Annonse

Anarchy Reigns

Hæla i taket-action.

Anarchy Reigns

Hæla i taket-action.
3:57
18:36
Utvikler
Platinum Games
Utgiver
Sega
Slippdato
13. februar 2013
Plattformer
PlayStation 3, Xbox 360
Annonse
18:36
3:57
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

(PressFire.no): I vår siviliserte, demokratiske virkelighet bør ikke fullstendig anarki være noe annet enn en fjern drøm for selv den mest revolusjonære av oss.

Det betyr derimot ikke at spillskaper Platinum tar fra oss muligheten til å utøve normløshet på virtuell basis - i «Anarchy Reigns» er det nettopp blind vold og nådeløst kaos som herjer.

Den formelle beskrivelsen er «et nyskapende beat 'em up som sikter etter å videreføre en stolt japansk tradisjon», men la oss heller ta det på godt norsk: i Platinums nyeste er det hæla i taket-action og knappemos med stappe for alle penga.

Vold for den konservative

Hvorvidt «Anarchy Reigns» viderefører sjangerarven slik den burde kan jeg ikke uttale meg bastant om. Min mangel på erfaring med «de gode gamle» og fordums spillsjangere er enkelt og greit aldersbetinget.

Som reinspikka spillidiot fremgår det likevel klart som sola at «Anarchy Reigns» er et skikkelig spill-spill, hvor en livmåler er en livmåler og en usynlig vegg er en del av regelverket. Og regelverket må man forholde seg til.

Oppskriften lyder enkel: her får du servert et lite område hvor du fritt kan massakrere alt av beist som regelmessig sluses ut i din retning. Hvert drap gir poeng. Poengene gir deg tilgang til oppdrag rundt omkring i området. Her tjener man enda flere poeng. Gjenta til nok poeng er opptjent og neste område kan besøkes.

Kjøttet på beinet er et passelig innfløkt kampsystem som må kjennes inn og ut for å overleve i det hele tatt etter hvert. Med våpenangrep, kraftige slag, raske slag, unnamanøvre og et utvalg utstyr er oppdraget å mose utallige fiender til svettetoktene tar deg.

Ved begynnelsen av spillets historiemodus får man valget om å slåss som henholdsvis Jack Cayman eller Leo. Førstnevnte er, inkludert mange av figurene i spillet, hentet direkte fra Nintendo Wii-utgivelsen «MadWorld».

Cyborgen Leo føyer seg pent inn i rekken av erkejapanske, pregløse kjekkas-ninjaer.
 


Onelinere på sølvfat

I likhet med andre slåssespill er historien et eneste virvar av hypersentimentale tilbakeblikk, uspiselige enlinjere og «tilfeldige» møter med andre karikerte slåsskjemper som tilsynelatende stammer fra tematisk forskjellige univers.

Nå er jo historien strengt tatt ikke viktig i en knappeknuser som dette, men jommen har ikke Platinum fratatt spilleren muligheten for å hoppe over en eneste av de ulidelige filmsekvensene også.

I utgangspunktet er det naturligvis bevegende å se en far sørge ved sin datters grav, men når den samme faren nettopp har knerta en gigantisk blekksprut med den tveeggede motorsagen han på så lite diskret vis har fått bygget inn i armen ... 

Om «Anarchy Reigns»i det hele tatt lykkes med å vekke noen følelser hos spilleren, er det i hvert fall ikke sympati.
 


Ydmykelser på nett

Etter å ha låst opp alle figurer i historiedelen kan de virkelige knappeguruene blant oss ta turen over til flerspillerdelen.

Bli ikke overrasket om snørrungen på andre siden av skjermen låser deg inn i kombo på kombo til du sitter der med skjegget fullt av postkasser og innser at du fortsatt gjør et tappert forsøk, ikke på å vinne, men å få inn et treff i det hele tatt.

Hemmeligheten er å legge fra seg alt man vet om tradisjonelle slåssespill og X-firkant-firkant-X-komboer, men heller finne små åpninger i motstanderens angrepsmønster og bruke disse åpningene til å snu ekstremvolden i din favør.

Om det finnes noe positivt ved å bli griseslaktet av japanere på nivå 40-50, er det at man blir desto mer skjerpet. Eventuelt bare herdet mot følelsen av å tape.

Omgivelsene er avgrensede arenaer med frihet til å hoppe og sprette, ispedd livstruende kulisser av typen ”enorm industriell sirkelsag” og ”uanmeldte teppebombinger”. Hvis «Power Stone»-serien mistet sin uskyld til «Devil May Cry», er «Anarchy Reigns» deres uønskede bastardbarn.


Smal inngangsport

Med sine 18 forskjellige figurer, sære fokus på gamle beat’em’up-verdier og et kampsystem som er vanskelig å mestre, er «Anarchy Reigns» et spill som kommer til å bli elsket av noen.

Det er mer enn tydelig at vi har å gjøre med et spesielt spill for spesielt interesserte.

 

Som del av utgruppen med ikke fullt så spesielt interesserte sliter jeg selv med å finne gleden i de strenge sannhetene: Spillet flyter bra, men grafikken er utvaska. Angrepene er saftige og storslåtte, men kampsystemet ensformig.

Skjemt bort med regisserte actionoperaer klarer jeg heller ikke å tilgi noen for den i overmåte banale historien om en far på jakt etter sin datters morder. Og hvorfor alltid disse frigide kvinnene med overdimensjonerte puppestell?

Kanskje det faktisk finnes en legitim grunn til at sjangeren sovnet
stille inn i utgangspunktet?

«Anarchy Reigns» ble sluppet til PS3 og Xbox 360 11. januar.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Variert karaktergalleri, uproblematisk online-funksjonalitet
Negativt
Ensformig kampsystem- og oppdrag, visuelt grøtete, flaut forsøk på en historie.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Hæla i taket-action.
Anarchy Reigns
Daniel Guanio

(PressFire.no): I vår siviliserte, demokratiske virkelighet bør ikke fullstendig anarki være noe annet enn en fjern drøm for selv den mest revolusjonære av oss.

Det betyr derimot ikke at spillskaper Platinum tar fra oss muligheten til å utøve normløshet på virtuell basis - i «Anarchy Reigns» er det nettopp blind vold og nådeløst kaos som herjer.

Den formelle beskrivelsen er «et nyskapende beat 'em up som sikter etter å videreføre en stolt japansk tradisjon», men la oss heller ta det på godt norsk: i Platinums nyeste er det hæla i taket-action og knappemos med stappe for alle penga.

Vold for den konservative

Hvorvidt «Anarchy Reigns» viderefører sjangerarven slik den burde kan jeg ikke uttale meg bastant om. Min mangel på erfaring med «de gode gamle» og fordums spillsjangere er enkelt og greit aldersbetinget.

Som reinspikka spillidiot fremgår det likevel klart som sola at «Anarchy Reigns» er et skikkelig spill-spill, hvor en livmåler er en livmåler og en usynlig vegg er en del av regelverket. Og regelverket må man forholde seg til.

Oppskriften lyder enkel: her får du servert et lite område hvor du fritt kan massakrere alt av beist som regelmessig sluses ut i din retning. Hvert drap gir poeng. Poengene gir deg tilgang til oppdrag rundt omkring i området. Her tjener man enda flere poeng. Gjenta til nok poeng er opptjent og neste område kan besøkes.

Kjøttet på beinet er et passelig innfløkt kampsystem som må kjennes inn og ut for å overleve i det hele tatt etter hvert. Med våpenangrep, kraftige slag, raske slag, unnamanøvre og et utvalg utstyr er oppdraget å mose utallige fiender til svettetoktene tar deg.

Ved begynnelsen av spillets historiemodus får man valget om å slåss som henholdsvis Jack Cayman eller Leo. Førstnevnte er, inkludert mange av figurene i spillet, hentet direkte fra Nintendo Wii-utgivelsen «MadWorld».

Cyborgen Leo føyer seg pent inn i rekken av erkejapanske, pregløse kjekkas-ninjaer.
 


Onelinere på sølvfat

I likhet med andre slåssespill er historien et eneste virvar av hypersentimentale tilbakeblikk, uspiselige enlinjere og «tilfeldige» møter med andre karikerte slåsskjemper som tilsynelatende stammer fra tematisk forskjellige univers.

Nå er jo historien strengt tatt ikke viktig i en knappeknuser som dette, men jommen har ikke Platinum fratatt spilleren muligheten for å hoppe over en eneste av de ulidelige filmsekvensene også.

I utgangspunktet er det naturligvis bevegende å se en far sørge ved sin datters grav, men når den samme faren nettopp har knerta en gigantisk blekksprut med den tveeggede motorsagen han på så lite diskret vis har fått bygget inn i armen ... 

Om «Anarchy Reigns»i det hele tatt lykkes med å vekke noen følelser hos spilleren, er det i hvert fall ikke sympati.
 


Ydmykelser på nett

Etter å ha låst opp alle figurer i historiedelen kan de virkelige knappeguruene blant oss ta turen over til flerspillerdelen.

Bli ikke overrasket om snørrungen på andre siden av skjermen låser deg inn i kombo på kombo til du sitter der med skjegget fullt av postkasser og innser at du fortsatt gjør et tappert forsøk, ikke på å vinne, men å få inn et treff i det hele tatt.

Hemmeligheten er å legge fra seg alt man vet om tradisjonelle slåssespill og X-firkant-firkant-X-komboer, men heller finne små åpninger i motstanderens angrepsmønster og bruke disse åpningene til å snu ekstremvolden i din favør.

Om det finnes noe positivt ved å bli griseslaktet av japanere på nivå 40-50, er det at man blir desto mer skjerpet. Eventuelt bare herdet mot følelsen av å tape.

Omgivelsene er avgrensede arenaer med frihet til å hoppe og sprette, ispedd livstruende kulisser av typen ”enorm industriell sirkelsag” og ”uanmeldte teppebombinger”. Hvis «Power Stone»-serien mistet sin uskyld til «Devil May Cry», er «Anarchy Reigns» deres uønskede bastardbarn.


Smal inngangsport

Med sine 18 forskjellige figurer, sære fokus på gamle beat’em’up-verdier og et kampsystem som er vanskelig å mestre, er «Anarchy Reigns» et spill som kommer til å bli elsket av noen.

Det er mer enn tydelig at vi har å gjøre med et spesielt spill for spesielt interesserte.

 

Som del av utgruppen med ikke fullt så spesielt interesserte sliter jeg selv med å finne gleden i de strenge sannhetene: Spillet flyter bra, men grafikken er utvaska. Angrepene er saftige og storslåtte, men kampsystemet ensformig.

Skjemt bort med regisserte actionoperaer klarer jeg heller ikke å tilgi noen for den i overmåte banale historien om en far på jakt etter sin datters morder. Og hvorfor alltid disse frigide kvinnene med overdimensjonerte puppestell?

Kanskje det faktisk finnes en legitim grunn til at sjangeren sovnet
stille inn i utgangspunktet?

«Anarchy Reigns» ble sluppet til PS3 og Xbox 360 11. januar.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Anarchy Reigns

Positivt
Variert karaktergalleri, uproblematisk online-funksjonalitet
Negativt
Ensformig kampsystem- og oppdrag, visuelt grøtete, flaut forsøk på en historie.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode