(PressFire.no): Når amerikanerne virkelig vil ta for seg det dypeste mørket i seg selv, går turen som regel ned til de klamme sørstatene, hvor selv de mest vidstrakte sumplandskapene kveler deg med angst og klaustrofobi.

Her i Europa må vi som regel se østover etter fiksjonen som er mer menneskelig enn hva godt er.

Og når det kommer til videospill, er det strengt tatt ingen som kanaliserer skyggeprinser som Dostojevski eller Tarkovskij bedre.

Kanskje er det litt lettere å lage bekmørke skrekkactionspill når utgiveren din plutselig går konk mens du sitter i en iskald rønne uten oppvarming og programmerer for harde livet i vinterparkas.

Faktum er i alle fall at de aldri har vært sterkere enn i tredje avsnitt av «Metro»-serien, som attpåtil bygger noe helt nytt og fantastisk i ruinene av hva serien en gang var.

 

Same, same, but different

Actionskrekktrilogien har sakte bygget opp til dette øyeblikket.

Mens «Metro 2033» var trofast til boka det er basert på, og forble trygt nede i de skitne tbanetunnelene under Russland, flørtet toeren «Last Light» med hyppigere hopp opp til overflaten. I «Exodus» er utvandringen total.

Med unntak av en knapp intro og noen bunkere her og der, foregår nesten hele spillet i friluft og, gud forby, dagslys.

Hovedpersonen Artyom greier ikke helt å slite seg løs fra skepsisen til at «The Last War» reduserte 7 milliarder mennesker til 50 000 med en atombombesymfoni som gjorde jorda ubeboelig, og får etter hvert utforsket hypotesen sin om bord på et løpsk godstog i full fart på tvers over Russland.

Selv om utstyret er tilsvarende likt som tidligere - ja, du må fortsatt manuelt skifte filter på gassmaska di, pumpe dynamoen på lommelykta og tørke lort av visiret – er verdenen en helt annen.

Det som starter i kjente «Metro»-trakter, beveger seg etter hvert gjennom en skåldende ørken og en trolsk skog som ligner mest på noe alver trives i. Med virkemidler som låner mer av «Mad Max: Fury Road» og «Wolfenstein» enn de typiske postapokalyptiske tristessene.

Samtidig greier ukrainerne å skildre angsten, panikken og usikkerheten med enda skarpere brodd enn før. Det er rett og slett ganske sensasjonelt.

 

Kledelig korny

For det er fortsatt stemningen som bærer «Metro».

Alt gjennomsyres av den supermøkkete estetikken, hjulpet av 4As nydelige hjemmesnekrede grafikk- og fysikkmotor, mens toppene er alle de små detaljene om sammen fyller deg med en følelse av at himmelen faller i hodet ditt snart, i en kakofoni av geigertellerknitring, atale russiske skurker og hylingen til heslige beist som verken ser naturlige eller unaturlige ut.

Ja, det er korny at dialogene absolutt skal være på gebrokken engelsk med russisk aksent, eller at de menneskelige fiendene roper «bitch» etter deg i annenhver setning.

Men det er noe sjarmerende med det. Som om denne snåle blandingen av hyllest og forakt til et særegent Øst-Europa ikke kunne ha oppstått uten et misforstått forsøk på å være Hollywood også.

Skytingen er bedre enn før, men fortsatt ikke fantastisk. Fiendene prøver å flanke eller overrumple deg iblant, men er ikke vanskelige å utmanøvrere. Utstyrssystemet tilbyr et vell av muligheter til å skreddersy våpnene og utrustningen din, uten at jeg egentlig orket å hoppet inn i det før jeg måtte.

Alt grunnleggende er bra nok eller litt bedre enn det. Og det er det som åpner for at «Metro Exodus» kan være seg selv uten distraksjoner.

For magien oppstår når du innser at selv om du har en langt større og mer åpen verden enn tidligere, har du ingen Ubisoft-aktige belønninger for å løpe tulling rundt omkring og ta livet av alt du ser.

Kamper er noe du unngår til du må, og å møtefienderer oftere en kostnad i form av å sløse med knapp ammunisjon og helse enn noe du oppsøker for å bli sterkere.

Her får du ikke xp engang, Gisp!

 

Half-Life 2,75

I fraværet av et ordentlig grensesnitt, stort sett all sånn info finnes fysisk på drakten din, er du tvunget til å la deg suge lengre inn i selve verdenen.

Jeg har aldri vært sånn kjempefan av historiene i skytespill, og det finnes en del av dem som er bedre enn «Metro Exodus» sin, men jeg føler en bedre tilstedeværelse enn vanlig i denne.

Kanskje særlig når verdenen står totalt på skeiva i møte med en fiskedyrkende sekt og andre folk som helt åpenbart ikke taklet isolasjonen i kjølvannet av krigen så godt, med et tydelig postsovjetisk bakteppe av hyllemeter med syltede stengelknoller og gulvtepper som veggpryd.

Sånn sett skulle jeg ønske at de greide å fortelle historien i litt friere form. Iblant blir de eksposisjonstunge mellomsekvensene veldig lange, og det hadde hjulpet om vi fikk tusle litt rundt i stedet for å bare bevege kameraet også.

Mens «Metro 2033» helt tydelig minnet om og ønsket å minne om postapokalypse som «STALKER» og «Fallout 3», virker det som om «Metro Exodus» har like lyst til å være «Bioshock» og «Half-Life 3»-en vi aldri fikk. Og lykkes ofte godt med det.

Samtidig fordrer ønsket om å være et kombinert skrekk-, snike- og actionspill en balanse mellom å liste seg rundt og å plaffe ned alt du ser «gung ho style» som burde vært bedre.

Jeg endte opp med å gi opp snikinga fullstendig etter hvert som jeg innså at å bruke litt lengre tid på å sikte inn hodeskudd eliminerte mye av ammo-problematikken, og at jeg derfor kunne komme meg kjappere gjennom historien ved å gå totalt villbass.

 

Konklusjon

Om du har lyst på eller føler at du ble lovet et åpen verden-spill som sender deg på jakt etter 800 bananer og 28 apeører på et digert kart fullstappet med tidsfeller, må jeg (eller 4A) dessverre komme med dårlige nyheter.

Ja, «Metro Exodus» er mye større og åpnere enn før, men det sender deg i stor grad på en tur i luftige områder med streng regi. Det er helt fint, og gjør at historien fortelles mye mer effektivt. Styrken i den løsere snippen ligger først og fremst i å bygge en rikere og mer nyansert verden. Og det var vel jaggu på tide etter 20 timer med lusking i metroen?

Det er litt teknisk fjas å ta høyde for enda. Jeg falt beint gjennom gulvet og i døden et par ganger, og et halvtidlig historieoppdrag gikk i vranglås og nektet meg å bruke gjenstander, som tvang meg til å laste en tre timer eldre lagringsfil. Med litt hell er det kjevlet ut med en lanseringspatch.

Er du av sorten som liker skytespill med historiesmak, og ikke har noe imot å sjonglere hjerteklapp, nervøsitet og morbid fascinasjon, tror jeg du kommer til å stortrives (og -vantrives) i «Metro Exodus».

Terningkast fem minus!

«Metro Exodus» kommer på fredag til Xbox One, PlayStation 4 og pc.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Anmeldelse: Far Cry New Dawn

Mer av det samme: The Game.

Les mer

Anmeldelse: Metro Exodus

Har aldri vært sterkere.

Les mer