Nådeløst diktatur, hensynsløs krigføring, atomkatastrofer og kald krig – ikke rart våre europeiske venner i øst har en ting for postapokalyptiske visjoner av fremtiden.

De kreative hodene i 4A Games stammer opprinnelig fra GSC Game World, utviklerne bak «S.T.A.L.K.E.R.»-serien.

«Metro 2033» er en tilsvarende produksjon med litt alternativ spillfilosofi; denne gangen med slipp til både konsoll og PC.


HÅPLØST  OG MINNEVERDIG

«Metro 2033» introduserer dommedagsscenarioet i en alt for nær fremtid, hvor en tvetydig atomkatastrofe har rammet verdenen og lagt sivilisasjoner i ruiner.

Resultatet er en natur som har forvridd seg på en måte som minner mye om «S.T.A.L.K.E.R.»-serien, selv om den urbane overflaten i ruinene av Moskva i dette tilfellet skjuler alt annet enn fristelser.

«Metro 2033» vinkles dermed litt annerledes, hvor den resterende befolkningen etter katastrofen har flyktet under jorden og bosatt seg i den digre undergrunnsbanen Moskva Metro i frykt for det som lurer ovenpå.

Utposter, militære stasjoner og kolonier er spredd rundt mellom tarmene av skinner og tuneller. Man skulle nesten tro at mennesket hadde forent seg i en slik situasjon, men også her nede kriges det over forskjellige ideologier og religion.

Man må nesten ta av seg hatten for hvor godt det hele er skildret og detaljert – spesielt de håpløse og fattige koloniene hvor barn, kvinner og menn samles sammen i frykt og hvor fortellinger om den åpne himmel kun er et søkt eventyr.

 

«I'M PISSING KINDA FUNNY – GLOWING WITH RADIATION»

En annen markant forskjell mellom «Metro 2033» og «S.T.A.L.K.E.R. » er graden av åpenhet.

«Metro 2033» har nemlig ingen, noe som faktisk passer atmosfæren utrolig godt når mesteparten av eventyret tar plass i tunellsystemer og avlukkede stasjoner.

Spillet får fortsatt utrolig mye variert og spennende innhold ut av de tilsynelatende monotone omgivelsene. Du må blant annet ta spontane turer til overflaten, hvor luften er såpass giftig at du vil falle død om du ikke tar forhåndsregler.

Gassmasken representerer i disse tilfellene en av de viktigste mekanikkene for overlevelse i «Metro 2033».

Heldigvis er systemet enkelt i bruk. Foruten det å faktisk ta på seg selve masken er det eneste nødvendige vedlikeholdet å supplere luftfiltre når sikten dugger, samtidig som den tunge pusten din overdøver alt av lyd.

For en mekanikk som kunne ha føltes påtvunget, har utviklerne funnet en elegant løsning på problemet, som på grunn av den gode tilgangen du har på nye filtre og masker gjør konseptet like naturlig som å laste om rifla med skudd.

Spillmessig er det en selvsagt og innlysende risk involvert. Det gjelder å være våken så mangelen på oksygen ikke biter deg i ræva – spesielt tatt i betraktning av at masken selv kan bli ødelagt under et direkte angrep.

 

Flott reunion av ungdommenes
KGB-forening.

AMMMO FOR AMMO

Denne simplifiserte filosofien og fremgangsmetoden går igjen i flere mekanikker implementert i «Metro 2033».

Batterier må eksempelvis lades manuelt via en portabel generator skulle du gå tom for lyskilder, på lik linje som de trykkluftsbaserte våpnene må pumpes opp i tillegg til å suppleres med ammunisjon.

Kulene du bærer på spiller naturligvis også en viktig rolle her – denne gangen i litt bredere forstand enn vi vanligvis er vant med, siden alle varer som ble produsert før bombene falt er av spesielt høy verdi.

Ammunisjon har som følger av dette fått status som valuta og er den dominerende kursen på markeder når både utstyr, våpen og annen ammunisjon skal handles. Du slipper heldigvis å skyte bort alle pengene dine fullstendig, da du finner både gamle og nye patroner strødd rundt.

Det hadde vært moro å se konseptet bli dratt fullt ut, hvor hvert skudd du brukte betydde penger ut av lomma; men i stedet må du ta til takke med noe som føles litt mer overflødig.

Til tross for dette er ikke konseptet noe mindre genialt, selv om situasjoner der livet står på spill og denne form for vurdering faktisk må overveies hører med til sjeldenheten.

 

Hvem sa at Øst-Europa var grått og trist?

TUNG PÅ ATMOSFÆRE

Men så fort kruttrøyken har lagt seg og lyden av skudd og eksplosjoner har druknet i de eviglange tunellene, er atmosfæren det «Metro 2033» til enhver tid promoterer og opprettholder.

Spillet har en rekke funksjoner sydd inn som ikke bare passer kameravinkelen og stemningen veldig godt, men som også gir deg den lille ekstra faktoren å overveie i spillsammenheng.

Vil du ta en titt på det målet ditt eller sjekke kompasset må du for eksempel legge ned alt av våpen, og heller dra opp notatblokken og eventuelt en lighter hvis det er mørkt.

Du minnes hele tiden på kontrasten mellom trygghet og isolasjon. Selv om du kanskje føler deg trygg med et par russiske soldater ved din side, vet du at spillet ikke vil la deg bli for komfortabel med situasjonen for lenge.

Konfrontasjoner og situasjoner bygges opp på en helt spesiell og minneverdig måte, uavhengig om det er med illsinte mutanter i det kalde klimaet ovenpå eller intense skuddvekslinger med bevæpnede soldater i den dunkle og mørke undergrunnen.

 

«Metro 2033» virker som en veldig god gjenfortelling av det som originalt er en roman skrevet i 2002. Det føles som om utvikleren har hatt mye materiale til rådighet, selv om presentasjonen til tider kan gå på bekostning av spillerens kontroll.

Hele spilldesignet kan nesten virke litt som en motsetning til «S.T.A.L.K.E.R. » - alt er lineært og strømlinjeformet, men så er også veldig lite av designet overflødig da målene dine er alltid klare.

Kvalitet over kvantitet virker som en passende beskrivelse av forholdet og en veldig riktig vurdering av «Metro 2033» i seg selv.

PS: «Metro 2033» er nå lansert, og er ute til PC og Xbox 360. Vi har spilt og anmeldt 360-versjonen.

Annonse

Kommentarer