(PressFire.no): «Danger Zone» er en sang av Kenny Loggins som på grunn av den berømte bruken i Tony Scott-filmen «Top Gun» ofte forbindes med å fly jagerfly.
Den er dessverre ikke med i «Ace Combat 7», men det er vanskelig å la være å nynne den innvendig mens du gjør ville stunts i lufta og sender en rakett rett opp i afterburneren på flyet foran deg.
Spillet er nemlig det nærmeste du og jeg kommer til det å fly en rekke av de mest sexy jagerflyene noensinne. Men det er ikke en simulator: Det gir deg mye heller Hollywood-opplevelsen, der du kan leke Tom Cruise og gjøre halsbrekkende manøvrer og vågale stunts.
The need for speed
Det er derfor jeg elsker «Ace Combat 7». Det lar meg leve ut hotshot-pilotfantasiene mine uten å belemre meg med trivialiteter som bensin eller G-krefter. Sist gang jeg følte noe lignende var med spillet «TFX» og etterfølgeren «TFX: Eurofighter 2000» på nittitallet. Det er en følelse jeg ikke trodde noe spill skulle gjenskape.
Oppdragene du flyr ut på består som regel av to deler. Den første er den innledende delen der du har klart for deg hva som er målet og hvordan du skal løse det - for eksempel «bomb disse bakkemålene». Del to er der moroa begynner for spillet elsker å kaste skruballer på deg for å se hvordan du tar imot. Som regel skjer det en dramatisk twist under oppdragene som gjør at du må improvisere, og det kan være både stressende og moro. Heldigvis mest moro!
Spillet gir deg alle verktøyene du trenger, og det blir etterhvert svært så intuitivt å forutsi hvilke våpen du trenger til hvert oppdrag. Skal du bombe bakkemål? Da trenger du så klart luft-til-bakke-raketter. Trenger du å jakte ned avanserte droner? Last flyet ditt fullt av klaseraketter som kan treffe flere mål samtidig og lys opp himmelen som et juletre!
Det presise kontrollsystemet - forutsatt at du ikke velger den litt feilslåtte forenklede varianten for nybegynnere - gjør at du alltid føler deg som en ekte hot shot. Jeg skjønner hvorfor de har inkludert en en enklere kontrollmetode, men jeg syns ikke egentlig den gjør spillet lettere. Det er for meg lite intuitivt å svinge til venstre eller høyre ved å holde thumbsticken i den retningen. Min anbefaling er: behold standard-kontrollsettet.
Take my breath away
Dette er det lekreste flyspillet noensinne laget. Sollyset glitrer fra bølgene på havet, skyene du flyr gjennom ser ut som søtt sukkerspinn og flyene er lyssatt som om de var i en reklamefilm regissert av Michael Bay.
Ikke nok med det: snøkledde fjelltopper, tåkedaler og tordenstormer gir tonnevis av variasjon til nivåene i spillet, på en måte vi ikke har sett i noe annet spill i denne sjangeren. Det har så mye å gi, og det gir seg liksom aldri, samme hvor langt ut i historien du spiller.
Men vær og skyer er ikke bare kosmetikk, for utviklerne har også på smart vis gjort disse tingene til noe du kan utnytte taktisk mot fienden, eller motsatt. Gjem deg i skyene, og du kan lettere unngå raketter. Men vær der inne for lenge, og du vil få is på vingene og miste styringen i noen sekund.
Lyn og torden kan også gjøre sin entré på dramatisk vis, og blir du truffet kan det ødelegge både for instrumentene dine og selve flyskroget.
Lekre fly
Går det an å være krigsmotstander og samtidig digger instrumentene som brukes i slike konflikter? Hvis ikke må du gjerne kalle meg en hykler. «Ace Combat 7» presenterer jagerfly som «Gran Turismo»-serien presenterer sportsbiler. Kanskje er det litt etisk tvilsomt, men se på disse flyene da!
Fra en standard F-16 til det haukeaktige Mig 29 eller det hypermoderne F-22: dette spillet er som et «walk-in-closet» fylt av all maskinvaren du kan ønske deg.
Bryter lydmuren
Noe av det som gjør flykampene i «Ace Combat 7» så suverene er lyddesignet. Du ser for eksempel eksplosjoner før du hører dem, fordi lyd naturligvis reiser saktere enn lyset. Du hører også raketter som suser forbi over hodet ditt ditt med noen få centimeters margin fordi du hadde flaks.
Konstant prat på radiofrekvensene bidrar også til spenning mens du prøver å takle utfordringene spillet kaster på deg. Det eneste som er litt masete i lengden er alarmen som uler når du har raketter etter deg, med stemmen som konstant repeterer «Missile! Missile!». Jada, jeg vet.
Historien gjentar seg?
Historien i dette spillet er omtrent akkurat som forventet hvis du har spilt serien før. Dette spillet har mer til felles med «Valkyria Chronicles» eller «Metal Gear Solid» enn det har med ekte geopolitiske konflikter.
Det er likevel litt lite å sette tennene i etter min smak. Science fiction-elementet og de helsprø supervåpnene er der, som de har vært tidligere i serien, men den klarte ikke helt å fenge meg på samme måte som «Metal Gear» gjør.
Jeg kan forstå appellen for de som har fulgt med på dette alternative universet fra starten, men for meg er det lite engasjerende. Måten det fortelles, stort sett i stillbilder, føles også ganske billig sammenlignet med hvordan spillet ser ut ellers. Produksjonsverdien står ikke i stil.
Du kan være min wingman, any time
Ace Combat 7 har en flerspiller som fungerer veldig godt med kjapp matchmasking, og jeg hadde ingen problemer med å finne motstandere å spille mot (etter releasedatoen). Det eneste problemet var såklart at jeg ble plukka ut av himmelen som et tyttebær fra en busk.
Det er tydeligvis en del veteraner der ute som vet hva de gjør, men det er fair. Jeg har ingenting å utsette på flerspilleren i dette spillet, det er akkurat den kaotiske luftballetten den burde være. Jeg får bare «git gud». Det skal jo ikke være lett å bli et jagerfly-ess!
Ace Combat 7 er et fengende actionspill som fyller et tomrom ved å tilby noe litt mer tilgjengelig for oss som liker fly-action, men ikke nødvendigvis er klar for en lite tilgivende simulator.
Selv om handlingen er litt blodfattig byr oppdragene på mange spennende øyeblikk, og spillet slutter aldri å overraske når det gjelder variasjon i oppdrag.
Å planlegge hva slags utstyr du skal ha med deg før hvert oppdrag er spesielt tilfredsstillende når du virkelig treffer, og mye av spillets moro kommer derfor fra å bruke rett våpen til rett jobb.
Følelsen av å se fienden din eksplodere spektakulært rett foran deg, og så fly gjennom ildkula er så gøy at jeg er ganske sikker på at jeg ropte av glede opptil flere ganger.
Hvis du går med en «Maverick» inni deg, er det nå eller aldri. Fyr opp etterbrennerne, ta på deg solbrillene og ta til luften.
«Ace Combat 7: Skies Unknown» er ute til PS4 (testet) ,Xbox One og pc.
