(PressFire.no): «Sunset» kan ved første øyekast se ut som en husarbeidssimulator, men viser seg raskt å være mye mer, og noe helt spesielt.
Dessverre sitter du igjen med følelsen av å ville ha mer, og ikke på den gode måten.
Det er ikke uvanlig i spill å bli kastet inn i kampens hete som soldat eller hærfører.
I «Sunset» opplever du derimot et politisk opprør gjennom øynene til en utenforstående, fra en leilighet høyt hevet fra gatene hvor kampen utspiller seg.
Diktaturet sett fra høyden
Du inntar rollen som den ingeniørutdannede hushjelpa Angela Burns, som jobber for den rike og mektige mannen Gabriel Ortega. En gang i uka, den siste timen før solnedgang, drar Angela til Ortegas råstilige leilighet for å rydde, vaske, stoppe sokker og hva enn Gabriel måtte ønske.
Hele spillet foregår i denne leiligheten, i det fiktive landet Anchuria, et sted i Sør-Amerika.
Anchuria er i politisk ubalanse. Et kupp gjennomført av USA har plassert den upopulære diktatoren Miraflores ved makten, og mens de store aktørene i landet er usikre på hvem de er lojale til, har det oppstått en motstandsbevegelse blant innbyggerne.
Det flyter med hemmelig informasjon
Det har seg slik at Ortega tilfeldigvis har stor politisk innflytelse, og at broren til Angela tilfeldigvis er en leder i opprøret mot Miraflores.
Som spiller skal du ikke bare vaske vinduer, lage mat og tørke støv, du må ta stilling til om du er villig til å snoke i Ortegas papirer for å levere innsideinformasjon til broren din, og i hvilken retning forholdet ditt til Ortega skal ta.
Ligger de topphemmelige dokumentene til Ortega og flyter fordi han er skjødesløs og ikke bryr seg om at hushjelpen ser dem? Eller kan det være at han vil at Angela skal lese det som står der? Hvorfor får du for eksempel beskjed om å rydde i bokhyllen som inneholder chifferet som brukes for å dekode topphemmelige dokumenter?
Hva gjør du i så fall med informasjonen?
Hushjelp- eller datingsimulator?
I hovedsak gjør du husarbeid. Hver dag har du en liste med gjøremål fra Ortega, i tillegg er det mye annet husarbeid du kan velge å gjøre. Aktivitetene i spillet er redusert til et enkelt klikk, hvor du plutselig står foran Angelas ferdigstilte arbeid, og får beskjed om hvor mye tid som har gått.
Det er alt fra å vaske gulv og tørke støv, til å sortere LP-plater, lage dekorasjoner og male vegger.
Forholdet mellom Angela og Ortega er en stor del av spillet. De har aldri møttes ansikt til ansikt, men kommuniserer blant annet ved å skrive lapper til hverandre. Man lærer mye om Ortega ved å se på det som ligger rundt i leiligheten, som hvilke bøker han leser og hva slags musikk han hører på.
Vi kan også se kjølvannet av ensomme kvelder med mye alkohol.
Angela kan også gjøre ting i leiligheten for å flørte med Ortega. For eksempel kan hun velge å stryke underbuksene hans i stedet for slipset. Brorparten av husarbeidet kan nemlig gjennomføres på to måter: en som fører de to nærmere hverandre romantisk, og en som er mer nøytral. Ved å gjøre ting på forskjellige måter vil forholdet og tonen mellom Angela og Ortega endre seg.
Det er ikke alltid disse alternativene gir så mye mening.
For eksempel er det mange aktiviteter jeg anser som vanlig for en hushjelp, som i spillet regnes som romantisk. Å pusse vinduene nøye er romantisk, men å bare vaske dem med såpe og vann er nøytralt – begge deler bruker like lang tid.
Dette fører meg til spillets største irritasjonsmoment: tidsbruken i spillet.
Den dårlige typen stress
Angela er som sagt kun på jobb timen før solnedgang, og denne spilltimen utgjør tretti minutter ekte tid. Som sagt gjennomfører du aktiviteter ved kun ett klikk, og du får beskjed om hvor mye tid som har gått.
Et av unntakene er når Angela setter seg ned for å skrive i dagboken sin, hvor vi hva hun skriver i sanntid. Det hun skriver er ofte veldig interessant og gir deg en hel del bakgrunnsinformasjon om både Angela selv og samfunnet hun bor i. Dessverre tar det mye tid, og om du ikke gjør det tidlig i timen risikerer du at det kuttes når blir blir mest interessant.
Mye av spillet går derfor ut på å utnytte denne timen best mulig. Det er som regel ikke mulig å gjennomføre alle aktiviteter på den tiden du har på deg, så du må prioritere. Ortega virker ikke å bry seg om du faktisk gjør det som står på listen over gjøremål fra han, så det er ingen straff dersom du velger å gjøre noe helt annet.
Denne timen føles oftere enn ikke som for lite tid. Det at jeg ikke rekker å gjøre alt jeg vil i leiligheten, og høre hva Angela har å si, gjør ikke at jeg har lyst til å spille «Sunset» en gang til for å se hva jeg kunne gjort annerledes; det gjør meg heller sur at Angela bruker ti minutter på å rulle ut et teppe som allerede ligger på plass.
Tidsklemma
Den første dagen i spillet fungerer som et opplæringsnivå, og er på mange måter den morsomste spilldagen – fordi du ikke har noe tidspress.
Jeg mener ikke nødvendigvis at det skal være ubegrenset tid, men det kunne med fordel vært dobbelt så mye.
At jeg til enhver tid føler at jeg måtte forte meg, gjorde dessuten at jeg lett falt inn i en modus hvor jeg forsøkte å utnytte systemet ved å finne og gjennomføre alle aktiviteter som tok liten tid først, og gjennomføre den lengste aktiviteten like før tiden gikk ut, uten å bry meg særlig om akkurat hva jeg gjorde.
Rekker man å starte en aktivitet, blir den nemlig gjennomført selv om tiden går ut.
Minimalistiske kontroller
Kontrollene i spillet er minimalistiske, men ikke nødvendigvis enkle. Musepekeren er til enhver tid en sirkel, hvor det romantiske alternativet er oransj og det nøytrale blått. I tillegg er det en del aktiviteter som kun kan gjennomføres på én måte, denne sirkelen er hvit.
Tidlig i spillet var mitt største problem at jeg ikke hadde kontroll på tidsbruken, og først etter ti timer la jeg merke til at den smale ringen rundt pekereren indikerte hvor lang tid det ville ta å gjennomføre noe. De hvitmerkede alternativene har ikke denne indikatoren, og kan ta alt fra et øyeblikk til til over tyve minutter spilltid. Dette står ikke i instruksjonene.
I tillegg er det ofte knotete å velge mellom romantisk og nøytral. Som regel velger man det romantiske alternative ved å flytte pekeren opp, og nøytral ved å flytte den ned. Veldig ofte holdt pekeren seg oransj selv om den var ført helt nederst på skjermen, og den femtiende gangen en må gå et skritt tilbake, peke på objektet på nytt og flytte pekeren ned begynner det å bli irriterende.
Et lettere forvirret handlingsforløp med atmosfære
Når Sunset er på sitt beste, suger det deg inn i historien og du begynner å bry deg om både Angela og Ortega. Omstendighetene gjør at leiligheten ser annerledes ut fra uke til uke, og den oppleves aldri som kjedelig til tross for at hele spillet utfolder seg der.
Spillet er utrolig stemningsfullt med tanke på at alt foregår i innenfor fire vegger i en toppleilighet. Lydene fra gaten, utsikten fra terassen og lyset som endrer seg ved solnedgang, bidrar til å skape omgivelser det er lett å leve seg inn i. Alt er i kontinuerlig endring utenfor vinduet.
Det opplyses aldri om Angela og Ortega har kontakt utenom lappene i leiligheten, men det er mye som tyder på det. Hver nye dag starter i heisen opp til leiligheten, og vi kan høre Angelas tanker om uken som gikk, og ofte har hun informasjon vi ikke har sett antydning til tidligere.
Det føles ofte som Angela er et skritt foran deg som spiller, og det forstyrrer flyten i opplevelsen. For eksempel er Angela helt sikker på at Ortega skriver under på papirer han ikke forstår fordi han ikke har dekryptert dem, men hvordan hun vet dette, aner jeg ikke. Hun vet det faktisk før vi har sett disse papirene selv.
På et tidspunkt er det romantisk å snu bildene av kona på skrivebordet til Ortega mens vi tørker støv. Først noen uker senere finner vi ut at de er i midt i en skilsmisse.
En annen ting som forstyrrer opplevelsen er at enkelte av replikkene til Angela virker malplassert. Jeg opplevde at hun spurte seg selv om ikke Ortega kommer hjem snart, når det står på dagens lapp at han allerede har kommet hjem. En dag sa Ortega ifra om at han hadde forlatt landet for en stund, og ba Angela om å gjøre klar middag på samme lapp.
Tidenes lateste hushjelp, eller?
At elementer i historien kan virke malplassert kan være på grunn av at du som spiller ikke har så mange valg som det virker ved første gjennomspilling. Om du dropper å gjennomføre ting, vil det likevel være på plass neste gang du besøker leiligheten, og Angela vil ha kjennskap til det.
I en gjennomspilling overså jeg for eksempel en blåkopi som jeg første gangen hang opp på veggen, kopierte og tok med til broren min. Da jeg tok heisen opp neste uke, la Angela ut om hvordan hun hadde gjort akkurat det samme.
Det gjør det vanskelig å leve seg inn skikkelig.
Stilig konsept, utilfredsstillende gjennomføring
Skaperne i Tale of Tales har skapt et stemningsfullt spill med en veldig interessant innfallsvinkel, men den konstante følelsen av at du går glipp av ting ødelegger mye av opplevelsen. Alt du gjør, gjør du i rollen som hushjelp, men jo mindre du bryr deg om det faktiske husarbeidet, jo mer spennende blir det.
«Sunset» er et friskt pust i spillsamlingen, men er nok ikke noe jeg vil ta frem igjen.
NB! Spillet er lansert til Windows, Linux/Steam OS og Mac.
