Cities: Skylines

Her er den nye byggelederen.

(PressFire.no): Etter EAs kontroversielle behandling av «SimCity» i 2013 og nedleggelsen av utviklerstudioet Maxis tidligere denne måneden, er det vel trygt å si at markedet for gode byplanleggingssimulator har åpnet opp en smule.

Utviklerne i Colossal Order gjør i så henseende et kuppforsøk med «Cities: Skylines».

En bybygger med lav pris og et minimalistisk, men gjennomtenkt sett med verktøy som egentlig inneholder kun de grunnleggende byggeklossene man trenger for å lage en kontemporær virtuell by.

Et byggespill ned til grunnmuren

Spillet inkluderer heller ingen naturkatastrofer, romvesen-invasjoner eller andre gimmicker som skal gjøre opplevelsen mer dramatisk. Dette er med andre ord et rent bygge- og planleggingsspill, uten staffasjen som et fullt utviklet kapittel i «SimCity»-serien ville hatt

Men denne minimalistiske holdningen er også en styrke, ettersom det spartanske utvalget av forskjellige byggeklosser gjør det enklere å komme i gang for dem som kanskje ikke har noe forhold til sjangren.

Byggeklossene blir også introdusert gradvis.

Den vanlige spillmodusen er på mange måter å regne som en opplæringsdel for å lære seg reglene, der nye typer infrastruktur og bygninger blir gjort tilgjengelig i små doser slik at man ikke har for mange ting å holde styr på med en gang, samtidig som man får feedback underveis på progresjon i form av oppnådde milepæler.

Viktigheten av vei

En av de første tingene man lærer seg er at spillet i stor grad egentlig handler om trafikk. Selvfølgelig er det viktig med andre ting som boliger, arbeidsplasser og handledistrikter, men det er trafikken som avgjør hvorvidt byen fungerer eller ikke.

Det ser også ut til å være den komponenten det er lagt ned mest arbeid i. Noe som ikke er uventet, med tanke på at folka bak har erfaring med «Cities in Motion»-spillene, som i mye større grad er rene trafikksimulatorer.

Og du verden så fort det går å bli hektet på å bygge veinett og sone disse med bebyggelse.

Det er nesten så jeg endelig forstår maset fra det vokale segmentet av den norske befolkningen som mener vi må bruke hele statsbudsjettet på bygging og vedlikehold av veier, for det er jo tydeligvis kjempemorsomt.

Det blir visstnok en del prøving og feiling før man finner frem til veitraseer som på sikt flyter skikkelig og faktisk gjør det man vil de skal gjøre. Men det er ganske tilfredsstillende når man får det til.

Og etter hvert som man blir flinkere, får man behov for å bygge mer fancy ting fortere, slik at man kan planlegge for sluttspillet fra starten, istedenfor å reaktivt måtte rive ned ting og bygge nytt når det oppstår problemer på grunn av overbefolkning, økt trafikk og forbruk.

En digital zen-hage

Heldigvis er det for de som vil, mulig å låse opp all teknologien ved første spadetak, slik at man kan realisere sin personlige utopiske visjon med alle midler tilgjengelig helt fra starten.

Og selv om spillet i begynnelsen gjør det gøy å gradvis oppdage fordelene og bakdelene med forskjellige typer bebyggelse og mer eller mindre moderne tilnærminger til byplanlegging, vil man som regel før eller siden oppdage at man har utviklet noe så kjedelig som en helt vanlig by med et sentrum, masse kjip forstadsbebyggelse og problemer med luft og vannforurensing.

Den langvarige underholdningen kommer derfor først når man prøver å realisere planer for ting man selv kanskje ønsker i sin egen ideelle drømmeby, sånn som forseggjorte parkanlegg og trafikkmaskiner som bare rett og slett funker.

Når man kommer på dette nivået blir spillet nesten litt som en digital Zen-hage, hvor man i overført betydning kan sitte med den lille riven sin og lage mønster i sanden i timevis.

Det er lenge siden jeg har spilt et spill hvor jeg bare måtte finne løsningen på en nøtt jeg følte jeg var nær ved å knekke, for deretter å oppdage at klokka plutselig var fem om morgenen. Og det er fantastisk når en spillopplevelse gjør at man kommer i «bare-litt-til-sonen» på denne måten.

Svære utbyggingsmuligheter

Jeg har derfor så langt motstått fristelsen til å sjekke wikier og forum på nettet for optimale byggestrategier.

For man kan sikkert lære seg de lure triksene fortere ved å gjøre nettopp det, men jeg er fortsatt i den fasen der jeg absolutt elsker å oppdage disse tingene selv – og har alle intensjoner om å forbli på dette magiske nivået så lenge som mulig.

Spillet har som sagt et enkelt og minimalistisk fundament, men det har et enormt potensial for utvidelse, og det er rimelig å anta at spillet vil få mange kule påbygginger etterhvert.

Det er for eksempel mulig å importere topografi fra ordentlige kart, modifisere disse, og eventuelt prøve seg på å lage en simulasjon av både virkelige og fiktive byer.

Og takket være integrasjonen med Steam Workshop har det allerede kommet massevis av nytt innhold bare den første uka etter at det ble sluppet. Det eksisterer blant annety allerede en implementasjon av Los Santos fra «Grand Theft Auto V», for dem som er interessert i det.

For tiden jobber jeg med et eksperimentelt design hvor jeg håper å fjerne biler helt fra ligningen, i en by der den lukrative, men forurensende oljen får ligge i bakken.

Det skal bli en by hvor bærekraftig industri med fornybare ressurser og maritim vindkraft foregår i lavlandet, og der høyhusene får ruve på bakketopper som middelalderslott og små byer i seg selv, omgitt av landbruk og frodig skog.

Og når det er ferdig skal jeg kalle det for Sveintopia, og herske over det med jernhånd og tung beskatning. Mohahaahaaaa!!!

NB! Spillet er utgitt til Windows-pc, Mac og Linux.

Oppsummering
Positivt
Lav inngangsterskel, men med høyt utvidelsespotensiale. Minimalistisk. Gjennomtenkt utvalg av verktøy. Koster lite, og kjører greit selv på lettere hardware.
Negativt
Ingen mulighet for å bygge tunneler annet enn til T-bane, og man kan derfor ikke designe Tromsø. Grafikken er grei, men ikke noe mer.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3