(PressFire.no): Bethesda klarte å spolere over tretti år med opparbeidet godvilje på det spektakulære mageplasket «Fallout 76». Aldri har et spillselskap falt så fort og så hardt, men heldigvis viser Obsidian Entertainment dem hvordan tingene skal gjøres.

«The Outer Worlds» deler flere elementer med «Fallout»-serien, og det skulle bare mangle – siden spillet er regissert Tim Caine og Leonard Boyarsky, som skapte hele «Fallout»-universet, og produsert av selskapet bak «New Vegas».

Dette er samtidig noe mye mer enn bare en «Fallout»-imitator som har byttet ut atomkrig-postapokalypsen med dystopiske romeventyr, og femtitallets fordervede suburbia-idyll med Art Deco-design.

Obsidian har trukket inspirasjon fra Joss Whedons «Firefly», «Bioshock», «Borderlands» og «Mass Effect: Andromeda», men «The Outer Worlds» har fortsatt mer personlighet og særpreg enn «Fallout»-serien har hatt siden «New Vegas».

 

Slått på hjemmebane

Det er selvfølgelig ekstra gøy at underdog-ene i Obsidian feier gulvet med rivalene i Bethesda, som det siste året har solgt stussen for å tekkes ZeniMax-konsernsjefene sine.

At Obsidian denger dem på hjemmebane med et antikapitalistisk spill som er så spydig mot storkorporasjoner, det er litt ekstra krydder som gjør alt enda mer smakfullt (*kysser fingrene).

«The Outer Worlds» krever ikke at du er konstant koblet til en server som sparker deg ut hvert jævla kvarter på grunn av tekniske problemer, har ingen flerspiller-modus, er helt fri for mikrotransaksjoner og er fritt for en creation club-butikk der du kan sløse bort penger på svindyre kjøleskap.

Du slipper å betale over tusen kroner i året på et skamløst kynisk premium-medlemskap, og behøver ikke engang vente et drøyt år før «The Outer Worlds» er i nærheten av spillbart. Det spillet du kjøper er det du får. Og det du får et skikkelig solid rollespill som tilbyr stor valgfrihet og et spennende solsystem full av fargerike personligheter som står klare til å snakke hull i hodet på deg.

 

Hvis… eller hvis ikke

«The Outer Worlds» ser for seg et USA der republikaneren William McKinley ikke ble snikmyrdet et halvår ut i sin første presidentperiode i 1901, og Teddy Roosevelt ikke ble valgt til USAs 26. president.

Sommerfugleffekten flakset USA inn i en alternativ tidslinje der storkorporasjonene kuppet all makt i USA, og folk definerer seg selv ut ifra hvem de jobber for. Et samfunn der selvmord er ansett som vandalisme av korporasjonens eiendom, og overklassen heller begår massemord enn å gi slipp på et liv i luksus. Teknologien utviklet seg i andre retninger, og arkitekturen ser ut til å ha stagnert i «The Gilded Age».

I år 2355 har et kartell med konsernsjefer kolonisert Halycon-stjernesystemet, og fordelt naturressursene seg imellom. For å få være med på reisen har vanlige dødelige blitt tvunget til å signere bort livene sine til korporasjonene, og må jobbe som slaver for å gjøre de rike enda rikere.

Et romskip med det symbolske navnet The Hope forvant på veien til Halycon, sammen med flere tusen dypfryste passasjerer. En av dem har imidlertid blitt tint opp av den smågale forskeren Phineas Vernon Welles, og det er selvsagt hovedpersonen. Vi har ikke sett dagslys på sytti år, og dumpes ned i en fremmed verden på randen av total kollaps. Vel, verdener. Halycon består av et dusin planeter, asteroider og satellitter, og i løpet av historiens gang får vi sjansen til å besøke mange av dem.

Man står fritt til å skape den personen man vil, men siden spillet er låst til førstepersons-perspektiv ser man ikke så stor forskjell. Langt viktigere er hvilke egenskaper og styrker man velger å satse på: enten du foretrekker å være en brutal idiot med begrensede kommunikasjonsevner, som klabber alle motstander i skolten med slagvåpen. Eller eventuelt unngår voldsomme konfrontasjoner ved å hacke, dirker opp låser og utvikler talegavene.

 

Dialogtungt

«The Outer Worlds» er overraskende dialogbasert, og du kan tilbringe mange timer bare på samtalene – som heldigvis er såpass spenstig skrevet og stødig stemmelagt at de aldri føles som en straff. I løpet av de rundt 25 timene med spillet falt jeg aldri for fristelsen av å klikke med forbi disse samtalene, og var stor sett interessert i å høre hva de alle hadde å si.

Denne tålmodigheten belønnes dessuten med noen morsomme sideoppdrag. I kjent «New Vegas»-stil kommuniserer hovedpersonen seg via et menysystem som tilbyr stor fleksibilitet i hvordan man foretrekker å uttrykke seg – enten man velger å være sarkastisk mot alle man møter på sin vei, truer dem eller sjarmerer folk til å gjøre som man vil. Siden jeg er en sånn sjarmør valgte jeg stort sett siste alternativ, og fokuserte på å oppgradere personlighetsattributtene.

«The Outer Worlds» scorer veldig høyt når det gjelder å skape illusjonen av at man påvirker historiens gang med valgene man tar. Mens «Fallout 4» hadde en tendens til å begrense dialogopsjonene til fire replikkvariasjoner som leder til akkurat samme utfall, føles samtalene i «The Outer Worlds» langt mer organiske.

Det er fullt mulig å føkke opp situasjoner med en sleivete replikk, eller ende opp i skuddvekslinger med folk som ikke setter pris på trusler. Uansett hvor finslipte talegaver man måtte ha, ender man uansett opp i klammeri med en masse mennesker, roboter og ville space-beist.

 

Aggressiv pasifist

Områdene utenfor byene er lovløse soner fylt av rebeller, banditter og udyr, så skuddvekslinger er en stor del av dealen uansett hvor pasifistisk man prøver å være. Det er dessuten ikke så lett å være pasifist når man drar opp våpen hver bidige gang man snakker med noen, siden begge deler trigges av firkantknappen. En irriterende designsvakhet, det der.

Heldigvis er FPS-mekanikken såpass smidig at nærkampene blir en betydelig del av moroa, og igjen er fleksibilitet et nøkkelord. «The Outer Worlds» tilbyr et robust utvalg av våpen som burde passe de fleste spillestiler – alt fra revolvere, sniper-rifler og laserkanoner til digre hammere. Mesteparten av dem kan oppgraderes, og utstyres med modifikasjoner som forandrer hvordan de fungerer.

I tillegg kan man spore opp en håndfull science-spesialvåpen med ekstra skruballer, som for eksempel kan krympe fiender eller tvinge dem til å angripe hverandre. Gøy, selv om et par av disse våpnene fikk bildehastigheten til å duppe skikkelig på min PS4 Pro. 

Det eneste problemet er at vanskelighetsgraden etter hvert blir såpass lav at man sjelden blir motivert til å ta i bruk mange av redskapene man blir tildelt. Det føles litt poengløst å investere mye tid på å spise mat som gir midlertidige fordeler og oppgradere de såkalte TTD-kreftene (en variant av VATS-systemet fra «Fallout») som kan sakte ned tiden noen sekunder – siden selv de største fiendene kneler etter noen velrettede skudd.

Sånt forandrer seg i Supernova-vanskelighetsgraden, men den utfordringen er nok mest aktuelt etter at du har rundet spillet første gang. Det er angivelig mulig å drepe hver bidige person man møter og likevel fullføre historiedelen, og man kan oppføre seg så psykopatisk at kumpanene forlater deg i avsky.

 

Naiv amorøs mekaniker og arrogant prest

I løpet av de første timene kan man rekruttere seks forskjellige medhjelpere som flytter inn i romskipet The Unreliable, og to av dem kan til enhver tid bli med ut på eventyr. De har alle motstridende livsfilosofier, og kan prøve å påvirke valgene man tar under oppdragene. Alle har selvfølgelig sine unike kampferdigheter som kan oppgraderes, samt egne sideoppdrag som gir dem noen interessante grånyanser.

Min favoritt er den bedårende naive mekanikeren Parvati Holcomb (sjarmerende stemmelagt av Ashly Burch), som forelsker seg hodestups i en kvinnelig kollega – samt den arrogante presten Maximilian DeSoto (Dave Mitchell), som går igjennom en ateistisk oppvåkning med hjelp av kruttsterke hallusinogener.

Hele «The Outer Worlds» har en kledelig sans for satirisk humor som aldri blir for dominerende, og selv om spillet er preget av regissørenes politiske sympatier har de fleste oppdragene interessante grånyanser.

Det er selvfølgelig fristende å gjøre sitt for at disse kyniske storkorporasjonene bryter sammen, men de er samtidig det eneste som forhindrer at Halycon-systemet sklir ut i blodig anarki. I løpet av spillets gang møter vi folk som spenner over hele det politiske og filosofiske spekteret; fint få av dem er renskårne helter eller skurker.

Uansett hvem man ender opp med å hjelpe sitter man igjen med blandede følelser: sympatiske personer må ofres for å sikre fredsforhandlinger mellom bitre fiender. Å støtte rebeller som har brutt ut fra korporasjonenes slaveri kan samtidig bety den sikre død for store deler av befolkningen som jobber for dem. Moral er et stadig skiftende begrep i «The Outer Worlds», og den gylne middelveien har ofte enveiskjøring. Spillet er på sitt aller beste når det utfordrer oss med veivalg det er umulig å forutsi konsekvensene av.

Tilsynelatende bagatellmessige avgjørelser kan ende med at man for eksempel ender opp med å sende et koloniskip rett inn i solen. Det er sånne variabler som gir et spill lang levetid, og oppfordrer til flere gjennomkjøringer.

 

Stor frihet i begrenset område

Det er dessverre også noe «The Outer Worlds» er avhengig av, siden dette ikke er et spesielt stort spill. For all del, det er mye å oppleve her, men i forhold til «Fallout»-serien har dette en betydelig mer sparsom målestokk. Akkurat mens historien begynner å ta fart er alt slutt, og eneste muligheten til å fortsette eventyret er å gå tilbake til start.

Det merkes at dette er et spill som er skapt med stramme økonomiske begrensinger, og en spillmotor som opprinnelig ikke er skapt for denne sjangeren. Av hensyn til Unreal-motoren er ikke «The Outer Worlds» teknisk sett en vidåpen spillverden, men er bygget opp av flere mindre områder (fordelen er at det forhindrer alle de tekniske problemene vi ofte forbinder med Bethesdas Creation-motor, noe som gjør dette til en overraskende smidig spillopplevelse).

De forskjellige planetene og romstasjonene er likevel såpass omfattende at det er mye å oppdage her, og miljøene er mye moro å utforske – men det er færre av dem enn jeg forventet, og flere elementer blir resirkulert.

Så det er nok en god idé å justere forventningene litt: dette er ikke en ny «Fallout: New Vegas», som tilbyr flere måneder med underholdning. Formatet er mye mer beskjedent; «The Outer Worlds» kjenner sin begrensing, og Obsidian prøver ikke å bite over mer enn de klarer å tygge.

 

Obsidian beveger seg ikke langt utenfor komfortsonen sin, men gjør det de allerede mestrer bedre enn de fleste: å skape interessante figurer i en fargerik verden, med stor valgfrihet, moralske dilemmaer, en velutviklet sans for humor og solid dialog fremført av dyktige stemmeskuespillere.

 Du kan gjerne kalle dette et «old school»-rollespill som spiller på nostalgien; hvis det er gammelmodig å være mer opptatt av å skape minneverdige spillopplevelser enn å melke fansen for penger… vel, da kan muligens «The Outer Worlds» kalles et gammeldags spill.

Men dette er samtidig et av årets mest sympatiske rollespill, laget av anstendige, entusiastiske veteraner som har gjort seg fortjent til vår fulle støtte!

«The Outer Worlds» ble sluppet til PS4 (testet), XBox One og pc. 

Annonse

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

«Sekiro: Shadows Die Twice» årets spill under The Game Awards

Men «Disco Elysium» med flest priser.

Les mer

- Kødder med forventningene du har til et rollespill

«Disco Elysium» er noe helt unikt. Her er ukas Rad Crew podcast.

Les mer