(PressFire.no): For et spill som liksom forteller en voksen og empatisk historie om orkenes kamp for frigjøring fra de tyranniserende menneskene, er dette eventyret ubehagelig platt.

Gjennomsyret av harselas med homofili, malplassert banning og konsepter som den småsjokkerende behandlingsformen «psychic rape» føles det litt som om franske Cyanide Studios har forsøkt å male Mona Lisa med snørr. Kanskje har de tanker om at de lager kvalitetskultur, men midlene overdøver meningen.

Om du bare gir blaffen i det som står bakpå pakka og innser at dette verken er modent eller engang et rollespill, stiller du adskillig bedre rustet til en helt okay berserkergang i orkestøvler - som dessverre er altfor lang.

 


Samlebåndsslag

Kampsystemet - en pausebasert affære hvor du i «Dragon Age»-stil setter opp angrep som utføres når du skrur over til sanntid igjen - er stammen i «Of Orcs and Men».

De to hovedpersonene Arkail og Styx er henholdsvis en pompøs superork som blir fryktelig sint i motgang, og en sylfrekk goblintyv som trives best ute av syne. Du bytter mellom dem når du vil, og tilpasser deg slagmarken ved å sette opp en ny angrepskø.

Når du har slått i hjel nok mennesker og andre livsformer, kan du justere begges ferdighetstrær. Der bestemmer du om Arkail skal være et kjøttskjold eller en riv ruskende gal øksekriger, og om Styx tør å utfordre fiendens intimsone eller trives best på avstand.

En typisk seanse for meg var å snike meg opp til et par intetanende vakter, dolke dem i ryggen med påsan, hive inn Arkail som tiltrakk seg alles vrede og pumpe ham full av helberedende triks mens Styx gikk rundt og dolket soldatene sønder og sammen.

Spillet gjør lurt i å hive erfaringsnivåer etter deg i kjølvannet av nesten hver eneste kamp. Gjennom de første fem-seks timene er kampene taktisk interessante, og hvert eneste slag er et steg i retning av din helt egen måte å knekke opposisjonen på.

Så begynner du å smake på monotonien. Når du først har funnet en vinneroppskrift, er det ingen grunn til å snu. Og nær sagt hver eneste kamp i spillet kan løses på identisk vis. Autopiloten skrus på, og spillets mest fascinerende element er redusert til samlebåndsarbeid.

 

Ensformig eventyr

Selv om «Of Orcs and Men» er fryktelig pent til tider – om enn uinspirert og stappfullt av glorete glins og andre grafikktriks – er det også fryktelig ensformig. Hver av spillets fem deler har en klar stil, som gjentas skruppelløst.

Når du først trår ned i katakombene, vet du at du har det samme murhelvetet foran deg i timesvis. Når du først entrer en landsby, vet du at alle nabolagene på magisk vis ser identiske ut.

Samtidig føler du deg litt som en hund i bilen på en sommerdag når verdenen gir inntrykk av å være langstrakt og omfattende, mens du er låst til ultralineære stier med ytterst få avsporinger.

Luftige områder kveles av usynlige vegger og du stanger stadig i dører, portaler og tunneler som gir inntrykk av å lede til nye områder, men som bare er utviklernes sadistiske måte å hilse og si at de er late på.

 

Falsk frihet

Historien gir mye av den samme falske friheten. Du har enkle dialogvalg og visse veikryss hvor du står fri til å bestemme hvilken retning du tusler i, men alternativene har stort sett det samme utfallet.

Om spillet spør om du vil drepe en hovedperson eller ikke, vil nektelsen bare få noen andre til å fikse det for deg.

Om det finnes et eneste spor av et rollespill her, er det i de lurvete restene av et utstyrs- og ferdighetssystem. Poengene du investerer i helse, styrke og den slags har sjeldent noen betydning. Våpen og rustninger kan du bare finne på forutbestemte plasser.

Du lever konstant etter utviklernes nåde. I stedet for å føle deg som orkenes William Wallace ender du opp som ei rotte som nyttesløst gnager på veggene i labyrinten sin. Det kan vitterlig ikke ha vært meningen.

 

Halvveis historie

Forvirrelsen er total når spillet først viser et skjær av originalitet, og historien begynner å bikke innom etiske og filosofiske problemstillinger. Noen ganger må den blodtørstige hovedpersonen og den utspekulerte kompisen hans gå i seg selv, og om det ikke er originalt så føles det i hvert fall som om franskmennene har forsøkt å si noe.

Så forsøles det hele igjen med «fuck»-mitraljøsen som utgjør manuset. Cyanide Studios har ikke orket å utbrodere kulturen til orkene mer enn at de har et par egne ord, stygge benevnelser på mennesker og gobliner.

I stedet skal brutaliteten og den enkle stammekulturen deres representeres med et ordforråd som hadde fått Quentin Tarantino til å rødme lett.

Motivasjonen til Arkail og Styx er heller ikke lett å forstå. Menneskerasen i sin helhet diskriminerer de grønne rivalene. Hodepinen skal visstnok løses ved å henrette lederen deres – det pålitelige statsoverhodet som etter alle solemerker har imprintet orkehatet i disse menneskene først som sist. Er ikke det litt baklengs?

«Of Orcs and Men» er polarisert og spissformulert fantasy i en tid hvor vi endelig har begynt å omfavne gråtoner og den mer virkelighetstro delen av sjangeren, men mangler finessen til å hale det i land.

 

Lenger enn langt

Uten at jeg satt med stoppeklokka i hånda, vil jeg tro at jeg brukte drøye 15 timer på å finne frem til Arkails forløsning.

Da hadde jeg riktignok utforsket de få sidesporene jeg fant og slurpet i meg alt innhold som var å oppdrive, men det er en lengde som nesten kunne vært kappet med ti timer.

Spillets første tredel er et lekkert actionrollespill som kanskje hadde vært enda hvassere om du også fikk direkte kontroll over angrepene til personen du styrer. Så begynner monotonien å snike seg inn, og manuset får større betydning enn de ensformige kampene. Med det begynner korthuset å rase.

Selv om spillet har sine fornøyelige scener og et kurant fungerende kampsystem, er det de pinlige restene av et rollespillsystem og den paradoksale historien som fyller tankene når rulleteksten fyller skjermen. Og de holder ikke vann uansett hvor lekkert spillet måtte være.

«Of Orcs and Men» har fryktelig lyst til å være «Braveheart», men greier aldri å bestemme seg for om det skal være drama eller komedie – rollespill eller «Gears of War» med sverd.

Det betaler det dyrt for, Steinbeck-referanse i tittelen eller ei.


«Of Orcs and Men» utgis til Windows, Xbox 360 (testet) og Playstation 3 den 12. oktober. 

Annonse

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Anmeldelse: Darksiders: Genesis

Et spill og en serie i identitetskrise.

Les mer