktivt teater for voksne, med vanskelige problemstillinger hadde vært gøy. Likevel så er det best å eksperimentere med barn i første omgang. De tror på mer av det som skjer på scena. Vi kan strekke grensene litt lengre. Suspension of belief og alt det der. Eller så kan vi lage teaterstykker for gamere. Ja. Ja! Ja. Det kan vi gjøre, sier gutta i kor eller om hverandre.
