007 First Light

(PressFire.no): Et James Bond-spill fra IO Interactive virker som en usedvanlig god match. 

Studioet har med «Hitman»-spillene de siste ti årene skapt sin egen nisje av leiemorderspill bygget som intrikate urverk med mange bevegelige deler, og det er lett å se for seg Agent 47 byttet ut med James Bond i en rekke scenarier fra de spillene. 

Dette må jo være de rette folka til å boltre seg i Bond-universet som er fylt av spionasje, duppeditter, og snikmord?

«007 First Light» henter utvilsomt mye av sitt DNA fra «Hitman», men imponerte meg likevel rundt hver sving ved å føles helt og fullt Bond.

Hvert steg på veien virker det som IO Interactive har tenkt: «Hvordan kan vi gjøre dette på Bond-vis», og prøvd å ikke falle tilbake på gammel vane.

Premisset: En ny «M» har besluttet å gjenopplive det såkalte 00-programmet etter et tiår i dvale.

En av rekruttene hun tar under vingen sin er James Bond, en ung flyger fra marinen som i spillets introduksjon overlever et terroristangrep. Under samme oppdrag snubler han over informasjon langt over sikkerhetsnivået sitt, og da er det enklere å bare ansette fyren, eller hva?

Så klart viser han seg raskt å være en mann med unike talenter som kan ta saken i egne hender, og blir en av byråets første nye agenter.

MI6 gjør ikke ting på gamlemåten lenger. Uten å røpe for mye kan jeg si at en tilsynelatende mirakuløs teknologisk nyvinning har gjort etterretningstjenesten i stand til å håndtere nasjonal sikkerhet langt mer effektivt enn tidligere.

Ting går faktisk så bra for dem at de har en oppklaringsprosent som enhver politimester ville gått over lik for å få i sin avdeling.

Samtidig har et spøkelse fra organisasjonens fortid kommet til overflaten, og viser seg å være svært vanskelig å spore med de samme verktøyene. Han utgjør en umiddelbar trussel mot nasjonen, og da er det behov for litt god gammeldags spionasje for å nøytralisere ham.

Gjett hvem som får den jobben!

Tidligere spill i «Bond»-serien har stort sett vært rendyrkede actionspill – «GoldenEye» som det mest berømte. Spillet revolusjonerte flerspiller på konsoll, og representerer et historisk høydepunkt både for skytespillsjangeren og Bond-franchisen.

Men – enn så moro som «GoldenEye» var i sin tid, representerte det bare litt av det som gjør serien engasjerende.

«James Bond» som franchise er nemlig en mangefasettert action- og eventyrserie der spionasje, spenning, romanse, musikk, humor og et dryss science fiction-krydder skaper en alkymi som er unik for serien.

De beste Bond-filmene er mer enn bare summen av delene sine.

Heldigvis har IO Interactive forstått oppdraget de påtok seg. Jeg håpet at dette skulle bli Bonds «Arkham Asylum»-øyeblikk, og jeg tror faktisk vi er der!

«007 First Light» er, enkelt forklart, en blanding av sniking og tredjepersonsskytespill, med elementer av gåteløsing og sosiale mekanikker.

Og globetrotting. Masse globetrotting!

Selve snikedelen er det som mest tydelig er skodd over samme lest som «Hitman»-spillene, men der «Hitman» putter deg midt i intrikate sosiale maskinerier med små «skuespill» som utspiller seg på en bestemt timeplan, er «007 First Light» mer lineært utformet.

Med andre ord: Ting skjer når det var meningen at Bond skulle se det.

Enkelte vil kanskje savne de finkornede urverk-mekanikkene fra de tidligere spillene til utviklerne, men jeg syns dette spillet gjør forståelig prioriteringer for å maksimere Bond-følelsen. 

Hvert oppdrag er ganske heftig i lengde og omfang, og fungerer litt som en akt i en film:

Bond ankommer et nytt og eksotisk sted, representert ved et svært kart som minner mye om de fra «Hitman», hvor du må skaffe deg oversikt, snakke med lokalbefolkningen, og samle på ledetråder.

Noen ganger innebærer dette å snike seg inn på forbudte områder der det kan bli nødvendig å bruke sosial manipulasjon eller knyttnevene for å komme seg ut igjen.

Mot slutten av oppdragene kulminerer ting ofte i spektakulære, iscenesatte actionsekvenser som er luksusmåltider for sultende Bond-fans, hvor handlingen flytter seg ut av de store åpne kartene og inn i mer lineære formater.

Vi får både lengre skytesekvenser, båt- og biljakter, alt hva man kan forvente fra serien – for ikke å snakke om noen skikkelig saftige vendinger i handlingen underveis, som jeg selvfølgelig ikke kan røpe her. 

Et knep jeg liker spesielt godt i dette spillet er at Bond kan bløffe seg ut av trøbbel. Hvis en gruppe fiender oppdager deg, trenger det ikke bety at alarmen går og dekket ditt er avslørt: Bond kan på sparket bruke det retoriske trikset vi kaller «løgn» og bare si «jeg er her for en rutinesjekk av kjøleanlegget» og vips: Du har kjøpt deg dyrebar tid.

Det gir en følelse av «dette burde ikke fungert, men det gjorde det» som jeg elsker.

At folk er så lettlurte i møte med Bond sine snakkeferdigheter strekker kanskje troverdigheten, men siden jeg tror på at James Bond kan slippe unna med det, kjøper jeg det helt og fullt.

Og ja, du har selvfølgelig med deg noen verktøy fra Q: Det viktigste er Q-brillene som gir deg ditt «HUD», og litt obligatorisk produktplassering i form av en Omega-klokke, som tjener en rekke nyttige funksjoner: Hva med mikromissiler festet til håndleddet, eller en frekk liten laser?

Spillet gjør en god jobb med holde deg orientert over mulighetene du har til enhver tid, og det ga meg en god mestringsfølelse som igjen tjente målet: Å selge illusjonen om at jeg er James Bond. 

Det eneste som strekker spillets indre logikk en anelse langt for min del, er hvordan du lader eller fyller på armbåndsurets ressurser ved å hente strøm og «kjemikalier» fra diverse hverdagsgjenstander.

Mener du å si at jeg kan lade klokka mi ute i felten med et batteri jeg fant på en Black and Decker drill? (Som tidligere elektriker føler jeg at jeg må skyte inn at jo, teknisk sett kan du det, Jostein – Red. anm.)

Det er verdt å nevne at dette er på ingen måte et spill som rendyrker sniking med alle mulige metere og synskjegler, med fiender som går omstendelige patruljer. Sniking er bare ett av flere verktøy Bond har. Du kan når som helst ta frem knyttnevene hvis du foretrekker det.

Oppdraget feiler ikke av den grunn.

Slåssingen er forøvrig enkel, men engasjerende, og involverer veldig tydelig telegraferte tegn fra motstanderne som gjør det enkelt å lese, men ikke nødvendigvis enkelt å komme seg ut av, enhver konfrontasjon. 

Du kan også på Hollywood-vis ta tak i fiender og smelle trynet deres inn i ting, kaste kopper og andre ting på dem. Igjen, maksimal Bond fra øyeblikk til øyeblikk!

Jeg var i grunnen litt spent på om IO Interactive hadde det som trengtes for å levere på actionfronten. Heldigvis sitter skytinga som bare det, og det å plaffe ned horder av maskekledde fiender føles presist og tilfredsstillende. 

Jeg liker også de små animasjonene når Bond plukker opp et gevær fra bakken med å sparke det opp i hendene. Å ta dekning går som regel veldig smooth.

Det er ingenting som finner opp hjulet på nytt her, men alt funker.

De tidligere nevnte biljaktene føles obligatoriske for et Bond-spill, og fungerer absolutt som spektakulære avbrekk fra alt det andre – vel og merke etter at man aksepterer at det føles som om spillet har hånden på rattet litt vel mye, og ikke helt stoler på at spilleren kan styre selv. 

Kanskje en anelse mer realistisk kjørefølelse hadde vært på sin plass her. Det lener seg så mye inn i arkade-enden av spekteret at det nesten er som autostyringa i nyere «Mario Kart»-spill.

Det er OK å la meg styre, Q!

Blant de mer iscenesatte actionsekvensene syns jeg en scene ombord på et lastefly var et tidlig høydepunkt. Det er også i disse sekvensene hvor musikken, som er ellers litt mer sparsommelig enn jeg skulle ønske, virkelig slipper seg løs med kjente toner fra 60 år med «James Bond». 

Jeg ropte faktisk bokstavelig talt ut «Ja!» da John Barry sitt tema fra «On Her Majesty’s Secret Service» kom ut av høyttalerne under en spesielt heftig actionscene. Snakk om et adrenalinkick. 

Når vi først er inne på musikken: Tittelsangen, komponert av serieveteran David Arnold med Lana Del Rey, er svært god.

Det er den beste låten i serien siden «You Know My Name» av samme komponist, som har vært savnet fra franchisen siden han ga seg etter «Quantum of Solace». Jeg håper han blir hyret tilbake oftere nå. Britens lydspor til «Casino Royale» og «Tomorrow Never Dies» er blant seriens aller beste.

Hovedpersonen spilles av irske Patrick Gibson, og han fyller stødig noen gigantiske sko i mine øyne, som en yngre versjon av rollefiguren.

Du kan lett se for deg at han vokser inn i rollen som en slags hybrid av flere av Bond-ene vi har sett før. Det er glimt av både Moore og Connery inni der, selv om han på ingen måte kopierer noen av dem.

Spillet er i det hele tatt velskrevet, med et økonomisk manus uten masse unødig prat. Rollefigurene rundt Bond føles ikke bare som todimensjonale hjelpere, men har faktisk litt dybde og egne motivasjoner. 

Ikke at spillet noensinne later som det er en dramafilm: Uten å avsløre noe mer, ble jeg overrasket over hvor mye historien går i retning av science fiction. Dette er langt fra jordnære «Casino Royale» og mye nærmere en Roger Moore eller Pierce Brosnan-film i både handling og tone. Ikke en dårlig ting i mine øyne, men noe å være klar over.

Fremtidsteknologi har alltid vært en viktig del av denne serien, og ofte har den i etterkant vist seg nærmest profetisk - se på mediemogulen Elliot Carver i «Tomorrow Never Dies», som vil skape nyhetene selv fordi han er lei av å bare rapportere dem.

Slik tar også «007 First Light» opp tema som er dagsaktuelle, men gjør det på Bond-vis. Det er elegant løst, og godt skrevet. 

Det er dog ett aspekt ved storyen som gjenbruker noe som har blitt en Bond-klisje, og jeg kunne godt vært foruten akkurat den delen.

Den visuelle presentasjonen her er slående vakker. Jeg glemmer at rollefigurene og ansiktene deres er bygget opp av polygoner takket være fremragende skuespill, og de eksotiske omgivelsene gjengis med en detaljrikdom og filmisk cinematografi som virkelig popper.

Fra et luksusresort i Asia til et europeisk hotell omringet av snødekte fjell: Dette er steder du sender postkort fra. Det er tydelig at «Goldfinger» spesielt har vært en inspirasjon her, med en sjokkerende vakker biltur til høyfjellshotellet som er rett ut av 1964-filmen. 

Når du er ferdig med kampanjen kan du forresten boltre deg i noen ekstra-oppdrag, og flere er på vei skal vi tro IO Interactive. 

Når 007 først skulle ta så lang pause fra dataspill, faktisk seriens lengste fravær fra mediet noensinne, er det fint å kunne melde at han vender tilbake med stor selvtillit, med hjelp fra en utvikler som demonstrerer at de forstår Bond.

Spillet har ingen revolusjonerende systemer under panseret, men lener seg på solid, velprøvd actiondesign og en historie jeg syns var verdt å fortelle.

Jeg er enig i IO Interactive sine prioriteringer når de ikke bare laget et «Hitman» i Bond-klær, men at de tydelig har prøvd å tilføre dette spillet så mye Bond-essens som mulig. 

Det er fristende å tenke at det må være et luksusproblem å lage et Bond-spill og få leke seg i det universet, men det er litt av et ansvar å påta seg.

For hvordan staker man ut en retning for Bond i dag? Spesielt etter Daniel Craig avsluttet sin rekordlange assosiasjon med rollefiguren, har vår favorittagent virket litt retningsløs.

IO Interactive har funnet en oppskrift som funker for meg, i alle fall: Å omfavne Bond som en kompetanse-fantasi. Å vise at det finnes ingen knipe han ikke kan komme seg ut av, og putte spilleren i de skoene, eller kanskje vi skal si den smokingen, er en berusende følelse.

Nobody does it better!