Annonse
Batman: Arkham City
Større. Lengre. Bedre. Kulere.

Batman: Arkham City

Større. Lengre. Bedre. Kulere.
3:57
11:40
Utvikler
Rocksteady
Utgiver
Warner Bros. Interactive
Slippdato
21. oktober 2011
Plattformer
PlayStation 3
Annonse
11:40
3:57

Da PressFire anmeldte «Batman: Arkham Asylum» for to år siden dro vi frem mange godord fra superlativskuffen. Vi trillet en ekstatisk terning-sekser, og var slett ikke alene om å kåre «Arkham Asylum» til en av 2009s aller sterkeste spilltitler.

Her er en rask oppsummering hvis du har dårlig tid i dag: oppfølgeren «Arkham City» er enda bedre! En av årets aller beste utgivelser, og uten sidestykke tidenes superheltspill. Så sånn er det med den saken. Takk for i dag, løp og kjøp, snakkes senere.

Kan jeg gå tilbake til å spille «Arkham City» nå? Nei vel.

Rocksteady bygger videre på et veldig solid fundament: de har beholdt alle elementene som gjorde «Arkham Asylum» til en så sykt tilfredsstillende spillopplevelse. Kontrollsystemet er fortsatt en drøm. Gameplayet er som vi kjenner det: en god blanding av action i tredjeperson, sniking, oppgaveløsning, utforskning, klatring og nevepoetisk knappemosejuling.

Men det som allerede var en fullendt Lynvingen-simulator er forbedret på alle fronter.

«It would be a shame to get blood all over my nice new outfit» 

Batman har et mer rikholdig arsenal av «wonderful toys», han kan fly over lengre strekninger, har et bredere utvalg av kampferdigheter, betydelig flere motstandere - og ikke minst: et mye større område å boltre seg i. En hel by full av forbrytere som fortjener en neve i fjeset som forrett og et hardt spark i magen til dessert.

I tråd med Batmans etos avliver han ikke fiendene sine, men denger dem bare helseløse til de mister bevisstheten. Et sympatisk trekk som sikkert har sørget for at «Arkham City» har sluppet unna med en 16-årsaldersgrense. For spillet er merkbart mer brutalt enn forgjengeren, og stemningen til tider overraskende grim.

En del av forhistorien er dekket i en femdelt tegneserie som ble sluppet i forkant av spillet, men i korthet: «Arkham City» utspiller seg et år etter basketaket på asylet, og mye har skjedd siden sist. Mentalsykehusets administrerende direktør Quincy Sharp påtok seg æren for Batmans heltemodige bragder i «Arkham Asylum», og løgnene fikk ham valgt som Gothams nye borgermester.

Sharp erklærte unntakstilstand i byen, og har gjort om et stort område i Gotham til en fangeleir for forbrytere - isolert bak høye murer, og strengt bevoktet av det Blackwater-aktige sikkerhetsfirmaet Tyger. Dette eksperimentet i alternativ kriminalomsorg (som vi så planene til i et hemmelig rom i «Arkham Asylum») styres med jernhånd av den schizofrene psykiatrikeren Dr. Hugo Strange, som utfører sadistiske eksperimenter på fangene mens han pønsker på sin diabolske plan, «Protokoll 10».

Hugo har også en usunn fiksering på Batman, og kjenner superheltens hemmelige identitet som Bruce Wayne. Whups.

«I hope you’re doing your best here, bats. Because I’ve just had a horrible though: we could both actually die here tonight!» 

Hugo Strange har oppfylt sin våte drøm om å dytte samfunnets utskudd inn i et isolert område trygt unna hederlige arbeidsfolk, og deretter la dem seile sin egen sjø. 

Småforbrytere, superskurker, psykopater og seriemordere er buret inne i Arkham-byen sammen med politiske dissidenter, journalister og brysomme kritikere. Innenfor de piggtrådkledde murene har mentalpasientene bokstavelig talt tatt over asylet. Fangene får lov til å gjøre hva de vil så lenge de ikke prøver å rømme.

Gothams superskurker er dermed travelt opptatt med å fordele territoriene seg imellom, mens snøen daler ned i skjul. Gamle kjenninger som The Penguin og Two-Face har tatt kontrollen over hvert sitt område, og de har rekruttert en hel hær av fotsoldater.

(NB! Har du ikke spilt det forrige Batman-spillet, men har planer om det, kan du hoppe over å lese avsnittet under).

Og Jokeren? Vel, han har det ikke særlig bra for tiden. Etter å ha gitt seg selv en overdose med Titan-serumet i finalen av forrige spill, har han bare noen timer igjen å leve. Den dødssyke psykoklovnen har allikevel en joker i ermet (beklager) – og har pønsket ut en ambisiøs plan sammen med sin utkårede Harley Quinn. En plan som tvinger Batman til å redde livet hans. Noe særlig mer bør neppe avsløres, for det er faktisk noen overraskelser på lur her.

Historien er mer storslagen denne gangen; og betydelig lengre. Et bredt utvalg av velkjente superskurker dukker opp, noen av dem i raske gjestespill under sideoppdragene, andre som sentrale aktører i dette stadig mer innfløkte komplottet. Mot slutten tar spillet noen uventede vendinger – til steder ikke engang Christopher Nolans glimrende «Batman»-filmer har våget å gå. Karakterdesignet er minst like gjennomført som i «Arkham Asylum», animasjonen enda smidigere, og en stor stab av stemmeleggere gjør kraftprestasjoner.

Kevin Conroy og Mark Hamill er tilbake som respektive Batman og erkefienden The Joker, og begge er helt fenomenale. Nick Arundels symfoniske musikkspor fortjener også kudos for måten den bygger opp stemningen i spillet. Fremfor å legge til en halvhjertet multiplayer-bit har Rockesteady Studios valgt å vie all energien til å sørge for at enspillerkampanjen er best mulig, og det er en glimrende prioritet av resursene.

«This place is dangerous. I like it!» 

Det er ikke bare spillområdet som har blitt mye større denne gangen. «Arkham City» er fullstappet av aktiviteter, i tillegg til alle kampkartene man låser opp i løpet av spillets gang. Historiedelen tar godt over 20 timer, men spillet er langt fra over med den.

Etter å ha rundet «Arkham City» hadde undertegnede i følge menyen en fullføringsprosent på 43 prosent – med en masse sideoppdrag igjen å utføre. En god del av disse kommer fra The Riddler, som i likhet med «Arkham Asylum» har strødd en rekke nøtter, trofeer og puslerier rundt om i omgivelsene. Det er over fire hundre (!) av dem denne gangen, fra enkle «finn trofeet i taket»-oppgaver, til avanserte historieoppdrag der man må redde folk som den gåtefulle luringen har fanget i avanserte «Saw»-feller.

Andre sideoppgaver inkluderer creepy telefonsamtaler fra seriemorderen Victor Zsasz, samt forsøk på å redde skrikende politiske fanger fra å få deng av bøllete fysaker. Det er et dusin større sidehistorier her, og en masse kampanjekart. Allikevel, det er gøy nok bare å fly rundt i byen, jule opp skurkegjenger, tjene inn XP og oppgradere utstyret sitt mens man utforsker byen nærmere i sømmene.  

Også nytt denne gangen er man tilbringer rundt en tiendedel av spillet som Catwoman, en frodig antihelt med et langt mer avslappet forhold til lov og rett enn Batman. Hun tåler ikke like mye juling, men er til gjengjeld smidigere og raskere i bevegelsene. Som en ekstra bonus er hun ikledd et veldig tettsittende kostyme, til glede for tenårige gutter i alle aldre.

Kontrollsystemet er uforandret, men Catwoman er utstyrt med egne våpen, sin egen variant av Batmans Detective Mode (et mer psykedelisk filter kalt Thief Mode) - og hun har en helt egen agenda. Catwoman er mest opptatt av å robbe godsaker fra sikkerhetshvelvet til Hugo Strange, men stiller allikevel opp for å redde Batman når det trengs. Hun dukker opp i fire sekvenser spredt utover spillets gang, små sidehistorier som utspiller seg mens Batman pusler med sitt.

Det eneste ankepunktet er at Catwoman-innholdet ikke er inkludert på spill-disken. Man låser opp alt dette med hjelp av en kode, og laster ned innholdet via Xbox Live eller PlayStation Network. Et litt kynisk forsøk på å ramme dem som kjøper bruktspill, siden de må betale for dette innholdet på nytt.

«What is it with this city? First the asylum and now… this!» 

Etter at kampanjen er over kan man veksle mellom Batman og Catwoman når som helst, og hun har sine egne mål og oppgaver å utføre: som i hovedsak består av å stjele verdisaker fra skurker rundt om i byen, samt å samle sammen The Riddler-trofeer.

Etter hvert vil ytterligere fire Catwoman-episoder bli tilgjengelig for nedlastning, og det høres lovende ut. En av de andre hovedpersonene er selve Arkham-byen, et veldesignet vidunder i Art Deco-stil. Vi har spilt i åpne verdener som er betydelig større enn dette, men desto mer omtanke er lagt inn i detaljene her.

Mesteparten av oppdragene utspiller seg innendørs, og disse bygningene forteller sine egne, distinkte historier. Under bakken finner vi restene av en gammel verdensutstilling som ser ut til å være designet av Andrew Ryan. The Penguin har gjort det naturhistoriske museet i byen til sitt hovedkvarter, og fylt montrene med sin egen sadistiske utstilling. Det er en stor glede å bare utforske disse områdene, og å oppdage påskeegg med referanser til Batmans rikholdige tegneseriemytologi. Men man får ikke sjansen til å spankulere så lenge rundt i stillhet før noen fysaker utfordrer Batman i nærkamp.

Det er flere bossfighter denne gangen, men få av dem er overdrevent anstrengende så lenge man skjønner motstandernes bevegelsesmønster, og oppdager hva man må gjøre for å overvinne dem. Vanskelighetsgraden føles finjustert, og det er først når spillet slenger et trettitall fiender mot deg samtidig at «Arkham City» blir en real utfordring.

Særlig hvis mange av dem er utstyrt med skytevåpen, elektriske batonger og skjold. Snikskyttere med lasersikte er også plagsomme, særlig i en sekvens mot slutten. Da gikk håndkontrollen i gulvet et par ganger, ja. Argh, frustrert!! Desto mer fornøyd når man endelig overvinner drittsekkene og kommer seg videre. Batmans detektiv-syn er fortsatt et hendig hjelpemiddel i de fleste situasjoner, men er tonet litt ned i forhold til sist gang. Man er nødt til å skru av denne funksjonen for å kunne orientere seg i miljøene, og for å se den nye radaren som styrer deg mot oppdragene. Til gjengjeld brukes Detective Mode desto mer til CSI-aktig etterforskning av kulehull, blodflekker og analyse av mordofre.

«Batman: Arkham City» gjør akkurat det en oppfølger skal gjøre: gir oss alt vi elsket med originalen, bare i enda større skala og med mye mer innhold (samt i 3D, hvis du har utstyret og øynene som støtter formatet). På alle måter en forbedring av «Arkham Asylum», et godspill som var helt glimrende til å begynne med.

Jeg tør påstå at dette er den ultimate skildringen av Batman, sånn som vi husker ham fra «Silver Age»-tegneseriene – og en så gjennomført gjenskapelse av dette universet som vi kan få utenfor vår egen fantasi.

For undertegnedes del er dette en barndomsdrøm som har gått i oppfyllelse: en mulighet til å være Batman noen dager uten at lumpne slemminger gjør narr av den hjemmelagde drakten man lagde til skolens kostymefest i fjerde klasse.

Det skal bli interessant å se hvordan Rocksteady kan klare å overgå «Arkham City» med sitt neste Batman-spill. De har brukt opp så mye av kruttet denne gangen, og så mange av karakterene, at det er vanskelig å se hvor de kan gå etter dette. Kanskje hele Gotham som arena og «League of Assassins» som hovedfiende? Hva de nå enn finner på er det god grunn til å glede seg!


«Batman: Arkham City» slippes til Xbox360 og PlayStation 3 21. oktober, mens PC-utgaven kommer i slutten av november. Det utvikles også en versjon til Nintendos neste konsoll, Wii U.

Se alle Rad Crew-artikler (og podcaster) på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
En fabelaktig Batman-simulator som bygger videre på et solid fundament. Tangerer forgjengeren på alle felt.
Negativt
Catwoman må lastes ned fra verdenswebben. Et par av sideoppdragene er en smule obskure.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Større. Lengre. Bedre. Kulere.
Batman: Arkham City
Espen Svenningsen Rambøl

Da PressFire anmeldte «Batman: Arkham Asylum» for to år siden dro vi frem mange godord fra superlativskuffen. Vi trillet en ekstatisk terning-sekser, og var slett ikke alene om å kåre «Arkham Asylum» til en av 2009s aller sterkeste spilltitler.

Her er en rask oppsummering hvis du har dårlig tid i dag: oppfølgeren «Arkham City» er enda bedre! En av årets aller beste utgivelser, og uten sidestykke tidenes superheltspill. Så sånn er det med den saken. Takk for i dag, løp og kjøp, snakkes senere.

Kan jeg gå tilbake til å spille «Arkham City» nå? Nei vel.

Rocksteady bygger videre på et veldig solid fundament: de har beholdt alle elementene som gjorde «Arkham Asylum» til en så sykt tilfredsstillende spillopplevelse. Kontrollsystemet er fortsatt en drøm. Gameplayet er som vi kjenner det: en god blanding av action i tredjeperson, sniking, oppgaveløsning, utforskning, klatring og nevepoetisk knappemosejuling.

Men det som allerede var en fullendt Lynvingen-simulator er forbedret på alle fronter.

«It would be a shame to get blood all over my nice new outfit» 

Batman har et mer rikholdig arsenal av «wonderful toys», han kan fly over lengre strekninger, har et bredere utvalg av kampferdigheter, betydelig flere motstandere - og ikke minst: et mye større område å boltre seg i. En hel by full av forbrytere som fortjener en neve i fjeset som forrett og et hardt spark i magen til dessert.

I tråd med Batmans etos avliver han ikke fiendene sine, men denger dem bare helseløse til de mister bevisstheten. Et sympatisk trekk som sikkert har sørget for at «Arkham City» har sluppet unna med en 16-årsaldersgrense. For spillet er merkbart mer brutalt enn forgjengeren, og stemningen til tider overraskende grim.

En del av forhistorien er dekket i en femdelt tegneserie som ble sluppet i forkant av spillet, men i korthet: «Arkham City» utspiller seg et år etter basketaket på asylet, og mye har skjedd siden sist. Mentalsykehusets administrerende direktør Quincy Sharp påtok seg æren for Batmans heltemodige bragder i «Arkham Asylum», og løgnene fikk ham valgt som Gothams nye borgermester.

Sharp erklærte unntakstilstand i byen, og har gjort om et stort område i Gotham til en fangeleir for forbrytere - isolert bak høye murer, og strengt bevoktet av det Blackwater-aktige sikkerhetsfirmaet Tyger. Dette eksperimentet i alternativ kriminalomsorg (som vi så planene til i et hemmelig rom i «Arkham Asylum») styres med jernhånd av den schizofrene psykiatrikeren Dr. Hugo Strange, som utfører sadistiske eksperimenter på fangene mens han pønsker på sin diabolske plan, «Protokoll 10».

Hugo har også en usunn fiksering på Batman, og kjenner superheltens hemmelige identitet som Bruce Wayne. Whups.

«I hope you’re doing your best here, bats. Because I’ve just had a horrible though: we could both actually die here tonight!» 

Hugo Strange har oppfylt sin våte drøm om å dytte samfunnets utskudd inn i et isolert område trygt unna hederlige arbeidsfolk, og deretter la dem seile sin egen sjø. 

Småforbrytere, superskurker, psykopater og seriemordere er buret inne i Arkham-byen sammen med politiske dissidenter, journalister og brysomme kritikere. Innenfor de piggtrådkledde murene har mentalpasientene bokstavelig talt tatt over asylet. Fangene får lov til å gjøre hva de vil så lenge de ikke prøver å rømme.

Gothams superskurker er dermed travelt opptatt med å fordele territoriene seg imellom, mens snøen daler ned i skjul. Gamle kjenninger som The Penguin og Two-Face har tatt kontrollen over hvert sitt område, og de har rekruttert en hel hær av fotsoldater.

(NB! Har du ikke spilt det forrige Batman-spillet, men har planer om det, kan du hoppe over å lese avsnittet under).

Og Jokeren? Vel, han har det ikke særlig bra for tiden. Etter å ha gitt seg selv en overdose med Titan-serumet i finalen av forrige spill, har han bare noen timer igjen å leve. Den dødssyke psykoklovnen har allikevel en joker i ermet (beklager) – og har pønsket ut en ambisiøs plan sammen med sin utkårede Harley Quinn. En plan som tvinger Batman til å redde livet hans. Noe særlig mer bør neppe avsløres, for det er faktisk noen overraskelser på lur her.

Historien er mer storslagen denne gangen; og betydelig lengre. Et bredt utvalg av velkjente superskurker dukker opp, noen av dem i raske gjestespill under sideoppdragene, andre som sentrale aktører i dette stadig mer innfløkte komplottet. Mot slutten tar spillet noen uventede vendinger – til steder ikke engang Christopher Nolans glimrende «Batman»-filmer har våget å gå. Karakterdesignet er minst like gjennomført som i «Arkham Asylum», animasjonen enda smidigere, og en stor stab av stemmeleggere gjør kraftprestasjoner.

Kevin Conroy og Mark Hamill er tilbake som respektive Batman og erkefienden The Joker, og begge er helt fenomenale. Nick Arundels symfoniske musikkspor fortjener også kudos for måten den bygger opp stemningen i spillet. Fremfor å legge til en halvhjertet multiplayer-bit har Rockesteady Studios valgt å vie all energien til å sørge for at enspillerkampanjen er best mulig, og det er en glimrende prioritet av resursene.

«This place is dangerous. I like it!» 

Det er ikke bare spillområdet som har blitt mye større denne gangen. «Arkham City» er fullstappet av aktiviteter, i tillegg til alle kampkartene man låser opp i løpet av spillets gang. Historiedelen tar godt over 20 timer, men spillet er langt fra over med den.

Etter å ha rundet «Arkham City» hadde undertegnede i følge menyen en fullføringsprosent på 43 prosent – med en masse sideoppdrag igjen å utføre. En god del av disse kommer fra The Riddler, som i likhet med «Arkham Asylum» har strødd en rekke nøtter, trofeer og puslerier rundt om i omgivelsene. Det er over fire hundre (!) av dem denne gangen, fra enkle «finn trofeet i taket»-oppgaver, til avanserte historieoppdrag der man må redde folk som den gåtefulle luringen har fanget i avanserte «Saw»-feller.

Andre sideoppgaver inkluderer creepy telefonsamtaler fra seriemorderen Victor Zsasz, samt forsøk på å redde skrikende politiske fanger fra å få deng av bøllete fysaker. Det er et dusin større sidehistorier her, og en masse kampanjekart. Allikevel, det er gøy nok bare å fly rundt i byen, jule opp skurkegjenger, tjene inn XP og oppgradere utstyret sitt mens man utforsker byen nærmere i sømmene.  

Også nytt denne gangen er man tilbringer rundt en tiendedel av spillet som Catwoman, en frodig antihelt med et langt mer avslappet forhold til lov og rett enn Batman. Hun tåler ikke like mye juling, men er til gjengjeld smidigere og raskere i bevegelsene. Som en ekstra bonus er hun ikledd et veldig tettsittende kostyme, til glede for tenårige gutter i alle aldre.

Kontrollsystemet er uforandret, men Catwoman er utstyrt med egne våpen, sin egen variant av Batmans Detective Mode (et mer psykedelisk filter kalt Thief Mode) - og hun har en helt egen agenda. Catwoman er mest opptatt av å robbe godsaker fra sikkerhetshvelvet til Hugo Strange, men stiller allikevel opp for å redde Batman når det trengs. Hun dukker opp i fire sekvenser spredt utover spillets gang, små sidehistorier som utspiller seg mens Batman pusler med sitt.

Det eneste ankepunktet er at Catwoman-innholdet ikke er inkludert på spill-disken. Man låser opp alt dette med hjelp av en kode, og laster ned innholdet via Xbox Live eller PlayStation Network. Et litt kynisk forsøk på å ramme dem som kjøper bruktspill, siden de må betale for dette innholdet på nytt.

«What is it with this city? First the asylum and now… this!» 

Etter at kampanjen er over kan man veksle mellom Batman og Catwoman når som helst, og hun har sine egne mål og oppgaver å utføre: som i hovedsak består av å stjele verdisaker fra skurker rundt om i byen, samt å samle sammen The Riddler-trofeer.

Etter hvert vil ytterligere fire Catwoman-episoder bli tilgjengelig for nedlastning, og det høres lovende ut. En av de andre hovedpersonene er selve Arkham-byen, et veldesignet vidunder i Art Deco-stil. Vi har spilt i åpne verdener som er betydelig større enn dette, men desto mer omtanke er lagt inn i detaljene her.

Mesteparten av oppdragene utspiller seg innendørs, og disse bygningene forteller sine egne, distinkte historier. Under bakken finner vi restene av en gammel verdensutstilling som ser ut til å være designet av Andrew Ryan. The Penguin har gjort det naturhistoriske museet i byen til sitt hovedkvarter, og fylt montrene med sin egen sadistiske utstilling. Det er en stor glede å bare utforske disse områdene, og å oppdage påskeegg med referanser til Batmans rikholdige tegneseriemytologi. Men man får ikke sjansen til å spankulere så lenge rundt i stillhet før noen fysaker utfordrer Batman i nærkamp.

Det er flere bossfighter denne gangen, men få av dem er overdrevent anstrengende så lenge man skjønner motstandernes bevegelsesmønster, og oppdager hva man må gjøre for å overvinne dem. Vanskelighetsgraden føles finjustert, og det er først når spillet slenger et trettitall fiender mot deg samtidig at «Arkham City» blir en real utfordring.

Særlig hvis mange av dem er utstyrt med skytevåpen, elektriske batonger og skjold. Snikskyttere med lasersikte er også plagsomme, særlig i en sekvens mot slutten. Da gikk håndkontrollen i gulvet et par ganger, ja. Argh, frustrert!! Desto mer fornøyd når man endelig overvinner drittsekkene og kommer seg videre. Batmans detektiv-syn er fortsatt et hendig hjelpemiddel i de fleste situasjoner, men er tonet litt ned i forhold til sist gang. Man er nødt til å skru av denne funksjonen for å kunne orientere seg i miljøene, og for å se den nye radaren som styrer deg mot oppdragene. Til gjengjeld brukes Detective Mode desto mer til CSI-aktig etterforskning av kulehull, blodflekker og analyse av mordofre.

«Batman: Arkham City» gjør akkurat det en oppfølger skal gjøre: gir oss alt vi elsket med originalen, bare i enda større skala og med mye mer innhold (samt i 3D, hvis du har utstyret og øynene som støtter formatet). På alle måter en forbedring av «Arkham Asylum», et godspill som var helt glimrende til å begynne med.

Jeg tør påstå at dette er den ultimate skildringen av Batman, sånn som vi husker ham fra «Silver Age»-tegneseriene – og en så gjennomført gjenskapelse av dette universet som vi kan få utenfor vår egen fantasi.

For undertegnedes del er dette en barndomsdrøm som har gått i oppfyllelse: en mulighet til å være Batman noen dager uten at lumpne slemminger gjør narr av den hjemmelagde drakten man lagde til skolens kostymefest i fjerde klasse.

Det skal bli interessant å se hvordan Rocksteady kan klare å overgå «Arkham City» med sitt neste Batman-spill. De har brukt opp så mye av kruttet denne gangen, og så mange av karakterene, at det er vanskelig å se hvor de kan gå etter dette. Kanskje hele Gotham som arena og «League of Assassins» som hovedfiende? Hva de nå enn finner på er det god grunn til å glede seg!


«Batman: Arkham City» slippes til Xbox360 og PlayStation 3 21. oktober, mens PC-utgaven kommer i slutten av november. Det utvikles også en versjon til Nintendos neste konsoll, Wii U.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Batman: Arkham City

Positivt
En fabelaktig Batman-simulator som bygger videre på et solid fundament. Tangerer forgjengeren på alle felt.
Negativt
Catwoman må lastes ned fra verdenswebben. Et par av sideoppdragene er en smule obskure.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
dark mode