Den gangen da... Universal saksøkte Nintendo - og fikk Kirby i fleisen

(PressFire.no): I dag er samarbeidet mellom Universal Studios og Nintendo rosenrødt. De har nylig annonsert at det skal komme hele Nintendo-tematiserte fornøyelsesparker – en av de i Tokyo – hvor Universal tar seg av produksjonen.

Men det var ikke alltid slik.

La oss spole tilbake til 1981. Nintendo har bare tafset på spillmarkedet i noen år, men har allerede gitt ut en megahit: «Donkey Kong»-arkadekabinettet.

Pengene ruller inn, og Nintendo (som enda ikke hadde gitt ut en egen spillkonsoll) solgte rettighetene til apekatten med eselnavnet til både spillutviklere og leketøysprodusenter.

Men «Donkey Kong» fanget oppmerksomheten til en viss Sid Sheinberg, ingen ringere enn toppsjefen i Universal. Han var gira på å komme seg inn på det gryende spillmarkedet, slik rivalen Warner hadde gjort da de kjøpte Atari.

Han mente «Donkey Kong» var en åpenbar krenkelse av merkevaren «King Kong», som Universal eide. Øynene så dollartegn. Nintendo hadde håvet inn på dette. Kanskje kunne Universal ta en bit av hele Nintendo.

Sheinberg sendte en notis til Nintendo om rettighetsbruddet, og inviterte til møte.

Nektet å føye seg

Nintendo of America-sjef Minoru Arakawa og selskapets rådgiver Howard Lincoln møtte opp hos Universal, hvor de fikk beskjed om å punge ut i royalties dersom de ikke ønsket å bli saksøkt.

Ukjent for Nintendo, hadde Universal hatt et lignende møte med Coleco, spillselskapet som hadde kjøpt rettighetene til «Donkey Kong» på konsoll fra Nintendo. Der hadde Coleco føyet seg.

Lincoln, som visstnok først var åpen for å åpne lommeboken, likte ikke tonen i møtet. «Vi kommer ikke til å kjøpe Brooklyn Bridge», skal han ha sagt, med referanse til de famøse salgene av broen ingen eier. De kom ikke til å la seg lure, med andre ord.

Advokaten til Universal, Robert Hadl, lovde Lincoln at han skulle sende over bevis for at Universal eide rettighetene til King Kong.

Men da disse bevisene uteble, og etter Lincoln hadde et merkelig møte med Coleco hvor de ba Nintendo om å betale (men ikke nevnte at de selv gjorde det samme), instruerte han Arakawa om å stå på sitt.

Arakawa skal ha reagert med sjokk – bittelille Nintendo kunne jo ikke ta enorme Universal?! De måtte over til Japan for å snakke med Nintendo-høvdingen selv, Hiroshi Yamauchi. Der argumenterte Lincoln saken sin, og sa at dette kom til å gjøre Nintendo større enn noen gang.

Yamauchi sa bare én ting:

- Dette må vinnes.

Sint fyr

Nintendo ba Universal om et nytt møte. Sheinberg og Hadl så på dette som en enkel seier, og var skråsikre på at Nintendo-gutta bare kom for å diskutere hvor mye penger de skulle betale. De fikset en fin lunsj.

Under lunsjen var det en lystig tone. Sheinberg blunket og hintet til at Universal kanskje ville investere i Nintendo dersom alt ordnet seg. Lincoln spiste ferdig, og slapp bomba om at Nintendo slett ikke ville legge seg på rygg.

Lincoln mimret senere tilbake til øyeblikket:

- Herr Arakawa og jeg bestemte oss for å dra ned til Sheinberg og bare si rett frem at vi ville betalt dersom vi mente han hadde rett, men at vi hadde gjort leksene våre og ikke ville betale noe som helst, fordi vi ikke hadde gjort noe galt. Vi ville si det ansikt til ansikt. It seemed like the honorable thing to do.

Sheinberg syntes ikke det var så ærefylt.

Sheinberg eksploderte.

Dette kunne Nintendo bare ta å drite i. «Dere bør begynne å spare opp penger til advokater! Jeg ser på søksmål som en pengemaskin!» brølte han idet Lincoln og Arakawa gikk ut døra. Lincoln koste seg:

- Det var skikkelig morsomt. Alt kom så uventet på han, og han reagerte med sjokk.

Universals advokat Hadl tok kontakt med Tiger Electronics, som de nettopp hadde leid ut «King Kong»-lisensen til. De var allerede godt i gang med utviklingen av et håndholdt spill med en svær ape som kastet tønner på en snekker som skulle redde en jomfru i nød.

Spillet som skulle gis ut hadde allerede blitt flagget av Universal-folk fordi det lignet for mye på «Donkey Kong», og Hadl ville ikke at dette skulle bli et problem nå som en rettssak var på trappene.

Derfor endret Tiger noen av delene i spillet. De ga protagonisten en brannhjelm, gjorde plattformene rette istedet for skeive, og endret tønnene om til bomber.

Trusler

Universal jobbet kjapt nå, og i samme vendingen som de saksøkte Nintendo, sendte de ut beskjed til alle de som hadde brukt «Donkey Kong»-merkevaren om å stoppe bruken øyeblikkelig: Betal lisenspenger til oss, eller bli saksøkt herfra og til himmelen.

De fleste turte ikke ta sjansen. Selskaper som Atari og Ruby-Spears (som skulle lage en tegneserie) gjorde avtaler med Universal, og Coleco hadde jo allerede signert, men Milton Bradley (som hadde produsert et brettspill) og Ralston Purina (som hadde brukt Donkey Kong på en frokostblanding) nektet.

Mange selskaper sluttet bare å lage produkter med apen.

Nintendo, som hadde lisensiert ut Donkey Kong, og gjort avtaler om å dele profitt med disse selskapene, tapte penger. Flere selskaper nektet å gjøre avtaler rundt et merkenavn som det var en rettsdisputt rundt.

Det japanske spillselskapet forberedte seg godt til kamp. Deres advokat John Kirby, uflidd på utsiden, men brilliant i rettsalen, dro til Japan sammen med Lincoln for å intervjue utviklerne bak «Donkey Kong».

Nintendos spilldesigner Shigeru Miyamoto hadde lagd spillet, og kunne fortelle at «Kong» var en helt vanlig måte å beskrive en gigantisk ape på i Japan. Også Gunpei Yokoi, mannen som senere lagde Game Boy, ble intervjuet.

Kirby gjorde seg ferdig, og reiste tilbake til USA. Der begynte han å tråle gjennom gamle papirer rundt «King Kong», og ...oida, Universal.

Jackpot.

I sin etterforskning fant Kirby ut at Universal hadde saksøkt filmselskapet RKO General for å kunne produsere en oppfølger til originalfilmen «King Kong». RKO General (og andre parter), hevdet å sitte på lisensen til mega-apen.

Men Universal vant søksmålet etter å ha overbevist retten om at «King Kong» var offentlig eiendom – altså allemannseie. Det var med andre ord presedens for at Universal slett ikke kunne lisensiere ut «King Kong».

Trumfkortet var funnet.

Showtime

I én uke slåss Nintendo og Universal i retten.

Universals mange advokater halte ut tiden der de messet om at navnet «Donkey Kong» kunne misforstås med «King Kong», og at plottet i spillet var en rip-off av filmen. De krevde kompensasjon.

Kirby fikk en Nintendo-ansatt til å spille spillet for alle oppmøtte, og påpekte fortløpende hva som skilte spillet fra filmen.

Han refererte også til den vanlige bruken av «Kong», og brølingen Sheinberg hadde gjort – at Universal-sjefen så på søksmål som en pengemaskin.

Så la han frem sucker punchen: Universal eide ikke rettighetene uansett.

Ding ding ding! Dommer Robert W. Sweet var himmelfallen over at Universal hadde dratt dette for retten, uten å sitte på rettighetene.

Han hadde hørt nok, og beordret Universal til å bla opp 1,8 millioner dollar til Nintendo – eller 34 millioner kroner i dagens kurs, justert for inflasjon – i rettsomkostninger og tapte inntekter.

Round two ...Fight!

Universal så seg selvfølgelig ikke fornøyd med dét, og anket det hele opp i systemet.

Denne gangen hadde de gjort undersøkelser blant folk som drev plasser med «Donkey Kong»-apparater, der 18 prosent sa de trodde spillene var produsert med samtykke fra de som eide «King Kong»-rettighetene.

Dette mente Universal var nok til å bevise at det var forvirring rundt de to merkevarene.

Ankeretten var lite imponert over statistikkene til Universal, ei heller på de ledende spørsmålene som var stilt. Ingen av de spurte hadde forøvrig fått med seg at Universal eide noen «King Kong»-rettigheter.

Riktignok var retten enig i at noen folk hadde trodd at «Donkey Kong» var basert på «King Kong», men at noen forvirrede personer ikke var nok til at Universal på magisk vis eide rettighetene.

Istedet var ankeretten nå blitt rasende på Universals uthaling i rettssystemet, og deres mange tidligere søksmål. De mente selskapet hadde misbrukt rettsprosessen i landet, og dermed voldt skade på samfunnet som helhet (!).

Det tok ikke lang tid før en kjennelse kom:

- Avhengig av det kommersielle resultatet, har Universal først argumentert for retten at «King Kong» er offentlig eiendom, for så å argumentere for retten at «King Kong» ikke er offentlig eiendom, og at de eier rettighetene til det, heter det i rettsdokumentene.

- Universals oppførsel i retten var ikke basert på at de trodde de hadde rett, men på den feilaktige tanken at de kunne bruke retten som en måte å tjene penger på.

Dermed ble det fastslått uten særlig tvil at Universal slett ikke eide «King Kong», og Universal ble beordret til å punge ut til Nintendo.

Enda verre for Universal var det at Nintendos brakseier åpnet opp for at alle selskapene de tidligere hadde krevd penger fra, kunne opprette sine egne søksmål. Atari, Coleco og resten la bredsiden til mot det skadeskutte Universal-skipet, og fyrte av.

Men om du trodde Nintendo var ferdig der, tok du feil.

De snudde saken mot Universal, og dro inn Tiger Electronics. Universal hadde jo gitt lisensen for «King Kong» til de, men spillet som ble produsert lignet fortsatt veldig på «Donkey Kong».

Retten var helt enig. De så på spillet som en knock-off, spesielt siden Universal allerede hadde regnet det som for likt – og dermed var det ikke «King Kong» som var lisensen Tiger trengte, men «Donkey Kong»!

Nintendo bøffet, med rettens velsignelse, like greit Universal sin del av kaka fra Tiger-salgene, til en lyd av 142 millioner kroner i dagens verdi.

Universal satt igjen med nada.

Båt og spillfigur

Dette var mye penger for Nintendo på den tiden, en tredjedel av alt de hadde tjent året før, og sjefene i Japan var mildt sagt henrykte over arbeidet til Howard Lincoln og John Kirby.

Lincoln ble sporenstreks innsatt som visepresident i Nintendo of America, og Kirby fikk en diger seilbåt i gave fra selskapet.

Seilbåten heter selvfølgelig «Donkey Kong», og Kirby fikk samtidig verdenseksklusivitet til å bruke navnet på båter.

Noen år etter, da Nintendo skulle navngi sin nye spillfigur som kunne gomle i seg fiendene sine, ble en lang liste med forslag lagt på pulten til Miyamoto. Et navn på lista fanget oppmerksomheten hans: «Kirby».

Miyamoto stoppet opp og tenkte tilbake på advokaten som hadde intervjuet han, og som hadde slåss for Nintendo.

- Det hadde vært gøy om de to hang sammen, tenkte han.

Og slik ble det. Kirby er ikke oppkalt etter John Kirby, men han var en viktig del i avgjørelsen om navnet til en av de mest kjente og kjære spillfigurene i bransjen.