(PressFire.no): Nytt kvartal, nytt Lego-spill. Slik kan det i det minste føles, og i akkurat dette tilfellet var spesielt åpenbart at noe var på vei: Når Lego lager sin egen film er det selvsagt at spillet kommer samtidig. Samlebånd, ikke sant?

Det kommer vi til, men først må en liten ubehagelighet ryddes av veien. Denne anmeldelsen er nemlig skikkelig forsinket. Hovedårsaken er en slem halsinfeksjon, men en ekstraårsak har direkte relevans for det som kommer. Saken er nemlig  at hver gang jeg rigget meg til for å skrive, så kom den der påtrengende følelsen av at jeg trengte bare litt mer spilletid før jeg kunne si noe fornuftig. Bare bittelitt. En halvtime var kanskje nok? Tre kvarter? Det ble nok en time, gitt.

 

Bare én gang til

Var dette fordi spillet er så flatt og kjedelig at det er umulig å komme med en velfundert beskrivelse? Etter et par slike ikkeskrivingsrunder slo det meg at årsaken var en ganske annen.  Jeg hadde kommet over et av disse sjeldne «bare én gang til»-spillene. Uten at jeg helt skjønte hvorfor. Men det gjør jeg nå.

Allerede i åpeningssekvensen får man en følelse av at det hviler en form for tristesse over «The Lego Movie 2 Videogame». Filmen viste seg dessverre å være den svakeste av Lego-filmene hittil, og frykten for at dette også gjaldt spillet ble dermed forsterket. Men etter en stund ble det klart at den litt tunge og dystre stemningen er helt bevisst lagt inn.

Når man til å begynne med vandrer rundt i en slags «Fury Road»-landsby skulle man kanskje forvente litt ekstra action, rock og røffhet. Men i stedet møtes man av merkelig nedstemt musikk, figurer blottet for Lego-universets sedvanlige «joie-de-vivre», og store ørkensletter med en skummel Duplo-figur langt der borte.

 

«Lego Half-Life»

Denne nærmest tomme følelsen kommer tilbake i neste verden, hvor du blant annet skal navigere en klynge svevende asteroider. Her forsterker lyden det hele — og det i så stor grad at det plutselig sa klikk. Dette hadde jeg da sett før. For lenge siden. Rakkern. Hele sekvensen var som snytt ut av nesa på det originale «Half-Life».

Der jeg for 20 år siden styrte Gordon Freeman fra romstein til romstein, klikk-hoppet jeg nå Lucy Wildstyle gjennom en Legofisert versjon. Så, da rom-porten til neste verden åpnet seg og jeg plutselig havnet i det ville vesten, var jeg da i «Red Dead Redemption»? Nei, så langt har spillmaker TT ikke gått. Men, nok en gang var det tomheten og det nedstemte som rådet. Hva var det som foregikk?

Det samme gjentok seg i verden etter verden. Der man i fjorårets «Incredibles» ble utsatt for konstant hoi og halloi, fremsto «Lego Movie 2» mer og mer som en lavmælt og kanskje, kremt, voksen opplevelse. Og, viste det seg, en opplevelse det ble vrangere og vrangere å legge fra seg. Til slutt måtte jeg si stopp, ganske enkelt for at dette måtte skrives. Men på et eller annet vis har TT Games klart å bruke de gamle teknikkene sine til å lage noe nytt. Det er litt som om en hardcore hiphop-artist plutselig skulle ace visepop. Eller omvendt.

Hvis jeg skulle prøve meg på å håpe-gjette, så peker dette mot at TT har en plan om bruke kjernesystemet sitt til å lage spill av en litt annen karakter enn hittil. Nå har de aller fleste Lego-spillene vært underholdende så det holder, men det er mulig å påstå at de samlet sett kanskje er litt endimensjonale. Man kan begynne å lure på om TT med «Leg Movie 2» faktisk eksperimenterer, og det i en retning undertegnede i hvert fall ikke hadde sett for seg. Dette blir spennende.

 

På godt og vondt

Teknisk er «Lego Movie 2» likt fjorårets Lego-spill, på godt og vondt. Det mest irriternede denne gangen var at jeg oftere enn før ble fanget i miljøet , at figuren sitter fast i et eller annet jeg på grunn av rare kameravinkler ikke kunne se. Det er mer et irritasjonsmoment enn et reelt problem, men får en til å anta at det absolutt siste polishen ble droppet til fordel for lansering parallelt med filmpremieren.

Et annet pirkemoment, som dessverre roter til historien litt, er at filmsekvensene ikke tar hensyn til hvilken figur du spiller med. I motsetning til en del tidligere Lego-spill kan du her fra starten skifte helt fritt mellom figurer, og jeg valgte selvsagt alle andre enn den fårete Emmet.

Historien derimot, følger filmen, og alle mellomfilmer og spesialsituasjon snakker til deg som om du var nevnte Emmet. Dette til tross for at spillets voice-over helt fint klarer å bytte til Lucy der det trengs. Dette er selvsagt bare en bitteliten detalj, men er likefullt noe som surrer det litt til. På den annen side, da får du også oppleve fnisete øyeblikk som at Lucy møter seg selv i døra. Bokstavelig talt.

 

«Lego Movie 2» er på lang nær er fullendt spill. I tillegg til nevnte smårusk opplevde jeg også bugs i oppdragene av varierende alvorlighetsgrad, fra ting jeg skulle ha fatt i som i stedet svevde langt oppe i lufta, til manglende trigging i boss-fights. Men jeg fikk likevel aldri nok av det å «være» i spilluniverset. Noe av dette skyldes selvsagt det Lego-spillene etter hvert har perfeksjonert, at de pakker så mye inn at man kan komme tilbake gang etter gang for å prøve å få fatt i de siste super-brikkene og skattene.

Men like mye skyldtes dette at jeg rett og slett likte å være der. Der man i andre spill blir utmattet etter en halvtime, kan man i «Lego Movie 2» i stedet oppleve en slags ro mens man utforsker, men samtidig er denne roen hele tiden er balansert mot en form for knugende nedstemthet og uuttalt fare. Ikke ulikt det Lego-figurene lever under, der de når som helst kan bli rykket ut av sin sorgløse tilværelse og bli puttet i en mørk plastkasse.

«The Lego Movie 2 Videogame» Ps4 (testet), Xbox One, Switch, WIndows og Mac.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer