(PressFire.no): Så det viser seg at Nintendo alltid har sett på «Mario»-serien som todelt, der «Mario Galaxy»-spillene og «3D»-spillene (altså «Mario 3D Land» og «3D World») har vært på samme side, mens «Super Mario 64» og «Super Mario Sunshine» var på den andre.

Det henger vel på greip med at de førstnevnte fokuserer mer på å flytte seg kjapt gjennom en haug baner, mens de andre hadde større verdener med flere gjøremål i.

Det betydde derimot at vi egentlig ikke har fått et nytt spill i den «ekte» serien siden 2002, så for en som likte «Sunshine» kjempegodt ble hypen rimelig stor. Kunne «Odyssey» frembringe de samme følelsene som for så mange år siden?

Åja. Åjaddajadda.

 

Jepp - Mario i undikken.
Kunne hatt en bedre historie

La meg få det overstått: Historie og «Mario»-spill, dere.

Kan dere greie å gjette hva som har skjedd og hvem som har blitt kidnappa?

Nå er det nok, Nintendo. Pensjonér hele «prinsessen har blitt knabbet av Bowser», eller i hvert fall ha litt mer ironisk distanse til det. Vær så snill.

Limet mellom de forskjellige verdenene er at du løper etter Bowser og prinsesse Peach, som er i ferd med å smis i hymnens lenker mot sin vilje, og som stopper innom forskjellige kongeriker for å samle bryllupsrekvisita.

På veien må du finne nok halvmåner, som inneholder en mystisk kraft, for å gi energi til skipet ditt: Odyssey.

Odyssey er rett og slett en diger hatt som er større på innsia enn utsia, som har to store ørelappstoler Mario drikker te i, som har rare dingser overalt og som kan reise hvor som helst.

Det er litt Dr. Who over reisestilen til Mario, denne gangen.

Tematikken med Odysseys hatteform går igjen gjennom hele spillet: Det er hatter overalt.

Det er absurd og enkelt, og hvorfor ikke, liksom? Alt av folk har hatter, hus er hatter, skip er hatter, vinduer er formet som hatter, fugler har hatter, gafler har hatter. Det er stabling av hatter på folk i mer enn ett tilfelle. Har du hatt? Nei, men jeg har hatt.

 

Hattrick

Denne hattemanien forplanter seg også til spillets hovedgimmick: Å kaste hatten.

Mario har nemlig en følgesvenn denne gangen også, hatten/lua Cappy.

Cappy lar seg slenge for å samle mynter, angripe fiender og fungere til og med som en midlertidig plattform du kan hoppe på.

Men Cappy har en annen funksjon også. Fiender du pælmer hatten på blir rett og slett overtatt av Mario (og får både bart og rød lue, såklart). Det er like creepy som det er fantastisk, og det åpner opp en utrolig mengde med nye puzzles og plattformutfordringer.

Det er over femti forskjellige fiender eller gjenstander å ta over, og de aller fleste lar deg bruke evnene deres. For eksempel kan du svippe rundt som en Bullet Bill-missil, kaste hammere som en Hammer Bro, svømme fort som en Cheep Cheep-fisk og hoppe kjempehøyt som en frosk.

Dette er et kongekonsept som aldri føles gammalt, spillet gjennom – kanskje spesielt fordi enkelte måner er plassert der du bruke spesielle figurer. Enkelte lar deg strekke deg kjempelangt, andre stikker nebbet inn i vegger og lar deg sprette videre.

Det er sabla gøy, rett og slett, og alle variasjonene og tingene du kan gjøre (eller nå) med disse ut-av-kroppen opplevelsene gjør at spillet sprites opp igjen og igjen.

Jeg føler heller aldri at spillet fokuserer for mye på mekanikken – det er Mario selv som er hovedpersonen, og du er som regel i hans form. Det er balansekunst, det Nintendo har gjort her.

 

Aldri hatt bedre styring

Jeg har nesten litt vanskeligheter med å forklare styringen i «Mario»-spill egentlig, fordi de er blitt så finslipte at det nesten er håpløst å skulle sette fingeren på hvor bra de egentlig er.

Om vi trodde Mario var sprek før, er han en olympisk mester i samtlige øvelser nå. Parkour er ikke nok til å beskrive hvor fleksibel den lille rørleggeren er, og i tillegg til bortimot alle moves fra tidligere spill, legger hatten til så utrolig mange fler.

Jeg elsker rett og slett hatt-mekanikken, både som angrep og som hjelp i plattformingen. Å sette utfor en høy skrent med et langhopp, hive hatten frem, stupe mot den, ta et nytt hopp og stupe enda en gang gir deg en helt vanvittig rekkevidde, og det føles helt perfekt.

Hvem skulle trodd at parringen Super Mario og Oddjob (fra James Bond) skulle funke så bra?

Kanskje burde Nintendo bare gitt blanke i å lure inn bevegelsesstyring på enkelte knep, og den evinnelige «husk å bruke bevegelser»-popupene irriterer spillet gjennom, men du kan bare velge å overse begge deler.

Utviklerne har rett og slett truffet med alt når det kommer til å bevege Mario, og nivådesignet holder stort sett samme stil.

 

New Donk City
Man-hatt-an

Fra sort-hvite Bonneton, hvor alt er …hatter selvfølgelig, til forhistoriske Fossil Falls, innom Mexico-inspirerte Tostarena og sprudlende Bubblaine. Alle banene har sitt eget visuelle særpreg og nydelige musikk.

Kanskje spesielt huskbart er Luncheon Kingdom, hvor knæsjrosa lava fyller banen, og polygonerte grønnsaker ligger i hopetall rundt om, mens gaffelfolket prøver å redde den stjålne gryteretten sin.

Jeg var litt forberedt på å ikke like New Donk City, som har vært mye i trailere og skjermbilder før lansering, der Mario plutselig befinner seg i en realistisk (og ekstremt karikert) versjon av New York – med ekte mennesker.

Vi er ikke kjempelangt over GameCube-nivå i figurmodellene her, men selv med Uncanny Valley på maks er banen hysterlig koselig uansett. Det er bare så fordømt trivelig å sprette rundt mellom skyskrapere, med et fullt big band-orkester som bakgrunnsmusikk og uante mengder hemmelige ting som peker bakover i «Mario»-historien.

Overalt er det referanser til fordums tider, til barndommen din (om du er gammel nok) der «Mario 64» var noe av det mest mind blowing som fantes. Spillet maner fram sin indre Nintendo 64-rot mer enn én gang, for å si det sånn.

Også NES-utgaven av Mario gjør tilbaketog på en vanvittig frisk måte igjen og igjen, mens selv arkadeklassikere dyttes fram i lyset. Det er trivelig, og jeg koser meg gløgg i hjel.

Spesielt én seanse i New Donk, der ordfører Pauline (fra «Donkey Kong») kjører en festival i det gamle arkadespillets ære, måtte jeg nesten ta en pust i bakken etter.

 

Hvorfor ikke?
Gale hattemakere

Strødd ut over hele spillet er det flust av Nintendo-magi som bare de halvgærne utviklerne i Kyoto greier å lire av seg. Her har ikke et eneste idémøte blitt skutt ned, virker det som.

Med den nye mekanikken som lar Mario ta over folk og fe, har hele utviklerhurven blitt spik spenna gærne «Alice i Eventyrland»-aktige hattemakere.

«Odyssey» er rett og slett bonkers.

«Hva om vi stabler masse sopp oppå hverandre for å nå opp til damesoppen som er forelska?» Gull! «Hva med en sekvens hvor Mario kjører skuter, og blir jagd gjennom New Yorks gater med en T-Rex med pilotbriller i hælene?» Konge!
«Hva om Mario er T-Rex-en?!» WOAH!

I New Donk blir Mario et kumlokk. Det er en setning jeg ikke trodde jeg skulle skrive da jeg startet spillet, gitt.

På et tidspunkt inntar Mario rollen som et saltet kjøttstykke (selvfølgelig med Mario-bart) for å lure en skjelende fugl med forkle til å røve det til seg. Det er helt fantastisk snåle greier, jeg elsker det.

Nintendo drar gøyale situasjoner, sper på med litt spennende plattforming og tilnærmet røsker gliset ut av fjespartiet ditt. Det er umulig å ikke bli glad.

 

Herre min hatt, så kos det er

Jeg føler derimot ikke at de store åpne banene tilbyr de helt utrolige utfordringene, rent plattformspillmessig, slik de gjorde i større grad i for eksempel «Mario 64».

De blir heller som store lekeplasser å regne, og har litt varierende engasjementsgrad.

I spillets «verste» øyeblikk tar jeg meg selv i å bare håpe at jeg kommer meg inn i noen av de bortgjemte utfordringene jeg ikke har funnet enda, i stedet for å være på selve banen. Dette skjer for det meste i noen av spillets mindre baner, noe som får de til å føles litt som en baktanke.

Utfordringene kommer derimot heller i disse bortgjemte områdene innad i banene, hvor du ofte må utføre halsbrekkende parkour-stunts for å finne månene der. Og de er akkurat passe små og hyppige til at jeg «bare må ta én til».

Og vips, så har det gått tre timer til, gitt, uten at det føles sånn.

Så kan jeg heller knipse Nintendo litt på fingrene over at noen av månene er litt tøvete. Når vanskelighetsnivået går helt ned til «bare snakk med en person» for å få en måne, burde det kanskje vært noen lamper som lyste hos designerne.

Samme med de månene som bare ligger helt åpen i det fri. Hvorfor er de der, i det hele tatt? Kanskje litt færre hadde vært greit, så ville de andre føltes bittelitt mer givende å få? Oh well.

Det er uansett småpirk, for banene avsluttes ikke når du får en måne, og du er kjapt i gang med hopp og sprett igjen.

Også her skinner det gjennom at det spillmekaniske bare er så forbaska bra. Selv i «grind»-modus er det alltid gøy å styre Mario, og nesten alltid nye utfordringer å finne – bare med litt fyllmasse kastet inn her og der.

Det hjelper også at spillets samlesaker, en hel haug med forskjellige kostymer til Mario som kjøpes med to varianter av mynter, er utrolig gøy.

Du får alltid noe igjen for å lete i alskens kriker og kroker, og spillet kiler deg mye på den samme biten av gledessenteret i hjernen som spilleautomater og samlemanier gjør.

 

Hatt-over-hatt

Som alltid er det flust av innhold også etter «historien» er ferdig, og det er her mange av spillets vanskeligste deler ligger – i tillegg til Nintendos eget gigantiske kjærlighetsbrev til alle oss som spilte Marios første 3D-eventyr.

Du låser opp flere verdener også lenge etter Bowser er trampet sønder og sammen, i tillegg til at alle de andre tidligere verdenene endres i større eller mindre grad (og ekstra måner strøs over de).

Samtidig er det også en mengde med minispill lurt unna, der du skal gjøre alt fra å kjøre radiobiler og hoppe tau, til å løpe om kapp og spille volleyball – alt med online highscore-lister.

Du skal holde på i mange timer før du har samlet og gjort alt, men i motsetning til mange andre spill i serien tror jeg sannelig jeg kommer til å gjøre det her. Om jeg greier den aller siste banen da...

 

Kaster hatten i begeistring

Javel, som rent plattformspill er det ikke alltid spillet når opp til de mer konsentrerte 2D- eller 3D-spillene i serien, men som pytt-i-panne-varianten der Nintendo har sittet på bakrommet og drømt opp den ene sprø idéen etter den andre og kokt de sammen med utforsking og lek er det er det ikke annet å gjøre enn å kaste hatten i lufta av begeistring.

De har rett og slett gitt litt blanke i å prøve å gjøre spillet til en A-til-B-opplevelse som henger på logisk greip, og spillet er langt bedre på grunn av det. Det overrasker og engasjerer på akkurat de riktige plassene, samtidig som du aldri egentlig blir lei på noen som helst måte.

 

Mye av grunnen til at både «Mario 64» og «Mario Sunshine» fortsatt spilles den dag i dag er fordi spillene er så mekanisk gode – styringen så bra og friheten så stor – at de er blitt som tidløse å regne. Jeg spår en lik fremtid også for «Odyssey».

Nintendo viser igjen at de er mestere i å holde liv i spillseriene sine, og «Odyssey» blir en perfekt forlengelse av gullrekka med plattformspill selskapet har holdt i de snart førti årene siden Jump Man kranglet med en ape i New Donk City.

Mario – du har ikke glemt det, du.

Annonse

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Norske Natalie var e-sportutøver for Besiktas: – Har ikke fått lønn siden mai

Går hardt ut mot storklubben.

Les mer

Er det på tide å sjekke ut «No Man's Sky» igjen?

Spillet har bare blitt bedre og bedre. Pluss Gamescom-nyheter! Her er ukas episode av Rad Crew.

Les mer