(PressFire.no): «D4» (Dark Dreams Don't Die) er et lineært, historiefortellende pek-og-klikk-spill uten vanskelige dilemma eller annen mulighet til å påvirke historieforløpet.
Spillet utgir seg for å dreie rundt etterforskning av et drap, men handler i virkeligheten om å trykke på objekter til alt løser seg, og vente spent på cinematiske videosnutter.
Det som likevel gjør spillet uhyre engasjerende, foregår på innholdsplan.
«D4» serverer abstrakte forestillinger om tid, rom og drømmenes kraft – gjennom en historie med klassiske motiver og bekmørke undertoner, fortalt med et overlegg av surrealistisk, men likeså kullsvart humor.
Beryktet regissør
Spill med denne typen «dyp» tematikk er ikke usett i en allerede blomstrende indie-arena.
Vi har allerede sett oss tørste på tankevekkende småspill som «Fez» eller «Swords & Sworcery».
«D4» skiller seg med andre ord ut ved å være en større produksjon med selveste Microsoft i ryggen, og en allerede erfaren og beryktet regissør ved spakene.
Kultregissøren Hidetaka Suehiro, også kjent som Swery65, er fra før en omtalt figur i spillindustrien.
Etter han regisserte «Deadly Premonition» som utkom i 2010, har japaneren fått anerkjennelse som en av få såkalte «auteurer» i bransjen, på tross av lunken mottagelse både i pressen og blant publikum.
Ordet stammer fra filmkritikken, og betyr i korte trekk at regissøren har klart å bevare sin kunstneriske visjon i produktet, på tross av press fra industri, utgiver og marked.
Plagiat, tributt eller parodi?
Swery og «D4» kan skilte med et dyptgående plot som gjør bruk av alternative virkelighetsoppfatninger i tråd med magisk realisme, kvantefysikk og Sigmund Freuds drømmeteorier, og gjør samtidig disse (nesten) forståelig for folk flest.
En del av mysteriet som skal etterforskes, er hvilken av de tre vi faktisk befinner oss i: Drømmer, magi eller sci-fi?
I likhet med «Deadly Premonition» henter spillet tonnevis av innhold fra David Lynchs serie «Twin Peaks». Det hele kamufleres gjennom overdreven slapstickhumor og parodiske innslag fra flere andre populære, amerikanske serier.
Likevel veier inspirasjonen fra Lynch så tungt – også i «D4» – at man kan snakke om plagiat eller i det minste ren, skjær blåkopi.
Tanken plager meg imidlertid ikke. Det er på tide at også de tunge, uklare temaene vi ikke vet helt hvordan vi skal forholde oss til, får en plass i spillverden. Om en må stjele fra TV, får så være.
Kanskje, med seriens videre utvikling, vil vi kunne følge Swery ned i et stadig dypere kaninhull, som vi ellers måtte til film og litteratur for å finne.
Kort, men rikt
Utgivelsen, som foreligger for hundrelappen til Xbox One, presenteres som «første sesong» av serien som heter «D4».
Likevel består den av ikke mer enn en liten prolog og to episoder, som for en utålmodig spiller tar omlag tre timer å spille igjennom til sammen.
Det vi får i denne omgang er med andre ord en flyktig opplevelse, og uten å avsløre for mye kan jeg si at den slutter med «fortsettelse følger». Likevel er det mye å ta tak i, for de som interesserer seg for å spille slik Swery åpenbart har forestilt seg at spillet skal spilles.
For å gi spilleren muligheten til selv å etterforske mysteriet til grunne, er den verden vi får bevege oss i så full av detaljer, sideoppdrag og ting å trykke og samle på, at man lett vil kunne mangedoble spilletiden.
Objektene vil ofte belyse historien, figurene og dessuten den virkelige verden i ett eller annet perspektiv, og berike opplevelsen.
Belønninger for sideoppdragene vil i tillegg kunne gi bonuser, som der igjen muliggjør desto grundigere undersøkelser.
Endelig, litt krim!
«D4» er et spill som absolutt ikke er for alle. Om du har sett «Twin Peaks» er du ikke garantert å like «D4», eller omvendt. Er du sugen på enkel underholdning du umiddelbart vil forstå deg på, styr langt unna.
Lar du deg irritere av Quick-Time-helvete eller halvt fungerende Xbox Kinect, kan du enten glemme hele greia eller spille med vanlig håndkontroller, som for meg føles som en likeså døll erstatning.
Spillets beste salgspunkt er samtidig sterkt nok til å overstyre både det tekniske og det formmessige. Gleden ved å endelig interessere meg for et kriminalmysterium igjen, og attpåtil i spillform, er stor.
Etter de forskjellige magiske univers er blitt etablert i sjangre (sci-fi, fantasy, magisk realisme, osv.), er det oftere enn ikke at jeg har sett meg lei fordi universets logikk er tydelig fra første episode. Når den magiske logikken er selve objektet for undersøkelsen, som i for eksempel «Harry Potter»-bøkene, er jeg igjen underholdt, på tross av at hele greia er drevet av plotmekanismer som mystiske figurer og overraskende vendinger.
Alt i alt er «Dark Dreams Don't Die» ikke nødvendigvis et grisefett spill. Likevel står det blant de øverste på lista over spennende spillserier jeg gleder meg til å se mere av.
NB! «D4»s første sesong er nå ute til Xbox One.
