(PressFire.no): Hvis det er noe tidspunkt i menneskehetens historie VR-formatet er skapt for, så må det være akkurat nå. De siste ukene har vi alle levd i sosialt isolerte Corona-bobler i et samfunn som knapt er til å kjenne igjen, mens vi fantaserer om en verden som ikke føles fullt så apokalyptisk.

Det vi trenger er et lite fristed å rømme inn i, en fredelig oase som tilbyr litt balsam for urolige sjeler - så «Paper Beast» er virkelig spillet vi trenger akkurat nå.

 

Surrealistisk drømmereise

Vel, å klassifisere dette som et spill er i beste fall upresist. «Paper Beast» markedsføres som «en unik VR-odysse», så jeg foretrekker å beskrive dette som en opplevelse. En alternativ verden man kan besøke noe timer som en lettere forvirret turist, uten frykt for å ende opp i respirator etterpå. Eventuelt et eksperimentelt kunstprosjekt, som virkelig prøver å vise oss noe unikt – og en surrealistisk drømmereise som er konstant overraskende, fascinerende og ofte rent ut forbløffende.

Et øyeblikk der jeg plutselig befant meg i en slags luftballong som svevde langt over landskapene fikk meg til å gispe av begeistring. Tro meg, det skjer ikke særlig ofte.

«Paper Beast» er skapt av den franske spill-pioneren Eric Chahi, som har jobbet i bransjen i nesten førti år. Tilbake i 1991 lagde han egenhendig den innflytelsesrike klassikeren «Another World», han jobbet på eventyrspillet «Future Wars» og sto senere bak blant annet «Heart of Darkness» og «From Dust».

At en fyr som har vært i gamet så lenge fortsatt har evnen til å være så nyskapende og innovativ er imponerende, for «Paper Beast» likner definitivt ikke på noe annet der ute. Den meditative stemningen kan kanskje minne litt om «Journey» og spillene til Fumito Ueda.

På et tidspunkt får vi et klart hint om at Kubricks «2001: A Space Odyssey» var en stor inspirasjon, men jeg må ærlig innrømme at det er vanskelig å ramse opp noen klare referansepunkter her.

Siden magien med «Paper Beast» ligger i å oppdage mysteriene i denne verdenen ville det være destruktivt å beskrive hva som skjer i detalj, og jeg er sannelig ikke sikker på om jeg ville ha klart det uansett.

 

Origamisk materiale

Man dumpes ned i en syntetisk verden som kunne ha befunnet seg i en fremmed galakse; en ørken-planet befolket av origami-formede organismer tilsynelatende skapt av papir.

Disse snodige skapningene ser ut til å være oppmerksom på nærværet ditt, men beteendemønsteret deres er uutgrunnelig og gåtefullt. De lever sammen i en harmonisk symbiose, og formålet med deres eksistens er et av mysteriene her. De føles livs levende.

«Paper Beast» har ingen hjelpsom fortellerstemme, er fri for dialog og har minimalt med forklarende tekst. Så du er pent nødt til å finne ut tingene på egen hånd.

Jeg må innrømme at jeg fikk en bedre forståelse av opplegget etter å ha lest noen intervjuer med Eric Chahi, der han beskriver dette som et «virtuelt økosystem skapt av stordata», og «en metaforisk ide som er poetisk i alle aspekter», Hey, Chahi er fransk, og de snakker jo sånn.

Poenget er at hele denne verdenen befinner seg i en virtuell virkelighet bygget opp av gammel data. En datasimulering som har fått en egen bevissthet; liv skapt av livløse algoritmer. Rundt omkring kravler krabbeliknende skapninger og fjærlette papirhester, som man kan grabbe tak i med kontrollen: en blanding av fiskestang og en lang lyssabel.

 

En ledsager fra det fjerne

De mindre krabatene kan slenges rundt, men ser ikke ut til å ta noen skade av det. En større skapning ruver over deg, som ser ut som en slags dinosaur-giraff skapt av gamle beinrester. Den er åpenbart vennligsinnet, og en slags ledsager du møter med jevne mellomrom gjennom denne ferden.

Under en voldsom datastorm loser den meg varsomt inn i en hule, og plasserer en stein foran åpninger for å beskytte meg. Så den første oppgaven er å finne en vei ut av dette omfattende hulesystemet igjen. Mesteparten dreier seg å komme seg fra A til B i vakre landskap, men siden ingenting forklares må vi klure ut hva det er meningen at man skal gjøre ved å observere disse skapningenes beteendemønster. Så det er blir en del prøving og feiling.

Bille-skapningene er totalt oppslukt av en svevende lysplante, og samler sandballer for å kunne klatre nærmere den. Så kanskje de kan benyttes til å bygge en sandhaug høy nok til å komme opp på et platå? Noen markliknende udyr slurper opp vann i den ene enden, og spytter det ut i den andre. De kan kanskje brukes til å tømme innsjøer som leder til nye veier? Skilpadde-skapninger ruger ut sand hvor enn de går, mens en fårehund-liknende krabat av papirstrimler kan forme sanden.

Stadig flere skapninger og nye spillmekanikker introduseres – inklusive skiftende værforhold, hjelpemidler, samt forskjellige planter og trær som fyller rare funksjoner. En plante kan skape vann, vann kan gi liv til døde skapninger eller fryses til is, mens sand kan få vannstanden til å øke. Noen ganger må de forsvarsløse skapningene reddes fra mer aggressive rovdyr; inklusive en enorm kjøttetende plante som grabber tak i de stakkars dyrene så fort de kommer nærme nok.

Det meste føles intuitivt, selv om man må være i besittelse av en viss kreativitet for å løse noen av de mer kryptiske oppgavene.

Det jeg kunne ønske er at «Paper Beast» til tider er litt mer fleksibel i problemløsningen. Ved et par tilfeller sløste jeg bort mye tid på å komme meg fremover på en måte, før jeg gradvis måtte innse at spillet hadde bestemt seg for at jeg måtte gjøre det på en helt annen.

Fremfor å løse dette på en logisk måte sluttet bare skapningene å fungere som normalt, og på et tidspunkt forsvant de plutselig i løse luften. Sånt skurrer litt med filosofien om at «Paper Beast» skal være et livs levende økosystem, men er ikke et kjempeproblem som direkte forsurer opplevelsen.

 

Kjenner begrensingene

VR-teknologien er et par generasjoner unna der den burde være, men Eric Chahi prøver ikke å gjøre mer enn den er kapabel til. Dette ser så bra ut som et PSVR-spill er i stand til å gjøre nå, og Chahi har skapt sin egen fysikkmotor for å få maksimalt ut av de beskjedne resursene.

Mye av stemningen skapes dessuten på lydsiden; med et glimrende soundtrack av den britiske elektroniske musikeren Roly Porter, ispedd noen låter fra de japanske pop-punkerne TsuShiMaMiRe

Det hjelper dessuten veldig at «Paper Beast» er så veldesignet at den aldri bøller med balansenerven. Enkelte PSVR-spill har gjort meg skikkelig kvalm, uvel og svimmel i lang tid etterpå (Hei på deg «The Inpatient», jeg hater deg fortsatt! Ja, «Here They Lie», jeg hater deg enda mer!), men «Paper Beast» har et så bedagelig tempo og varsomt teleporteringssystem at den er helt fri for sjøsyke og ubehag. Bare dette føles som en liten triumf i VR-spilldesign.

I tillegg inneholder «Paper Beast» en sandkasse-modus der man kan designe sine egne områder, slippe ut valgfrie skapninger og se hvordan de reagerer på omgivelsene sine. Man åpner opp hjelpemidler og organismer i løpet av de seks kapitlene i spillet (eller «opplevelsen»), og står fritt til å eksperimentere med dem i sitt eget tempo. Mulighetene er likevel såpass begrenset at det er tvilsomt at man vil pusle med denne sandkassen i kjempelang tid, men uansett en velkommen bonus. Bare det at «Paper Beast» eksisterer gjør meg glad, og mer håpefull om fremtiden til PSVR under den neste konsollgenerasjonen.  

 

Jeg tviler ikke på at dette kan blir i overkant kryptisk, fredelig og eksperimentelt for dem som helst foretrekker å skyte alt de ser rett i fjeset med en dobbeltløpet hagle, men «Paper Beast» er ikke et salgsprodukt laget for å favne bredt.

Dette er et håndlaget klenodium skapt med personlig engasjement, som går aktivt inn for å forundre og begeistre. Et sted å besøke når verden utenfor føles truende; der man kan puste ut, slappe av og få følelsen av at alt vil ordne seg. Det er vanskelig å forestille seg en spillopplevelse vi trenger mer akkurat nå.

«Paper Beast» er ute til PS4.

Annonse

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Finsk «CS:GO»-utøver varsler søksmål mot Valve etter turneringsnekt

Solgte kontoen sin til en kompis - som så jukset.

Les mer