Mark Healey er en av grunnleggerne av Media Molecule, studioet bak «Little Big Planet». Tidligere jobbet han for Lionhead, og brukte fritiden på å lage «Rag Doll Kung Fu». Det kom ut på PC i 2005, og slippes nå til PS3. Rent bortsett fra at det ikke er samme spill i det hele tatt.
Kort fortalt er det flerspiller 2D-slossing. Brettene er gjerne i flere etasjer, og egentlig er det i det store og hele «Smash Bros»-serien til Nintendo i en annen og langt mindre sjarmerende asiatisk kampsportinnpakning.
DUKKETEATER
Mye av moroa i det originale «Rag Doll Kung Fu» var de spastiske og nokså ubrukelige musekontrollene. De involverte blant annet at man måtte ta tak i kroppsdelene man ville benytte i et angrep, og så dra de over og stappe de i trynet på motstanderen.
På PS3 styres det hele med håndkontrollen. Du styrer kroppen med venstrestikka, én knapp for slag og én for spark. Veldig oversiktlig og mer eller mindre som alle andre lignende spill.
I tillegg er det slengt på noen ekstra momenter som involverer sixaxis-veiving med kontrolleren.
Når du deler ut juling, fylles du av chi-energi.
Denne energien kan du kaste ut som energikuler ved å riste kontrolleren. Snu kontrollen på hodet, og chi gjøres om til liv mens figuren din mediterer.
Det eneste som minner om filledukkene er at figurene ramler av gårde, og er veldig løse i leddene. Pluss den uinspirerte «sett sammen din egen dukke av deler du har unlocket»-gimmicken.
Disse dukkedelene får du ved å klare forskjellige utfordringer. Høyere poengscore gir flere deler, men de har ingen funksjon utover det kosmetiske.
INGEN ONLINE MULTIPLAYER
I tillegg til standard dødskamp, der en bare skal ta livet av motstanderne flest ganger, er det en del andre moduser.
Både å kaste fisk i en kurv, forbi et forsvarende lag, og å mose en magisk kanonball i hodet på motstanderne er helt grei moro. Kongen på haugen er også med, men det er det. Fire modes. Kanskje litt i minste laget.
Hele poenget med et slikt spill er å spille mot andre mennesker. Når det ikke engang finnes et valg for en-spiller, er det på grensen til kriminelt at det ikke er gjort plass til en online flerspiller-del.
Riktignok kan du spille alene mot datastyrte motstandere, men det føles som å spise kameler med papiret på.
Som bonus sitter man igjen med en lett følelse av selvforakt, og full forståelse for hvorfor en sitter der alene.
Har du tre venner, og fire håndkontrollere kan du legge til et ett ekstra øye på terningen. Eier du «Smash Bros» i en eller annen iterasjon, er det like greit å fyre opp det igjen.
Leter du etter noe å spille alene, glem det.
