Annonse

Battlefield 4

Helt fantastisk, men gjett hva som trekker ned ...

Battlefield 4

Helt fantastisk, men gjett hva som trekker ned ...
3:57
14:38
Utvikler
DICE
Utgiver
Electronic Arts
Slippdato
29. november 2013
Plattformer
Windows, Xbox 360, PlayStation 3, PlayStation 4, Xbox One
Annonse
14:38
3:57
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

(PressFire.no): I et godt skytespill vil du ha variasjon og valgfrihet, men også balanse. Helst skal det være utallige måter å spille på, men der ingen egentlig er overlegne, eller trygge – og alle har hjertet i halsen.

Dette har de alltid vært gode på hos DICE. Men aldri bedre enn i «Battlefield 4». 

Spillet har noen av de beste og mest varierte kartene i serien, og de er gjort levende og pulserende gjennom Frostbite 3-motoren.

Etterdønninger fra «Bad Company 2»

DICE byr kanskje ikke på noen store overraskelser eller omveltninger her, men bygger videre på fundamentet de la ned for to år siden, i «Battlefield 3». De kjører sånn sett et trygt løp, men tar det neste skrittet mot større realisme, og spillmekanikkene virker å være gjennomarbeidet ned til minste detalj.

Lyden, lyset, vær og vind: Tilstedeværelsen har aldri vært så umiddelbar, aldri føltes så bra som nå.

Samtidig ser de enda litt lenger tilbake, og har bragt med seg mer av arven fra «Bad Company 2». Dette spillet hadde etter min mening noen av de mest underholdende flerspillerområdene denne serien har vartet opp med, og de var mer dynamiske og påvirkelige enn i etterfølgeren.

«Battlefield 4» har i seg mye av det beste fra dem begge.

Så har du enspillerdelen, da. Mer om den senere.

NB: Anmeldelsen er basert på «Battlefield 4» både på pc og konsoll (Xbox 360). Vi har fokusert på flerspilleren på pc og spilt kampanjen på konsoll, men prøvd begge sider av spillet på begge plattformer.

Levende omgivelser

Som vanlig er avstandene store, det legges vekt på lagspill og taktikk, og det er flust med leketøy og kjøretøy en kan boltre seg med. På de største kartene kan det bli noen lange joggeturer, men dødtid er i bunn og grunn det siste man bør bekymre seg for.

Variasjon står i sentrum, både mellom kartene og innad i hver av dem. Ikke bare i rom, men i tid – deres mye omtalte «levolution» gjør at områdene kan forandre seg relativt drastisk i løpet av en kamp.

Én ting er at du kan tvinge en del bygninger i kne med våpen og eksplosiver. Men like viktig for at kartene skal være levende og dynamiske, er at hvert av dem har en eller flere variabler som kan forandre omgivelsene på en mye større skala.

Hvis du får ødelagt vollen som styrer elva vekk fra byen i Flood Zone, for eksempel – vel, det røpes vel av navnet. Du blir våt til skinnet.

Det andre mest åpenbare eksempelet er skyskraperen som jevnes med jorden i Siege of Shanghai, og forandrer sentrale deler av kartet fra metropol til ødemark.

Tilpasset for ulik spillestil

Det er til sammen ti kart, og flere nye spillmoduser der disse kommer i ulike varianter.

Jeg liker veldig godt Zavod 311, et skoglandskap sentrert rundt en nedlagt, russisk stridsvognfabrikk. Det har store, åpne områder, men det er kupert og fullt av trær og buskas, slik at det passer for mange ulike spillestiler. I tillegg finnes det bunkere, rader med utdaterte og rustne tanks, og selve fabrikkområdene i flere etasjer.

Av «levolution» er det en del små feller man kan sette opp, men først og fremst en diger fabrikkpipe som kan falle overende og kutte de sentrale delene av kartet på tvers.

Paracel Storm er også veldig kul, stillehavsatollene som med ett blir mindre idylliske når apokalypsen setter inn. Infanteristene som skyller inn på strendene har følge av en tropisk storm. Kartet er veldig åpent, og inviterer til luft- og sjøslag, men det blir også noen konsentrerte soner med adrenalinpumpende nærkamp rundt kontrollpostene.

Disse to er gode eksempler på hvordan DICE skaper nivåer med mange ansikter, der man har noe å bidra med uansett hvilken klasse og spillestil man går inn for. Det er rom for å boltre seg i kjøretøy, snike seg rundt i periferien og samle på headshots fra avstand, eller oppsøke flaskehalsene, de ofte klaustrofobiske områdene der bakken rister og prosjektilene flyr veggimellom.

Du har også de mer urbane kartene Siege of Shanghai og Dawnbreaker, samt flere andre mer eller mindre åpne miljøer som hvert har sitt særpreg.

Ikke minst: Der «Battlefield 3» hadde Caspian Border, får vi denne gangen Golmud Railway – det største og mest åpne av alle. Dette er klassisk «Battlefield», og stort mer trenger jeg vel ikke å si.

Nye spillmoduser

Av spillmoduser er selvfølgelig Conquest og Rush på plass.

Også med videre er Domination, som ble introdusert i «Close Quarters»-pakken til «BF3». Dette er en mindre og mer intim avart av Conquest, der kills teller mer, og å holde baser teller mindre. Det foregår samtidig på nedskalerte versjoner av kartene, med bare 20 spillere, der flaggene er nærmere og det ikke finnes kjøretøy.

Skal jeg ha det intimt og kaotisk, er likevel den nye modusen Obliteration et desto hetere alternativ. Her følges en kjent oppskrift: På kartet finnes én bombe, og den skal du prøve å plukke opp, plante og detonere.

Alle kjemper om kontroll over bomben til enhver tid, og resultatet er vanvittig hektisk og intenst.

Spesielt har jeg kost meg med denne modusen på Operation Locker, en labyrint av et fengsel en fjellside, fullt av flaskehalser – men også strategiske omveier.

Her kan du for øvrig tre ut i snøføyka og nærmest kjenne kulda på kroppen. Naturkreftene spiller nå en større rolle på siktlinjer og lignende, og samtidig har suppression fått mer å si – bildet går ut av fokus, det føles bedre og mer troverdig.

Foruten modusene ovenfor har du en annen nyhet, Defuse, som skal være en rent kompetitiv del: Her har man kun ett liv. Det er fem mot fem spillere, og man vinner ved å drepe alle de andre eller sprenge basen deres. Til sist har man også både Team Deathmatch og Squad Deathmatch.

Jobbe for seg selv og for andre

Battlelog og tilpasningsmulighetene virker større og dypere i «Battlefield 4», og det er – må jeg innrømme – noe tiltrekkende ved det metaspillet som er å samle medaljer og låse opp oppgraderinger.

DICE skryter for øvrig av å ha tredoblet antall våpen, og at de kan tilpasses med inntil 240 000 kombinasjoner – riktignok inkludert kosmetiske detaljer.

Selv om jeg ser at jeg blir manipulert, er metaspillet et effektivt insentiv for å komme tilbake. Alt du gjør, hvilken klasse og hvilket våpen du brukte, i eller utenfor et kjøretøy, om du sprengte en M-COM-stasjon, tok en base eller stjal en dog tag: Alt blir tatt vare på, alt gir deg fremdrift på en eller annen skala, med lovnader om nytt stæsj, heder og ære.

En kan kanskje argumentere for at dette tar fokus bort fra kjernespillet, men det tror jeg ikke: Tvert imot blir man oppfordret til å være på hugget.

Spillet gjør samtidig en god jobb i å gi mye poeng for lagspill, enten det er å overta fiendens baser, redde en kompis ut av ei klemme, dele ut ammunisjon og førstehjelp, være sjåfør, markere fiender på kartet, og så videre.

Den beste måten å hjelpe seg selv på, er å hjelpe laget.

Lagspillet forsterkes ytterligere av at Commander Mode er tilbake, der én spiller gis et taktisk overblikk over slaget og kan gi ordre, ødelegge for fienden og til en viss grad også delta aktivt ved å sende artilleri.

Et gledelig gjensyn, som gir spillet en ekstra dimensjon, og lar en være med hvor som helst da en kan spille for eksempel på et nettbrett.

Kampanjen

Det var flerspillerdelen. Men «Battlefield»-serien har nå også en historiemodus. Sist gang gikk de helt på trynet, og selv om dette er en forbedring, er det mye som er problematisk med kampanjen i «Battlefield 4».

Fortellingen tar oss med til nær fremtid der USA og Russland er i åpen konflikt. Som del av den amerikanske elitetroppen Tombstone innhenter du informasjon som viser at russerne stiller seg bak et nærstående statskupp i Kina, og at disse dermed er på randen av å bli innblandet.

De kinesiske troppene blir du kjent med i Shanghai. Når neonlysene gir gjenskinn i sølepyttene der i skumringen, er det bare å ta av seg hatten for den tekniske virtuositeten. Det samme gjelder flere av de mange miljøene vi etter hvert blir presentert for, fra å kjempe mot vær og vind under en tyfon langs stranden i Singapore, til nærkamp under dekk på et synkende hangarskip.

Våre svenske naboer er imidlertid langt bedre på å skrive kode enn på å skrive troverdig og interessant fiksjon.

Det sklir helt ut fram mot fortellingens klimaks, til vi vasser knehøyt i melodramatisk kliss og grandiose deklamasjoner. Historien blir for meg mer en anledning til å grunne over hvordan slik unyansert prosa kan være nærmest en fornærmelse mot intellektet, enn at jeg tar til meg det de måtte ha på hjertet.

Selv om de faktisk later til å ha noe på hjertet, denne gangen.

Dissonnans

Denne serien er kjent for en rik og allsidig flerspillerdel med sine «Battlefield moments», situasjoner som oppstår som er så latterlig kule at de egentlig «bare kan skje på film» – og nå skjedde det med deg. (Den nye flerspillermodusen Obliteration har forresten som et uttalt mål å legge til rette for disse.)

I enspillerdelen har du mer enn nok av øyeblikk som kan gi deg bakoversveis, men disse er av en helt annen sort. Flerspillerens «Battlefield»-øyeblikk er fantastiske nettopp fordi du opplever det som noe spontant, ekte og unikt, som ingen andre har opplevd akkurat på den samme måten. Det er så vanvittig mange variabler og mulige scenarier at ingen situasjoner er helt like.

Når enspillerdelen flyter som best, er det også intenst og overveldende – det er skikkelig kult. Men det er samtidig nøye regissert og kontrollert. Her spiller de på helt andre kvaliteter enn dem som egentlig gjør «Battlefield» til noe spesielt.

Eksemplene kommer som perler på en snor allerede i prologen. Som når du blir beskutt og blir slengt halvveis ut av en bil i full fart – en bil du selv kjører – og der, hengende opp ned ut av døra, blir gitt en granatkaster som du bruker til å skyte ned et helikopter.

Det er så vanvittig overdrevet at det bare er å dra på smilebåndene.

Men smilene falmer forholdsvis kjapt. Ikke bare fordi det i lengden føles falskt i forhold til de genuine «Battlefield»-øyeblikkene. Det er mer at de tar selv så fryktelig seriøst. Det er en uggen uoverensstemmelse mellom «Battlefield 4»-kampanjen som lystig action-fest og som gravalvorlig krigsskildring.

Ubehagelig

På den ene siden prøver de hardt å få adrenalinet til å koke, å få deg til å klamre deg fast i kontrolleren og sitte som fjetret foran skjermen. Men samtidig vil de at dette skal være en slags følelsesmessig reise som skal invitere til refleksjon over store spørsmål som godt og ondt, liv og død, venn og fiende.

Noen ganger klarer store fiksjonsverker å finne en balanse mellom det lettsindige og det virkelig dyptgripende, der du vekselvis ler og gråter, og sitter igjen og føler deg både helt tom og langt rikere. Dette er ikke et sånt verk.

Forrige gang, i «Battlefield 3», følte jeg ikke at det jeg gjorde egentlig hadde noen betydning. Ikke bare fordi det hele kokte ned til en kavalkade av quick time events, men fordi jeg uansett ikke kunne brydd meg stort mindre om verken folka eller historien. Denne gangen ville de gjøre det mer menneskelig.

Det har de gjort. Det er bedre enn sist. Men de maler med fryktelig grov pensel. Flere ganger kaster forfatterne figurene ut i det som skal være sterke, skjellsettende øyeblikk, men de har ikke nok kredibilitet til at de får den følelsesmessige gjennomslagskraften de går inn for.

Som når du står under dekk på et synkende skip, der to soldater er fanget under et gitter som er sveiset fast. Vannet stiger. Tropplederen Kovic sier de er så godt som døde allerede, at det ikke er tid, og ber laget gå videre. Samvittighetsfulle Irish nekter – han krangler og til og med slår sin overordnede, men til slutt er det ikke annet å gjøre enn å gå, mens de fangende soldatene roper på mamma og vet at de skal dø.

Det er drøyt, og det kunne vært sterkt, men det er fryktelig malapropos og blir bare ubehagelig. Spesielt fordi det eneste du kan gjøre selv er å stå og se på, og har bokstavelig talt ingenting du skulle ha sagt.

Litt mer åpent

«Battlefield 4»-kampanjen har likevel flust med kule enkeltøyeblikk: Heisdører åpner i feil etasje så du stirrer i trynet på en gjeng med overraskede fiender, eller du løper nedover en bakgate og en fiendtlig tanks kommer brasende gjennom muren foran deg.

Ting vi har sett før – men DICE er så innmari flinke på tilstedeværelse at det føles topp likevel. Noen øyeblikks briljans fikk meg til å glise fra øre til øre. Ting skjer rundt deg, det påvirker deg, og det føles riktig, føles nærme, intenst.

Positivt i forhold til «Battlefield 3» er også at de denne gangen åpner opp noen av områdene og gir spilleren litt mer frihet. Da føles det litt mer som ekte «Battlefield», om enn fortsatt som et kompromiss.

Ved hvert lagringspunkt finner du en våpenkasse, og noen ganger en «gadget»-kasse, der du velger utrustning. Valget ditt vil legge til rette for ulike spillestiler. Velger du en presis angrepsrifle og hagle har du mest i kampens hete å gjøre, men med en DMR eller et skarpskyttervåpen finnes det muligheter for å tre litt til side og plukke fiender på avstand.

Nytt med distansevåpnene er det for øvrig at du kan justere teleskopsiktet slik at du ikke lenger må sikte langt over hodene på folk (som jo var en del av moroa, spør du meg).

Andre ganger har du et snev av valgfrihet i om du vil ta rollen som frontsoldat på bakken, overta kontroll over et tungt, stasjonært våpen på et hustak, eller i noen svært få tilfeller finne et tomt kjøretøy å hoppe inn i.

Men følelsen av å være en marionett for utviklerne, en lydig og viljeløs slave for deres ønsker, er aldri langt unna.

Grafikken og animasjonene er blitt enda bedre enn tidligere, miljøene er kule og rike i atmosfæriske detaljer, og lyddesignen er helt fantastisk. Det er spektakulært på pc, men også veldig bra på konsoll. 

Historiedelen har sine øyeblikk, men er til syvende og sist helt forglemmelig. Figurene er karikerte, og historien er moraliserende, platt og lite troverdig. Det starter friskt, men det går ikke lenge før det ebber ut i en pastisj over ting vi har sett før – de resirkulerer fra sin egen «Bad Company»-serie så vel som fra konkurrenten «Call of Duty». Samtidig mangler den personligheten som gjør sistnevnte så tiltrekkende på sitt beste.

Kampanjen blir en måte for DICE å prøve ut og vise fram sitt tekniske geni, men jeg kan ikke unngå å tenke på hvilket spill vi hadde fått om alle de ressursene ble sprøytet inn i flerspillerdelen – om de turte å satse fullt ut på sin egen greie i stedet for å pønske ut hvordan de best kan stjele andeler av «Call of Duty»-massene. 

Som multiplayeropplevelse er «Battlefield 4» likevel fantastisk. Det er mer levende og ekte enn noensinne, det er god variasjon både mellom kartene og innad i hvert av dem, og tross det flåsete navnet er det morsomt med «levolution». Enspilleren kan hoppes over, men disse slagmarkene bør en kaste seg ut i.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Intens skytespillmoro; underholdende og varierte kart; fantastisk atmosfære; godt balansert; upåklagelig grafikk og lyddesign.
Negativt
Historiedelen.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Helt fantastisk, men gjett hva som trekker ned ...
Battlefield 4
Mikael Lunde

(PressFire.no): I et godt skytespill vil du ha variasjon og valgfrihet, men også balanse. Helst skal det være utallige måter å spille på, men der ingen egentlig er overlegne, eller trygge – og alle har hjertet i halsen.

Dette har de alltid vært gode på hos DICE. Men aldri bedre enn i «Battlefield 4». 

Spillet har noen av de beste og mest varierte kartene i serien, og de er gjort levende og pulserende gjennom Frostbite 3-motoren.

Etterdønninger fra «Bad Company 2»

DICE byr kanskje ikke på noen store overraskelser eller omveltninger her, men bygger videre på fundamentet de la ned for to år siden, i «Battlefield 3». De kjører sånn sett et trygt løp, men tar det neste skrittet mot større realisme, og spillmekanikkene virker å være gjennomarbeidet ned til minste detalj.

Lyden, lyset, vær og vind: Tilstedeværelsen har aldri vært så umiddelbar, aldri føltes så bra som nå.

Samtidig ser de enda litt lenger tilbake, og har bragt med seg mer av arven fra «Bad Company 2». Dette spillet hadde etter min mening noen av de mest underholdende flerspillerområdene denne serien har vartet opp med, og de var mer dynamiske og påvirkelige enn i etterfølgeren.

«Battlefield 4» har i seg mye av det beste fra dem begge.

Så har du enspillerdelen, da. Mer om den senere.

NB: Anmeldelsen er basert på «Battlefield 4» både på pc og konsoll (Xbox 360). Vi har fokusert på flerspilleren på pc og spilt kampanjen på konsoll, men prøvd begge sider av spillet på begge plattformer.

Levende omgivelser

Som vanlig er avstandene store, det legges vekt på lagspill og taktikk, og det er flust med leketøy og kjøretøy en kan boltre seg med. På de største kartene kan det bli noen lange joggeturer, men dødtid er i bunn og grunn det siste man bør bekymre seg for.

Variasjon står i sentrum, både mellom kartene og innad i hver av dem. Ikke bare i rom, men i tid – deres mye omtalte «levolution» gjør at områdene kan forandre seg relativt drastisk i løpet av en kamp.

Én ting er at du kan tvinge en del bygninger i kne med våpen og eksplosiver. Men like viktig for at kartene skal være levende og dynamiske, er at hvert av dem har en eller flere variabler som kan forandre omgivelsene på en mye større skala.

Hvis du får ødelagt vollen som styrer elva vekk fra byen i Flood Zone, for eksempel – vel, det røpes vel av navnet. Du blir våt til skinnet.

Det andre mest åpenbare eksempelet er skyskraperen som jevnes med jorden i Siege of Shanghai, og forandrer sentrale deler av kartet fra metropol til ødemark.

Tilpasset for ulik spillestil

Det er til sammen ti kart, og flere nye spillmoduser der disse kommer i ulike varianter.

Jeg liker veldig godt Zavod 311, et skoglandskap sentrert rundt en nedlagt, russisk stridsvognfabrikk. Det har store, åpne områder, men det er kupert og fullt av trær og buskas, slik at det passer for mange ulike spillestiler. I tillegg finnes det bunkere, rader med utdaterte og rustne tanks, og selve fabrikkområdene i flere etasjer.

Av «levolution» er det en del små feller man kan sette opp, men først og fremst en diger fabrikkpipe som kan falle overende og kutte de sentrale delene av kartet på tvers.

Paracel Storm er også veldig kul, stillehavsatollene som med ett blir mindre idylliske når apokalypsen setter inn. Infanteristene som skyller inn på strendene har følge av en tropisk storm. Kartet er veldig åpent, og inviterer til luft- og sjøslag, men det blir også noen konsentrerte soner med adrenalinpumpende nærkamp rundt kontrollpostene.

Disse to er gode eksempler på hvordan DICE skaper nivåer med mange ansikter, der man har noe å bidra med uansett hvilken klasse og spillestil man går inn for. Det er rom for å boltre seg i kjøretøy, snike seg rundt i periferien og samle på headshots fra avstand, eller oppsøke flaskehalsene, de ofte klaustrofobiske områdene der bakken rister og prosjektilene flyr veggimellom.

Du har også de mer urbane kartene Siege of Shanghai og Dawnbreaker, samt flere andre mer eller mindre åpne miljøer som hvert har sitt særpreg.

Ikke minst: Der «Battlefield 3» hadde Caspian Border, får vi denne gangen Golmud Railway – det største og mest åpne av alle. Dette er klassisk «Battlefield», og stort mer trenger jeg vel ikke å si.

Nye spillmoduser

Av spillmoduser er selvfølgelig Conquest og Rush på plass.

Også med videre er Domination, som ble introdusert i «Close Quarters»-pakken til «BF3». Dette er en mindre og mer intim avart av Conquest, der kills teller mer, og å holde baser teller mindre. Det foregår samtidig på nedskalerte versjoner av kartene, med bare 20 spillere, der flaggene er nærmere og det ikke finnes kjøretøy.

Skal jeg ha det intimt og kaotisk, er likevel den nye modusen Obliteration et desto hetere alternativ. Her følges en kjent oppskrift: På kartet finnes én bombe, og den skal du prøve å plukke opp, plante og detonere.

Alle kjemper om kontroll over bomben til enhver tid, og resultatet er vanvittig hektisk og intenst.

Spesielt har jeg kost meg med denne modusen på Operation Locker, en labyrint av et fengsel en fjellside, fullt av flaskehalser – men også strategiske omveier.

Her kan du for øvrig tre ut i snøføyka og nærmest kjenne kulda på kroppen. Naturkreftene spiller nå en større rolle på siktlinjer og lignende, og samtidig har suppression fått mer å si – bildet går ut av fokus, det føles bedre og mer troverdig.

Foruten modusene ovenfor har du en annen nyhet, Defuse, som skal være en rent kompetitiv del: Her har man kun ett liv. Det er fem mot fem spillere, og man vinner ved å drepe alle de andre eller sprenge basen deres. Til sist har man også både Team Deathmatch og Squad Deathmatch.

Jobbe for seg selv og for andre

Battlelog og tilpasningsmulighetene virker større og dypere i «Battlefield 4», og det er – må jeg innrømme – noe tiltrekkende ved det metaspillet som er å samle medaljer og låse opp oppgraderinger.

DICE skryter for øvrig av å ha tredoblet antall våpen, og at de kan tilpasses med inntil 240 000 kombinasjoner – riktignok inkludert kosmetiske detaljer.

Selv om jeg ser at jeg blir manipulert, er metaspillet et effektivt insentiv for å komme tilbake. Alt du gjør, hvilken klasse og hvilket våpen du brukte, i eller utenfor et kjøretøy, om du sprengte en M-COM-stasjon, tok en base eller stjal en dog tag: Alt blir tatt vare på, alt gir deg fremdrift på en eller annen skala, med lovnader om nytt stæsj, heder og ære.

En kan kanskje argumentere for at dette tar fokus bort fra kjernespillet, men det tror jeg ikke: Tvert imot blir man oppfordret til å være på hugget.

Spillet gjør samtidig en god jobb i å gi mye poeng for lagspill, enten det er å overta fiendens baser, redde en kompis ut av ei klemme, dele ut ammunisjon og førstehjelp, være sjåfør, markere fiender på kartet, og så videre.

Den beste måten å hjelpe seg selv på, er å hjelpe laget.

Lagspillet forsterkes ytterligere av at Commander Mode er tilbake, der én spiller gis et taktisk overblikk over slaget og kan gi ordre, ødelegge for fienden og til en viss grad også delta aktivt ved å sende artilleri.

Et gledelig gjensyn, som gir spillet en ekstra dimensjon, og lar en være med hvor som helst da en kan spille for eksempel på et nettbrett.

Kampanjen

Det var flerspillerdelen. Men «Battlefield»-serien har nå også en historiemodus. Sist gang gikk de helt på trynet, og selv om dette er en forbedring, er det mye som er problematisk med kampanjen i «Battlefield 4».

Fortellingen tar oss med til nær fremtid der USA og Russland er i åpen konflikt. Som del av den amerikanske elitetroppen Tombstone innhenter du informasjon som viser at russerne stiller seg bak et nærstående statskupp i Kina, og at disse dermed er på randen av å bli innblandet.

De kinesiske troppene blir du kjent med i Shanghai. Når neonlysene gir gjenskinn i sølepyttene der i skumringen, er det bare å ta av seg hatten for den tekniske virtuositeten. Det samme gjelder flere av de mange miljøene vi etter hvert blir presentert for, fra å kjempe mot vær og vind under en tyfon langs stranden i Singapore, til nærkamp under dekk på et synkende hangarskip.

Våre svenske naboer er imidlertid langt bedre på å skrive kode enn på å skrive troverdig og interessant fiksjon.

Det sklir helt ut fram mot fortellingens klimaks, til vi vasser knehøyt i melodramatisk kliss og grandiose deklamasjoner. Historien blir for meg mer en anledning til å grunne over hvordan slik unyansert prosa kan være nærmest en fornærmelse mot intellektet, enn at jeg tar til meg det de måtte ha på hjertet.

Selv om de faktisk later til å ha noe på hjertet, denne gangen.

Dissonnans

Denne serien er kjent for en rik og allsidig flerspillerdel med sine «Battlefield moments», situasjoner som oppstår som er så latterlig kule at de egentlig «bare kan skje på film» – og nå skjedde det med deg. (Den nye flerspillermodusen Obliteration har forresten som et uttalt mål å legge til rette for disse.)

I enspillerdelen har du mer enn nok av øyeblikk som kan gi deg bakoversveis, men disse er av en helt annen sort. Flerspillerens «Battlefield»-øyeblikk er fantastiske nettopp fordi du opplever det som noe spontant, ekte og unikt, som ingen andre har opplevd akkurat på den samme måten. Det er så vanvittig mange variabler og mulige scenarier at ingen situasjoner er helt like.

Når enspillerdelen flyter som best, er det også intenst og overveldende – det er skikkelig kult. Men det er samtidig nøye regissert og kontrollert. Her spiller de på helt andre kvaliteter enn dem som egentlig gjør «Battlefield» til noe spesielt.

Eksemplene kommer som perler på en snor allerede i prologen. Som når du blir beskutt og blir slengt halvveis ut av en bil i full fart – en bil du selv kjører – og der, hengende opp ned ut av døra, blir gitt en granatkaster som du bruker til å skyte ned et helikopter.

Det er så vanvittig overdrevet at det bare er å dra på smilebåndene.

Men smilene falmer forholdsvis kjapt. Ikke bare fordi det i lengden føles falskt i forhold til de genuine «Battlefield»-øyeblikkene. Det er mer at de tar selv så fryktelig seriøst. Det er en uggen uoverensstemmelse mellom «Battlefield 4»-kampanjen som lystig action-fest og som gravalvorlig krigsskildring.

Ubehagelig

På den ene siden prøver de hardt å få adrenalinet til å koke, å få deg til å klamre deg fast i kontrolleren og sitte som fjetret foran skjermen. Men samtidig vil de at dette skal være en slags følelsesmessig reise som skal invitere til refleksjon over store spørsmål som godt og ondt, liv og død, venn og fiende.

Noen ganger klarer store fiksjonsverker å finne en balanse mellom det lettsindige og det virkelig dyptgripende, der du vekselvis ler og gråter, og sitter igjen og føler deg både helt tom og langt rikere. Dette er ikke et sånt verk.

Forrige gang, i «Battlefield 3», følte jeg ikke at det jeg gjorde egentlig hadde noen betydning. Ikke bare fordi det hele kokte ned til en kavalkade av quick time events, men fordi jeg uansett ikke kunne brydd meg stort mindre om verken folka eller historien. Denne gangen ville de gjøre det mer menneskelig.

Det har de gjort. Det er bedre enn sist. Men de maler med fryktelig grov pensel. Flere ganger kaster forfatterne figurene ut i det som skal være sterke, skjellsettende øyeblikk, men de har ikke nok kredibilitet til at de får den følelsesmessige gjennomslagskraften de går inn for.

Som når du står under dekk på et synkende skip, der to soldater er fanget under et gitter som er sveiset fast. Vannet stiger. Tropplederen Kovic sier de er så godt som døde allerede, at det ikke er tid, og ber laget gå videre. Samvittighetsfulle Irish nekter – han krangler og til og med slår sin overordnede, men til slutt er det ikke annet å gjøre enn å gå, mens de fangende soldatene roper på mamma og vet at de skal dø.

Det er drøyt, og det kunne vært sterkt, men det er fryktelig malapropos og blir bare ubehagelig. Spesielt fordi det eneste du kan gjøre selv er å stå og se på, og har bokstavelig talt ingenting du skulle ha sagt.

Litt mer åpent

«Battlefield 4»-kampanjen har likevel flust med kule enkeltøyeblikk: Heisdører åpner i feil etasje så du stirrer i trynet på en gjeng med overraskede fiender, eller du løper nedover en bakgate og en fiendtlig tanks kommer brasende gjennom muren foran deg.

Ting vi har sett før – men DICE er så innmari flinke på tilstedeværelse at det føles topp likevel. Noen øyeblikks briljans fikk meg til å glise fra øre til øre. Ting skjer rundt deg, det påvirker deg, og det føles riktig, føles nærme, intenst.

Positivt i forhold til «Battlefield 3» er også at de denne gangen åpner opp noen av områdene og gir spilleren litt mer frihet. Da føles det litt mer som ekte «Battlefield», om enn fortsatt som et kompromiss.

Ved hvert lagringspunkt finner du en våpenkasse, og noen ganger en «gadget»-kasse, der du velger utrustning. Valget ditt vil legge til rette for ulike spillestiler. Velger du en presis angrepsrifle og hagle har du mest i kampens hete å gjøre, men med en DMR eller et skarpskyttervåpen finnes det muligheter for å tre litt til side og plukke fiender på avstand.

Nytt med distansevåpnene er det for øvrig at du kan justere teleskopsiktet slik at du ikke lenger må sikte langt over hodene på folk (som jo var en del av moroa, spør du meg).

Andre ganger har du et snev av valgfrihet i om du vil ta rollen som frontsoldat på bakken, overta kontroll over et tungt, stasjonært våpen på et hustak, eller i noen svært få tilfeller finne et tomt kjøretøy å hoppe inn i.

Men følelsen av å være en marionett for utviklerne, en lydig og viljeløs slave for deres ønsker, er aldri langt unna.

Grafikken og animasjonene er blitt enda bedre enn tidligere, miljøene er kule og rike i atmosfæriske detaljer, og lyddesignen er helt fantastisk. Det er spektakulært på pc, men også veldig bra på konsoll. 

Historiedelen har sine øyeblikk, men er til syvende og sist helt forglemmelig. Figurene er karikerte, og historien er moraliserende, platt og lite troverdig. Det starter friskt, men det går ikke lenge før det ebber ut i en pastisj over ting vi har sett før – de resirkulerer fra sin egen «Bad Company»-serie så vel som fra konkurrenten «Call of Duty». Samtidig mangler den personligheten som gjør sistnevnte så tiltrekkende på sitt beste.

Kampanjen blir en måte for DICE å prøve ut og vise fram sitt tekniske geni, men jeg kan ikke unngå å tenke på hvilket spill vi hadde fått om alle de ressursene ble sprøytet inn i flerspillerdelen – om de turte å satse fullt ut på sin egen greie i stedet for å pønske ut hvordan de best kan stjele andeler av «Call of Duty»-massene. 

Som multiplayeropplevelse er «Battlefield 4» likevel fantastisk. Det er mer levende og ekte enn noensinne, det er god variasjon både mellom kartene og innad i hvert av dem, og tross det flåsete navnet er det morsomt med «levolution». Enspilleren kan hoppes over, men disse slagmarkene bør en kaste seg ut i.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Battlefield 4

Positivt
Intens skytespillmoro; underholdende og varierte kart; fantastisk atmosfære; godt balansert; upåklagelig grafikk og lyddesign.
Negativt
Historiedelen.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode