Over 20 år gamle «Bionic Commando» skinner i lakken i 2009-versjonen, nikker ærbødig til arkade- og NES-utgavene og introduserer en moderne arena for Nathan Spencer, kaptein krok og protagonist i dette spillet.

Svenske GRIN jobbet både med fjorårets «Bionic Commando: Rearmed» (PS3, Xbox 360, PC) og dette nye parallelt. Studioet har lagd et actionspill inspirert av japansk bosstradisjon, svimlendeTarzan-øyeblikk og Faith No Mores Mike Patton fungerer som stemmelegger.

Diskuter «Bionic Commando» i vårt forum.

Resultatet er et spill som i sine beste øyeblikk gir deg et beg-og-dalbane-sug i magen og tilfredsstiller de actiontørste, men som også har noen klare problemområder.


FOKUS PÅ LÆRING

Etter å ha testet multiplayerdemoen som ble sluppet på Xbox 360 for noen uker siden, var inntrykket av «Bionic Commando» positivt.

Det har definitivt potensial til å bli en kulthit, og onlinekampene skiller seg kraftig fra det meste annet på markedet innenfor tredjepersons action.

Etter få minutter svinger du deg i hundremetersbyks mens du dukker kuler eller prikker inn en byge. Spillet har en egenart som man fort kan bli begeistret over.

Enspillerdelen har lagt stor vekt på en human lærekurve som skal hindre frafall på grunn av alle mulighetene som åpnes. Nathan Spencer er nemlig utrustet med en bionisk arm som tillater deg å skyte ut en krok og svinge deg i en wire ved å finne nye punkter i spillandskapet.

Måten punktene ved lyktestolper, lysmaster, trafikkskilt og bygningskonstruksjoner peker seg ut på er mesterlig løst. En blå indikator lyser opp idét du kan slippe venstre skuldreknapp og bevege deg videre i et nytt svev. Hadde ikke dette elementet av spillet fungert, ville «Bionic Commando» blitt en flopp.

Dette er vanskelig i starten, men en god opplæringsdel gjør at du behersker dette med presisjon og i tillegg blir introdusert for andre nøkkelangrep som åpnes opp etter hvert som du gjør progresjon.

Det er tydelig at GRIN har lekt litt med oss i måten nyhetene rulles ut på. Foran en ny hindring eller en boss, får du et raskt tilbakeblikk til opplæringen – en slags påminnelse om at du nå har fått en ny mulighet og en reprise på hvordan du bruker den.

Noen ganger møter du en trussel der du må bruke de nye triksene umiddelbart, andre ganger tøyser utviklerne med deg og tvinger deg til å tenke på andre løsninger i kampsystem og våpenbruk.


KLAUSTROFOBISK

Når du først mestrer den bioniske armen, og traverserer lange avstander på Tarzan-vis, er spillet en lykkepille.

Det ga meg litt av følelsen fra «Crackdown», på samme måte som de vanskelige områdene tærer på tålmodigheten som i «Mirror’s Edge».

Hvorvidt «Bionic Commando» er et spill for deg avhenger av om du liker gjentatte forsøk på å avansere en ganske oppstykket og episodebasert enspillerdel – og om du har tålmodighet og liker å tenke ut strategier for å ta bossene på 14. forsøk.

Spillet er nemlig på ingen måte lett.

Pen grafikk, en imponerende ødelagt storby og den orkestrale musikken med temaer fra originalspillet, lager en fin ramme selv om historien (utstøtt soldat tas inn i varmen etter å ha vært fengslet, han må redde verden etter en atomkrig og drepe 1 million fiender) ikke engasjerer nevneverdig.

Flyten i spillet er minimal, for hvert oppdrag og segment i historien stykkes opp av lange lastetider og treige introduksjoner, i tillegg til de nevnte opplæringsvideoene.

Noen av disse valgene som GRIN har tatt er helt nødvendige, spesielt om du ikke velger å spille gjennom «Bionic Commando» på én kveld. Du er rett og slett avhengig av å huske de ulike angrepskomboene, eller som her: få en påminnelse før du trenger dem.

 

Det første «Bionic Commando» valgte bort muligheten til å hoppe og introduserte i stedet gripearmen som et interessant premiss for et 2D-plattformspill.

2009-utgaven har flere strenger å spille på. Du kan i enkelte tilfeller angripe spillet som et tradisjonelt tredjepersons skytespill og bevege deg til fots, eller ta i bruk denne spektakulære høyrehånda til Nathan.

Frihetsfølelsen i spillet eksisterer, men er i realiteten bare en korridor der du får god hjelp til å peile ut kursen og egentlig ikke har mer frihet enn det som utspiller seg i luften.

Går du litt ut fra løypa, blir du utsatt for atomstråling og må korrigere. På samme måte tvinges du opp i lufta gjennom gater som er fylt med vann, noe Nathan med sin store og tunge neve ikke setter nevneverdig pris på. Våpenutvalget er også tamt, men det har sikkert sammenheng med at du også skal inspireres til å oppdage komboer i nærkamp der du bruker den bioniske armen på finurlig vis.

Det er ikke rom for særlig oppdagelser i spillet, selv om noen av bosskampene åpner opp et større område der det oppfordres til kreative angrepstaktikker.

For en revitalisert klassiker, med såpass spesielle betingelser som «Bionic Commando», er resultatet godkjent.

På sitt beste formelig svinger spillet, men du står også i fare for å miste tålmodigheten om du er av typen som hater repeterende forsøk på å forsere hindre.

NB! PS3- og Xbox 360-versjonene er i salg 22. mai. En PC-versjon slippes senere i sommer.

Annonse

Kommentarer