(PressFire.no): Kaos.
Nydelig, herlig kaos.
Det er få spill som håndterer kaos på samme raffinerte måte som «Mario Kart»-serien, en serie som feirer 33 år i år, og som igjen og igjen har greid kunststykket å raffinere formelen.
En rekke andre «karting»-spill har kommet og gått – mens «Mario Kart» har forblitt den største og beste av dem alle.
Da «Mario Kart 8» kom ut på Wii U for evigheter siden var formelen så spisset at Nintendo så seg fornøyd med å bare gi ut spillet på nytt på Switch, og spillet har solgt over 76 millioner eksemplarer totalt.
Hvordan gjentar man da suksessen?
Det er spørsmålet Nintendo har grublet på siden 2017, da utviklingen av «Mario Kart World» startet.
Det måtte enda en ny konsollgenerasjon til for å få nok kraft under konsoll-panseret, og svaret var nok en gang å åpne mer opp.
Selskapet har gjort det samme med «Mario»- og «Zelda»-seriene de siste årene – med stort hell – da de lot spillerne slippe mer fri i «Mario Odyssey» og «Zelda Breath of the Wild».
Med «Mario Kart World» har spillet på samme måte tatt steget ut i en «åpen verden», eller i hvert fall et slags fundament bygget på konseptet, og det åpner opp for mer moro enn å bare gasse rundt på én og én bane.
Nå er nemlig områdene mellom banene også en viktig del av løpene.
Det er unektelig «Mario Kart» dette, med helsprø løp, gjenstander å kaste veggimellom og en haug sjåfører som forsøker å slå hverandre koste hva det koste vil.
Men denne nyeste utgaven har skrudd alt opp til elleve, og vel så det.
Den mer åpne verdenen har gitt to helt nye moduser (og en ny-ish Grand Prix).
Det Nintendo virker å være mest stolt over er den nye modusen «Free Roam» – som lar deg kjøre fritt rundt i verdenen.
Spillet har fortsatt en rekke tematiske racerbaner som før, men disse lever nå i en større og sammenhengende verden, og du kan kjøre mellom dem som du selv vil i «Free Roam».
Å kjøre rundt lar deg ta inn over deg både skalaen på verdenen på godt og vondt.
På den ene siden er det noe kult med å kunne kjøre rundt og ta inn over deg skalaen på denne nye verdenen.
Men det er samtidig noe veldig uforløst her.
Etter å nesten desperat ha forsøkt å finne moro er det dessverre sånn at dette er den meste forglemmelige og kjedelige modusen av dem alle.
Joda, du kan vinne klistremerker ved å finne gjemte spørsmålstegn rundt omkring, eller gjennomføre veldig små oppdrag om du kjører på en P-bryter – sjeldent mer enn å bare kjøre gjennom ringer eller plukke opp mynter – men det er liksom ikke mer enn som så.
Samtidig er det visuelle i verdenen nydelig å se på når du dundrer rundt i løpene, men ikke like flotte å studere på nært hold.
«Forza Horizon» eller «Burnout Paradise» er det ikke, for å si det sånn. Ikke engang «Diddy Kong Racing». Her kunne Nintendo med hell kikket litt mer til andre for inspirasjon, føler jeg.
Hvorfor kan jeg ikke starte løp på banene jeg besøker? Hvorfor er det ikke noen strukturert måte å låse opp innhold på? Hva er poenget?
«Mario Kart» er lagd for fart og moro, ikke sightseeing, viser det seg.
Skru derimot over til de andre modusene og spillet er en åpenbaring innenfor sjangeren.
Den åpne verdenen gir nemlig ekstra sprut i «Grand Prix»-modusen, som har vært den «vanlige» måten å spille på i alle år – med fire baner som skal kjøres i tur og orden.
Denne gangen er det mindre orden og mer tur – for nå må det også kjøres mellom banene etter endt løp.
Det er et fantastisk nytt innspark som virkelig spriter opp serien, og veiene mellom banene er stappfulle av festlige hindre – jeg har tapt baner mer enn én gang fordi en tilfeldig Toad eller Koopa Troopa kom kjørende inn i meg i en sliten stasjonsvogn!
Nintendo har doblet antallet som er med i løpene, og det er lite som slår spetakkelet landeveiskjøring med 24 personer som alle kniver om å komme først.
Baksiden av medaljen er kanskje at denne nye Grand Prix-en har tatt vekk den gamle.
Her er det nemlig ikke tre runder per bane, men tre runder på den første, så kjøring til den andre og kun én runde der før man er i mål.
Jeg savner en mulighet til å også kunne spille klassisk «Mario Kart» her, med tre runder på hver bane.
Du kan riktignok sette opp en egen cup i VS-modusen og spille slik, men hva med en slags mellomplass der vi kjører TO runder på banene når du kommer fram til de?
Å bare kjøre én runde på bane 2, 3 og 4 i hver cup føles litt for lite, og er ikke engang nok til å høre ferdig musikken som spilles der.
Det er likevel småpirk, for jeg elsker hele konseptet.
En rolling start med 24 spillere er akkurat vitaminsprøyten serien ikke visste den trengte!
Også har vi den nye rosinen i pølsa: «Knockout Tour».
For meg den beste modusen serien har produsert – dette er rett og slett Nintendos svar på «Battle Royale» i et «Mario Kart»-spill.
Her går løpet mellom seks baner i én sleng, med en rekke mellomstasjoner på veien. De bakerste nappes ut av løpet etter hvert som disse passeres, og 24 spillere blir til 20, så 16, 12 og så videre.
Alt skjer i et langt løp uten noen lastetider mellom baner eller noe annet som sakker ned spillingen. Det er «Mario Kart»-kaos levert i langform, og med utrolig resultat.
Å spille dette på nett er rett og slett utrolig gøy, og utrolig avhengighetsskapende – noe Nintendo legger til rette for ved å la deg gå rett inn i et nytt løp om du blir slått ut.
Modusen greier å blande kaoset med knallhard konkurranse på en måte serien ikke har før.
Starten av løpet er en kamp om overlevelse, men etter hvert som spillerne er filtrert ut går det over i å bli et mer konsentrert race når bare fire spillere er igjen og skal slåss om pokalen.
Oppriktig fantastiske greier, som jeg rett og slett ikke greier å bli lei av. «Bare ett løp til» resulterer gjerne i fire-fem på rappen!
Spillet har også en mye forbedret «battle»-modus, hvor du nå får utlevert fem ballonger som poppes om du treffes av skyts fra de andre.
Dere plantes ned på et avgrenset området i den nye verdenen og skal ta rotta på hverandre.
Borte er tøyset med å stjele ballonger eller den kjipe «battle»-modusen fra tidligere spill der alt foregikk i et løp. Dette er det nærmeste vi har vært den klassiske modusen fra Nintendo 64-versjonen av spillet.
Det er vel og bra, men områdene er kneppet for store, og har alt for mange med i kampen. Ofte blir jeg bare kjørende rundt nesten alene. Litt tightere gameplay hadde nok vært bedre her – men det er likevel langt over tidligere spill i serien.
Det hele rundes av med den nevnte «VS»-modusen hvor du setter opp løp og regler selv og en «Time Trial»-modus der du skal sette banerekorder.
To moduser jeg sjeldent har benyttet meg av i serien så langt, og ikke kommer til å bruke særlig her heller...
Selve styringen i spillet er endret litt fra tidligere spill og føles hakket løsere denne gangen. Ikke til det verre, egentlig, men heller en endring som passer den mer vimsete stilen til spillet.
Her er det nemlig lagt opp til at du lettere skal komme deg inn i driftingen, og ikke bruke mye tid om noe går skeis.
Du straffes ikke like hardt om du ender på gresset, og blir du truffet av skall og slikt er du raskere opp i fart – mens gjenstander som «Bullet Bill» (der du blir den digre kanonkulen) ikke lenger slår ut spillerne, men heller skreller de av banen.
De fleste gjenstander har blitt skrudd til litt, og det hele føles som en mer raffinert og god opplevelse. Det er et system i kaoset, pusset og gnikket til gjennom flere tiår.
Om du spiller alene kan du til og med skru tilbake tiden (for deg selv, de andre sjåførene fortsetter som før) dersom du tuller det til!
Figurene og bilene har herlige animasjoner som er langt mer «overdrevne» denne gangen. Bilene går opp på to hjul i svingene og dras ut og klemmes ned basert på hva som skjer – og alle sjåførene har unike animasjoner og lyder.
Spillet ser generelt helt utrolig flott ut, og er dønn stabilt 60 bilder i sekundet til enhver tid, selv om du ligger bak 23 andre og de alle eksploderer og flyr rundt på én gang.
Alt dette med langt høyere oppløsning enn forgjengeren – som bare viser hvor mye mer kraft Switch 2 har.
Det hele danderes med et utrolig lydspor bestående av hundrevis av nyinnspillte låter fra alt av «Mario»-spill du kan tenke deg.
Å kunne kjøre rundt i den åpne verdenen har til og med gitt plass til ballader i et racing-spill!
Den lange utviklingstiden har tydeligvis latt musikerne hos Nintendo mulighet til å bare pumpe ut låter som de selv ville – ikke siden «Smash Bros» har selskapet levert noe tilsvarende.
«Mario Kart World» er bortimot perfekt racing-moro. Nintendo har greid kunststykket å hoppe etter sin egen Wirkola her.
Jeg har likevel noen fingre å spandere på selskapet:
Personen som bestemte at alle figurene og kostymevariantene alle skal inn i samme meny når du velger hvem du vil kjøre med, rett etter hverandre, må rett i UX-skammekroken.
Det tar evigheter å finne sin prefererte racer-sjåfør når det er 100+ oppslag å bla gjennom! Hvorfor kan jeg ikke velge person, og så velge kostyme?!
Du kan heller ikke bruke «Free Roam» sammen med en annen i splittskjerm, som ikke gir mening i det hele tatt når du kan kjøre fritt rundt i verdenen I SPLITTSKJERM når du venter på at online-rommene skal fylles opp av andre spillere.
Apropos: Online fungerer akkurat slik du håper på, og alle de store modusene er med på nett og har null problemer.
Å bruke konsollens innebygde GameChat-funksjon gjør det enkelt å prate med hverandre, og parrer du et USB-kamera med maskinen kan du se fjeset til andre du spiller med.
Det er banal moro, men moro okke som: Å se fjeset til det andre spinne rundt er rett og slett håpløst festlig, og det er ingen fryd som skadefryden når du klemmer inn tre røde skall på rappen på en god kompis – og får se sinnet ta overhånd i bakspeilet.
Det er også støtte for å lage onlinerom og dele en kode om du vil invitere en haug folk som ikke er på vennelisten. Uvanlig framoverlent fra et selskap som knapt nok visste hva internett var for noen år siden.
Nintendo skal derimot ha smekk på fingrene for at du ikke kan søke etter løp sammen med andre – en håpløst mangel jeg håper ordnes så snart som mulig. Hvorfor må det alltid være et skritt tilbake når dere legger til så mange bra onlinefunksjoner, Nintendo?
Det fine her er jo at Nintendo kan fikse disse relativt små problemene ganske lett med en oppdatering til spillet.
Når det kommer til mangelen av innhold i «Free Roam»-modusen er det også litt åpenbart at de skal innføre en haug med mikrotransaksjoner eller sesongpass som fyller på med mer innhold. Som jo kan være dårlig eller bra, alt avhengig av hvordan de løser det.
Jeg tror ikke noen har noen innvendinger om spillet støttes på samme måte som «Mario Kart 8», som fikk 48 nye baner!
Til tross for småpirket og en svak «Free Roam»-modus er «Mario Kart World» en påminnelse om at ingen gjør sjangeren bedre.
«Knockout Tour» er oppriktig noe av det gøyeste jeg har spilt på lenge, og spillet står som et av de sterkeste lanseringsspillene til konsoll på lenge.
Spennende nye moduser sammen med kraftig oppgradert grafikk, fantastisk musikk og herlig styring – det er nesten så jeg synes synd på utviklerne hos Nintendo.
For hvordan topper du dette neste gang?
