(PressFire.no): Bilspill handler ofte om å kjøre på best mulig måte. Du må velge riktig spor, og krasjing blir sett på som fy-fy.

Noen ganger er det imidlertid digg å bare løse litt på sikkerhetsbeltet og la anarkismen rå. Og sjelden har det vært gøyere enn i «Wrecfest».

Spillet vi snakker om er en slags åndelig oppfølger til «FlatOut» - en spillserie unnfanget av finske Bugbear Entertainment på midten av 2000-tallet.

Her handlet det om bilcross med slitte biler på enkle baner i rurale strøk. Innimellom får du også gjøre halsbrekkende stunts, som for eksempel skyte føreren ut gjennom frontruta og liknende.

Ikke akkurat troverdig, men med en fin kjøremodell i bunn og ikke minst god skademodell, ble spillene godt mottatt.

 

Lurvete og gøy

«Wreckfest» byr umiddelbart på den samme stemningen. Mange av løpene foregår på baner omkranset av skandinavisk skoglandskap, ispedd en og annen ovalbane og krasjarena innimellom.

Løpene består ofte av opptil 24 biler på relativt trange baner, og når ingen er spesielt redd for lakken, kan det fort bli en kaotisk affære. Det er bøllete, lurvete og gøy, men byr også på utfordringer, da det jo til slutt handler om å komme først over målstreken.

Som regel er det bare moro, men det er ikke til å komme unna at man kan bli noen hodehår fattigere om man mister seieren på siste langstrekk fordi man blir torpedert av en gal fyr i en skolebuss.

 

Sofistikert i bunn

Med tanke på at spillet portretterer selve grasrota innenfor motorsport, kan det være fristende å avfeie det som et litt useriøst tilskudd til bilspillsjangeren.

Bare så det er sagt: Dette spillet er godt håndverk, og selv om vi ikke snakker om den mest realistiske kjørefysikken, føles det veldig riktig.

De store amerikanske bilene er tunge og drøye på kontrasladden, mens de europeiske og japanske bilene er kvikkere rundt svingene, men også lettere, og dermed mer sårbare for kollisjoner.

Det hele føles litt som tidligere nevnte «FlatOut» samt de eldre «Destruction Derby» og «Driver»-spillene, noe som ikke er feil i min bok.

Hovedrollen spilles naturligvis av skademodellen, og bortsett fra den PC-eksklusive simulatoren «BeamNG Drive» er det ingen andre titler som kan måle seg.

Metall vrir seg og faller av, ruter knuses og chassis vrir seg i mekanisk smerte mens man febrilsk prøver å måke seg gjennom feltet opp til teten.

Det finnes to innstillinger på skademodellen, og det anbefales å bruke den realistiske. I normal-modus sitter nemlig hjulene uvanlig godt fast, og når hele bilen ellers er et forvridd metallkaos, ser det ofte veldig rart ut.

Det er forståelig at man har denne muligheten slik at spillet blir litt enklere, men skal man være med på leken må man tåle steken, mener nå jeg.

 

Mikk og mekk

Bilparken som spillet disker opp med har nok hatt mange slitsomme år på veien før de endte opp i motorsportens tjeneste. Strippet for lykter, pyntelister og annet unødvendig ræl. Det er altså ikke snakk om skinnende glis her, men mer grove rustholker som nok hadde hatt store problemer med å få godkjent-stempel hos den mest liberale EU-kontrollør.

Som den skademodell-nerden jeg er, hadde det imidlertid vært gøy om det var med noen helt strøkne biler, men de som er representert kler resten av stemningen i spillet godt.

Det er også en del spesialkjøretøyer, som for eksempel en nedslitt campingbil, en skolebuss, en skurtresker, og en sofa (!) Disse løpene blir som regel et herlig kaos, og bryter opp en karrieredel som kan bli litt langdryg etter en stund.

De fleste bilene kan også oppgraderes med motordeler og ekstra metall for å gjøre de sterkere i kampens hete. Man kan også gjøre diverse innstillinger på hjuloppheng og slikt.

Det er ikke «Forza» eller «Gran Turismo»-standard over det, men det er fint å ha noe ekstra å bruke premiepengene på.

 

Tungt lass

Bilspillinteresserte lesere vil kanskje reagere på hvorfor vi anmelder spillet først nå. Det kom jo som kjent på PC allerede i juni i fjor. Grunnen er at undertegnede ikke har en PC som kan kjøre den versjonen skikkelig. Ordentlig skademodellering og mange biler på skjermen samtidig, kan være krevende på maskinvaren, og jeg var derfor spent på hvordan det ville ta seg ut på konsoll.

Jeg har testet spillet på en helt vanlig Xbox One. Altså den svakeste av alle, og kan melde om at det fungerer overraskende greit. Det sikter på 30 bilder i sekundet, og som regel ser det ut til å holde. Det kan imidlertid droppe ganske stygt med for eksempel 24 istykkerkjørte campingbiler på skjermen samtidig, men det fungerer mye bedre enn jeg fryktet. Det er heller ingen såkalt «screen tearing», som jeg har sett i mange andre bilspill på denne maskinen.

Det er imidlertid ikke bare fryd og gammen. I enkelte løp «hakker» kameraet etter bilen når man svinger, og man risikerer akutt sjøsyke. Det skjer absolutt ikke hele tiden, men det skjemmer en del, og det burde vært luket ut før lansering, som jo ble utsatt gang på gang.

En annen ting som bør fikses er lastetidene. Flere ganger ble det halvannet minutt med venting mellom løpene, og det er for dårlig i dag.

Et par dager før lansering kom det også en oppdatering som veide 3,5 gigabyte. Den ser ut til å ha skjerpet den kunstige intelligensen noe, men også implementert grafiske bugs i menysystemet. Bra jobba.

 

Herlig tilskudd

Det er ingen tvil om at det finnes mange gode bilspill, men en tittel av denne typen har vi ikke sett ordentlig gjort siden «FlatOut: Ultimate Carnage», som kom ut i 2007. Joda, «FlatOut» finnes fremdeles, men det siste tilskuddet i serien som kom i 2017 vil jeg ikke snakke om. Heller ikke «Burnout»-grundernes «Dangerous Driving» som kom tidligere i år, maktet å fange magien med heftige krasj og vridd metall på en måte som vi fortjener.

 

Derfor er det helt supert at vi nå kan plassere «Wreckfest» i et bilspillbibliotek som nå begynner å bli ganske så imponerende. Det er kanskje ikke et spill man bruker lassevis med timer på i slengen, men jeg kommer nok til å finne det frem nå og da for å få meg litt herlig, usofistikert motormoro.  

«Wreckfest» er ute til pc, PS4 og Xbox One.

Annonse

Kommentarer