(PressFire): Stort sett får jeg ha spillene mine i fred hjemme hos oss. Ikke fordi jeg ønsker det, men fordi kona mi svært sjelden bryr seg nevneverdig om hva jeg holder på med på av spilling på skjermen.

Det er bare når jeg drar fram et Mario-spill at pipa får en annen lyd, og jeg kan få velvillig spillselskap i sofaen - fortsatt kan hun spille brett 1-1 i blinde, etter mange utallige timer foran Nintendoen i barndommen.

Med «Rayman Origins» ble noen av disse minnene åpenbart vekket til live, og jeg opplevde en sjelden stund av samarbeidslykke i hjemmet. Jeg hadde på følelsen av at spillet kunne vekke en viss interesse, og fikk heldigvis rett - det er en sjelden bragd som også sier sitt om spillets appell.

 

Retrorøtter

Kanskje er det ikke så rart at «Rayman Origins» falt i smak. Vi snakker nemlig om et todimensjonalt plattformspill laget av en spillskaper som virkelig brenner for det han holder på med - ikke ulikt Mario-skaper Shigeru Miyamoto selv.

Den kjærligheten Michel Ancel har til figurene og universet han har båret fram gjennom en rekke «Rayman»-spill, kommer også godt til uttrykk i den sterkt retropregete spillopplevelsen vi her får oppleve.

Som navnet antyder tas vi med tilbake til plattformsjangerens røtter, der mange av grunnmekanismene fortsatt fungerer svært godt. Du skal fortsatt hoppe, slå, sveve, svinge deg, svømme og så videre - alt til rett sted og tid.

Men ikke ett sekund oppleves det som utdatert, selv om du gjennom åra sikkert har spilt en lang rekke plattformspill med de samme spillmekaniske premissene.

LES OGSÅ: Intervju med mannen bak, Michel Ancel

 

Nydelig stil

Det første som slår deg når du tar fatt på spillet, er hvordan det hele er svøpt inn i fantastisk, organisk grafikk og lyd. Andre av dagens spill kan kanskje skryte på seg superdetaljert og realistisk grafikk, men i «Rayman Origins» er det det absurde og tilsynelatende håndtegnede det går i, med en helt unik grafisk stil. Sånt kan vi like.

Figurene er ypperlig animert, med hver sin stilmessige (men ikke spillmessige) egenart avhengig av hvem du velger - du låser også opp nye figurer (eller mest kostymer) underveis. Det kan være greit å bytte på litt av og til. Når du spiller alene, er det som regel ikke noe problem å få med seg alt som skjer på skjermen - men straks der blir flere, kan det fort bli litt kaotisk.

 

Best sammen med andre

Selv om det absolutt er moro å spille alene, er det nemlig sammen med andre spillet virkelig skinner. Dere kan faktisk være så mange som fire stykker som samtidig spiller på samme skjerm.

Til tross for at det altså er litt småvrient å se hvor du er på skjermen når alle flyr hvert til sitt, er det også en styrke i samholdet ved at du raskt kommer tilbake i spillet om du skulle være uheldig.

Når du er alene, må du starte på nytt ved siste lagringspunkt - det kan være et stykke tilbake - mens du i samarbeid med andre bare kommer svevende tilbake inn i brettet i en boble, som noen andre må sprekke. Det er ikke rent lite inspirasjon som er hentet fra Mario-spillene, også på dette området.

 

Friskt pust

Selv om «Rayman Origins» ikke danner noe ny skole for hvordan plattformspill i 2d skal oppføre seg, bidrar den bisarre historien kombinert med den særegne grafiske stilen - sammen med godt gjennomarbeidede og kreative brett - til at spillet likevel oppleves som et friskt pust i sjangeren. Kanskje er ikke det så rart, når så få andre gidder å ta formatet like mye på alvor.

Når det kommer til vanskelighetsgrad, svinger det forøvrig veldig. Det er for eksempel svært enkelt å ta de få bossene som finnes i spillet, mens det i noen brett plutselig kan kreve en rekke omstarter for å komme i mål.

De mange hemmelige områdene er heldigvis ikke altfor vanskelige å finne, noe som kanskje er like greit ettersom du mot slutten får oppleve at du faktisk må ha samlet opp ganske mye for å komme videre.

Spillet handler altså ikke om å suse gjennom alt på kortest mulig tid, men å dvele ved det fantastiske og ta sin tid for å oppleve brettene fullt ut. Godt er det derfor at du ikke springer på tid (bortsett fra noen få kappløp-brett). Selv om det er forskjellige temaer på de forskjellige verdenene du kommer til, der du også åpner opp for nye egenskaper, savner jeg kanskje litt mer variasjon på hva du må gjøre gjennom spillets gang - men det er småplukk i det store og det hele.

Det er mange storspill som kommer ut nå i tiden før jul, men ikke alle kan sies å score like høyt på koseskalaen som det «Rayman Origins» gjør. Å sammen jakte på skjulte hemmeligheter gjennom sinnrike brett, kan raskt vise seg å bli en favoritt for mange som ønsker et sosialt spillhøydepunkt i jula.

 

«Rayman Origins» lanseres 24. november, til Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og Nintendo Wii. Det utvikles også egne versjoner til Nintendo 3DS og PlayStation Vita.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Anmeldelse: Dangerous Driving

- Elsker ideen, men det skorter på gjennomføringen.

Les mer