(PressFire.no): Alle kan være enige om at den nå nærmest ærverdige «Need for Speed»-serien har hatt en høyst variabel formkurve oppgjennom årene.

Mange mimrer likevel tilbake til fordums tider. Den gang da disse spillene var høyst relevante, og noe man gledet seg til. Brorparten trekker da fram «Underground»-spillene og «Most Wanted», som de aller beste i serien, og ikke sjelden bes og ropes det om en remake eller oppfølger til disse.

Det var den gang da de første «Fast & Furious»-filmene gikk på kino, og selv om skuespillerprestasjonene ikke var noe å skryte av, så sørget de fete, plastikk- og neonbefengte bilene for at billettpengene rant inn.

Spillene kapitaliserte heftig på dette, og med mange forskjellige tuning-muligheter og flott grafikk, ble det noe «alle» måtte ha til jul disse årene.

 

Hard konkurranse

På den tiden var det ikke mange slike spill å velge mellom. Det var nesten bare «Gran Turismo» som kunne by på noe liknende, men med – etter datidens standard – høye realisme, og rimelig sterile uttrykk, var det slettes ikke for alle.

Mye vann har rent ut i fjorden og mange bilspill har kommet siden den gang, men «Need for Speed»-seriens nåværende utvikler Ghost Games, gir ikke opp forsøket på å gjenskape «Underground»-magien det stadig snakkes om på diverse nettsamfunn.

De prøvde seg med en reboot av serien i 2015. Spillet het bare «Need for Speed», og vi ble lovet at nå skulle vi tilbake til røttene. Med de mente de «Underground», som faktisk er det sjette spillet i serien.

Uansett. Det krasja rimelig brutalt, og jeg trillet ikke mer en to øyne på terningen.

«Need for Speed Payback» fra 2017, tok en mer action-orientert vending, og selv om det i bunn lå et helt ålreit arcadespill, skjemtes det av en dårlig implementert historiedel og et latterlig oppgraderingssystem.

Med «Heat» er det igjen trimming og bilkultur som står på plakaten, og la det være sagt med en gang. Dette er det beste av de tre, men konkurransen om bilspillernes gunst har ikke akkurat blitt mindre de siste årene.

 

Svettepiplende panneklask

Når jeg sier bilkultur så snakker jeg om den man ser på filmer med Vin Diesel i hovedrollen. Du er en jypling som vil opp og fram i gatebil-miljøet, som i tillegg til å kjøre løp mot en haug med uberkulinger, også må kjempe mot en gråhåret politisjef som man med en gang mistenker har ulver i posen.

Dette blir faktisk bekreftet sånn cirka to minutter ut i spillet, så her er det bare å slenge på seg en altfor stor hettegenser, frese opp et spann popkorn og jekke noen liter energidrikk.

Jeg skal ærlig talt innrømme at jeg ikke har noe imot å se en lettbeint bilfilm, men når historie og dialog ligger nederst på «Fast & Furious»-skalaen blir det litt for mye, selv for meg. For eksempel diskes det opp med fraser som:

-You know. I grew up on this streets, man!

-Every time it got bad at home, I used to come out here.

- You better trick out your ride before this race!

Sikkert nok til å påføre fjortisene på Stjørdal kino både høye forventninger, tårer og tenners gnissel i 2001, men i 2019 kjenner jeg bare den kleine fuktigheten legge seg på brilleglassene.

Likevel måtte jeg se hva som skjedde videre, og var fast bestemt på å ikke avrunde testperioden før siste rest av narrativ hadde utspilt seg på skjermen.

Rart med det.

 

Cash og cred

For å bli med på denne reisen må du – ikke overraskende – kjøre masse billøp. Kjernen består av et arcade-basert bilspill lagt til en åpen verden, satt til Miami-kopien Palm City.

Bakteppet er motorfestivalen Speed Hunters og består av en rekke lovlige gateløp der man vinner penger, som kan brukes på mekaniske og visuelle oppgraderinger eller nye kjøretøy.

Når mørket faller på, skifter imidlertid det hele karakter. Da handler det om ære, eller reputation. Nå foregår løpene blant andre trafikanter, samt et politikorps som ikke akkurat har sansen for nattlig svinkjøring.

Onkel politi byr imidlertid på en noe ujevn opptreden: Noen ganger oppfører de seg som liberale natteravner, mens de i neste øyeblikk fremstår som rape gale schaferhunder på selvmordstokt.

De beste øyeblikkene oppstår når den kunstige intelligensen klarer å balansere disse, og jeg skal ikke stikke under en stol at jeg hadde mange underholdene politijakter gjennom spillets gang.

På natta er også fast travel slått av, og for å sikre seg fangsten, altså reputation er du pent nødt til å komme deg til nærmeste garasje. Lettere sagt enn gjort dersom lovens lange arm har fått ferten i deg, og blir du tatt, mister du både det, og en slump penger.

En artig vri som gjør at man må tenke seg om før man kjører for mange løp på en natt.

Når man skal ut igjen, kan man velge når man vil kjøre, og du kan også skifte fra dag til natt med et tastetrykk fra selve kartet når man er ute.

Dette betyr at det ikke er noen sømløs døgnsyklus, men det fungerer fint, og er noe vi ikke har sett i slike spill før.

 

Kjent oppskrift

Rent kjøremessig byr ikke «Need For Speed Heat» på de store overraskelsene. Vi snakker som nevnt om en arcade-racer, ikke ulikt de forrige spillene i serien. Det betyr også at de litt treigere bilene føles litt tunge, noe som heldigvis bedrer seg når man får flere hester under panseret.

Drifting er en ganske sentral del av kjøreopplevelsen, men der man før trykket på bremsen og så gasset for å slenge ut ræva, holder det nå å bare slippe gassen. Dette gjør at bilene – spesielt om de er rigget for drifting – plutselig føles utrolig nervøse.

I vanlige løp med normalt oppsatt bil, ble jeg likevel vant til det, og det går an å skifte til det klassiske brems-gass-oppsettet dersom man ønsker det.

 

Ser fett ut

Det er synd at kjørefølelsen ikke er mer enn helt grei, for når det kommer til presentasjonen, plasserer «Heat» seg i det øvre sjiktet. Bilene kan freshes opp med alskens spoilere, skjørt og annet stæsj, og bilmotorene høres skikkelig gromme ut.

Det vet nok utviklerne også, for i garasjen kan du til enhver tid vri om tenninga og ruse motoren, samtidig som de har lagt til fire brytere man kan fikle med for å modifisere eksoslyden.

Det kan jeg like.

Det skorter heller ikke på øyesnop ute på veien. I dagslys virker det litt «flatt», men på natta flekses det med avanserte lys- og skyggeeffekter og glinsende, regnvåt asfalt.

Noen teksturer, og trafikk (!) popper opp litt nærme nå og da, men alt i alt, er det snakk om en fin audiovisuell opplevelse.

Det at bildeoppdateringen også er fullstendig jevn på min standard Playstation 4, trekker også opp. (Alle konsollene kjører spillet med 30 bilder i sekundet).

 

Åpent, men...

Det hele foregår som nevnt i en åpen verden, men det blir fort klart det hele er stramt regissert. Det legges opp til biltrimming, men det holder ikke med penger for å kjøpe disse. Du må selvfølgelig ha nok reputation.

Det er altså ryktet ditt som bestemmer om du får kjøpe heftigere turbo eller støtdempere. Det er også denne «valutaen» som låser opp nye historieoppdrag, og dermed føles det mer som et pliktløp enn kreativ mekanisk utfoldelse, slik man er vant med fra for eksempel «Forza Horizon»-serien (som «Need for Speed» også denne gangen har stjålet alle sideaktivitetene fra).

Og du må ikke tro at du kan la være å trimme kjerra. Gjør du det, blir det nærmest umulig å vinne.

Delene blir også etter hvert ganske dyre, så man blir pent nødt til å holde seg til en liten håndfull biler i løpet av gjennomspillingen av historiedelen.

På den ene siden gjør det at man får et visst forhold til sin følgesvenn, men samtidig er det litt synd når spillet serverer nesten 130 modeller.

Regien trenger også gjennom når man kjører løp. Spesielt på nattestid når man suser mellom trafikken, som ofte er strategisk plassert for å gjøre livet surt for deg. Det samme gjelder politibiler, som ofte dukker opp helt på slutten av et løp, for å kunne jage deg mens du desperat prøver å komme deg inn i garasjen.

Jeg skjønner at dette er gjort for å gjøre spillet «heftigere», men etter et dugelig antall timer i Palm City føles det mer som tannhjul i spillmaskineriet som man egentlig ikke skal se.

For å summere opp, må vi nesten gå tilbake til start. Fansen har ønsket seg tilbake til gulldagene. Til da «Underground» og «Most Wanted» herjet hitlistene og var noe alle spilte.

Etter min mening er det akkurat en slik miks Ghost Games har levert i 2019, til seriens 25 årsjubileum.

 

Dersom du synes at disse spillene fremdeles er dritfete, skal jeg ikke dømme deg om du kårer dette til det ultimate «Need for Speed»-spillet, og for mange kan kanskje dette være en verdig avslutning på serien etter et kvart århundre.

Selv tror jeg ikke at jeg hadde orket mange rundene i de gamle spillene, og dersom man går for 25 nye år, tror jeg det er fornuftig å starte på ny.

«Need for Speed» har vært mye rart oppgjennom årene, så de har de faktisk all mulighet til!

«Need for Speed Heat» er ute til PS4 (testet), Xbox One og pc.

Annonse

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

«Sekiro: Shadows Die Twice» årets spill under The Game Awards

Men «Disco Elysium» med flest priser.

Les mer

- Kødder med forventningene du har til et rollespill

«Disco Elysium» er noe helt unikt. Her er ukas Rad Crew podcast.

Les mer