Etter en lang sommerferie borte fra landet - og det aller meste av dataspill - var det «Resistance 3» som skulle få æren av å starte den store spillhøsten for min del. Litt inne i spillet begynte jeg å spørre meg selv om ferien fra spillene kanskje hadde vært litt for lang?

Jeg klarte rett og slett ikke å engasjere meg i det som utspilte seg på skjermen.

Skytesekvensene og omgivelsene opplevdes like generiske som i brorparten av andre førstepersons skytespill, og i mellomsekvensene tok jeg meg selv i å fikle med mobilen uten å følge med på hva som egentlig skjedde med hovedpersonen Joe Capelli og hans kjappjakt på Chimera-monstrene.

Kanskje hadde spillet en litt treg start, kanskje tok det bare tid før jeg klarte å dra meg ut av den døsige spilldvalen som muligens hadde vart for lenge. Uansett endret mine følelser for «Resistance 3» seg fra å være smått uimponert i starten, til at jeg litt senere satt klistret til skjermen i hard kamp mot de fortsatt så fryktelige utenomjordiske.

 

Redningsmann

«Resistance»-serien utspiller seg i et alternativt historieløp, der vi i førstespillet fikk oppleve 50-tallet gjennom øynene til motstandsmannen Nathan Hale. I to spill styrte vi Hale mens han tok føringen i geriljakrigen mot de invaderende Chimera-monstrene, som sprer seg ved å smitte mennesker med et muterende virus.

I tredjespillet er vi kommet frem til 1957, og Hale er ikke lenger med oss – vår mann Joe skjøt ham nemlig ihjel etter at han var blitt slukt av Chimera-viruset.

Selv om historien blir mer spennende underveis i spillet, er det ikke noe vits i å dvele for mye ved den. Det du trenger å vite er at du skal drepe de mange monstrene som står mellom deg og New York City, der du helst bør innfinne deg om menneskeheten skal ha noe sjanse til videre liv. Null stress, sant?

 

Frihet på godt og vondt

Langt mer interessant er alt du får oppleve på veien til New York. Til tross for at spillet noen ganger har en lei hang til å presse deg inn i trange korridorer, glimter det også til med en fin frihet som gjelder på flere plan.

Etterhvert som du får jobbet deg opp et aldri så lite arsenal med både jordiske og utenomjordiske våpen – alle oppgraderbare og med spesialegenskaper – vil du bortsett fra ved et par anledninger aldri oppleve at disse tas vekk fra deg igjen.

I motsetning til forrige spill, der du bare kunne bære med deg to våpen av gangen, kan du her til enhver tid pause spillet og velge mellom alle våpnene du har låst opp – og har ammo til. Dermed kan du stort sett alltid velge hvilken taktikk du skal legge deg på når det går mange kuler varmt, avhengig av hvordan du best liker å kjempe. Kikkertsikte eller hagle? Sjelden er det ene mer riktig enn det andre.

Mange av områdene er også større og åpnere enn i de forrige «Resistance»-spillene, noe som understreker friheten du har til å velge framgangsmåte.

Denne friheten med et mangfold av våpen for hånd, noen av dem ekstremt mektige, gjør imidlertid at oddsene kan tippe litt for mye i din retning. Et av våpnene du tidlig skaffer deg tillater at du kan se og skyte fiender gjennom vegger, noe som flere steder gjennom spillets gang gir et så kraftig overtak at det nesten føles som juks – spesielt ettersom det er relativt sjelden at samme våpen blir brukt mot deg. Den tøffeste vanskelighetsgraden låses forøvrig opp ved spillets slutt, og nettopp der finner man vel svaret om man synes spillet blir for lett.

Å snike seg til et overtak på fiendene kan imidlertid føles helt greit av og til, spesielt ettersom Joe ikke kan helbrede seg bare ved å gjemme seg unna en liten stund. «Resistance 3» gjør med andre ord ikke som stadig flere skytespill og lar helsen regenerere seg automatisk, her må du i stedet ut på jakt etter grønne helsepakker – som attpåtil feires med en liten (ofte kjærkommen) trudelutt når du plukker dem opp.

Spesielt fornøyd er jeg forøvrig med måten «Resistance 3» kan skilte med mer, i en mangel av andre ord, tyngde. I de forrige spillene har gjerne våpnene føltes litt lette i bruk, mens de her virkelig gir følelsen av å være nettopp den kraftige skytsen de gir seg ut for å være.


Trygg tradisjon

I det hele tatt er det en rekke ting ved «Resistance 3» som gjør at det ikke umiddelbart føles som et grensesprengende PlayStation 3-spill i år 2011 – noe som i visse sammenhenger egentlig ikke er så ille. Spillet er tvers gjennom solid og engasjerende, uten at det beveger seg for langt vekk fra den godt utprøvde formelen som svært mange andre skytespill har basert seg på tidligere.

Dermed kan Insomniac konsentrere seg om noe de kan: Godt spillhåndverk. Resultatet er tilfredsstillende mange timer med et helstøpt actionepos som verken kan kalles nyskapende eller minnerikt. Men det er noe tilfredsstillende med skytespill som ikke prøver å være noe mer enn nettopp drivende god underholdning – noe «Resistance 3» byr på i bøttevis.

I en verden der 90 prosent av menneskene enten er drept eller gjort om til Chimera, er det nødvendigvis ikke så mye liv. Likevel er de tomme byene, trange gangene og alt imellom fylt med nok liv – ikke alltid av den sorten du mest setter pris på – til at du sjelden får et kjedelig øyeblikk. På veien fra Oklahoma til New York er det også overlevende og uventede situasjoner nok til at historien kan få noen fine knagger å henge seg på.

 

Krydret flerspiller

Om du er opptatt av slikt, støtter også «Resistance 3» både PlayStation Move og 3D-tver. Jeg har ikke fått testet dette, ettersom jeg i farta ikke orket å rigge opp stua til Move-spilling, og verken kan se eller har 3D på tven.

Det jeg derimot har fått testet de siste dagene, er spillets onlinemuligheter. Du kan spille gjennom historiedelen med en venn (ikke sju, som sist), både lokalt på delt skjerm eller via nettet. Men det er også som vanlig en lang rekke flerspillermoduser (oppgitt, underholdende nok, som de står i spillets norske oversettelse):

Lagorienterte klassikere som «Ta flagget» og «Gruppedødskamp», alle mot alle i «Dødskamp», lagbasert områdekontroll i «Kjedereaksjon», eller forsvar/angrep av reaktorer i «Gjennombrudd». I motsetning til de 60 spillerne som ble sluppet løs mot hverandre i «Resistance 2», er det her satt en grense på 16 spillere – noe som egentlig virker helt greit i kampens hete.

Etter hvert som du går opp i gradene i flerspillerdelen, kan du låse opp våpen og utstyr som du selv kan tilpasse som standardutrustning ved start. Du vil også kunne velge en støtteegenskap, taktisk egenskap, personlig attributt og kampattributt, ting som ikke bare kommer svært godt med i kampen, men også sørger for det ekstra krydderet som gjør kampene hakket mer uforutsigbare – på godt og vondt.



Vel i mål med «Resistance 3» er det ingen tvil om at spillmusklene nå er ordentlig varmet opp til en lovende spillhøst, og at sommerens spilldvale helt har forlatt kroppen. Spillet vekker kanskje mange minner om tidligere skytespillopplevelser, men samtidig viser det med full tyngde nettopp hvorfor mange av disse minnene er så kjære.
 

«Resistance 3» utvikles eksklusivt til PlayStation 3 og slippes 7. september.

Annonse

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

«Torchlight Frontiers» blir «Torchlight III»

Og endrer modellen.

Les mer

Nintendo vant forbrukerrettsaken mot Norge og Tyskland

Søksmålet om forhåndsbestillinger av spill på Switch forkastet. Anken kan ta halvannet år.

Les mer