Illustrert av Anette Moi.
Teksten er skrevet av Jon Cato Lorentzen og levert til skrivekonkurransen og antologien Digitale Liv holdt av Stiftelsen Fritt Ord, Spillpikene og PressFire. Den er blitt plukket ut av juryen som én av ti bidrag som går inn i antologien.
(Digitale Liv): Sola skinner og sommeren har festet grepet i borettslaget idet jeg lemper den siste baggen inn i bilen. Klokken er litt over tre. Selv med fredagstrafikken ut av Oslo burde vi være på Vestlandet før midnatt om vi kommer oss av gårde nå. Jeg fester ungene i barnesetene mens kona er inne i rekkehuset vårt og napper ut stikkontakter og sjekker vinduene. Naboen kommer løpende. En eksplosjon i Oslo sentrum, forteller hun. Muligens en bombe.
Jeg burde vært forberedt. Hvor mange virtuelle eksplosjoner har jeg ikke opplevd? Hvor mange terroristangrep har jeg ikke avverget? Hvor mange slagmarker har jeg ikke kjempet på? Jeg kaster et blikk nordover for å se om jeg ser røyk, men utsikten er ikke bra nok her på Lambertseter.
Kona mi vekker meg. Er vi klare? Ja, mumler jeg, og setter meg inn i bilen.
Jeg tenker raskt nå. Hvor er vi på vei? Hvor er det farlig? Operatunnelen. Terrorangrep rammer sjelden kun ett mål. Det smeller ofte flere steder. Jeg har skutt terrorister og soldater i tunneler før, det er et yndet terrormål. Mørkt. Innestengt. Tanken på å være fanget i en tunnel med giftgasser, flammer, røyk og en bil full av vettskremte unger, får meg til å grøsse. Vi kjører ikke gjennom der. Kona, som nå har fått med seg nyheten på radioen, er enig. Vi tar ringveien. På vei mot Sandvika står jeg i kø sammen med terroristen. Vi er begge hvite. Vi er begge middelklasse. Vi har begge spilt World of Warcraft og Call of Duty. Ennå kjenner jeg ikke Breivik.. Ikke i min villeste fantasi kan jeg forestille meg hva han skal gjennomføre de neste timene. Det eneste jeg kjenner er redsel og avmakt. For meg og mine. Ingen dataspill har forberedt meg på dette.
Det ser så klinisk ut i film og spill. Så presist og ryddig og lekkert. Selv ødeleggelsene etter bomber, granater og terrorangrep er rammet inn i vakre bildekomposisjoner og fargefiltre og gir ruinene, glasskårene og rotet et nærmest romantisk preg. Det var ikke noe vakkert over bomben i regjeringskvartalet.
Rett etter Drammen kommer de første ubekreftede meldingene om skudd på Utøya. Turen opp mot Haukeli fylles med stadig flere rapporter om et angrep på sommerleiren. Min kone sjekker Twitter mens jeg kjører. Vi varierer mellom å høre på musikk og radio, for at ungene ikke skal uroe seg for mye. Det er en stille biltur. Vi sitter med hver våre tanker. Jeg tenker på dataspill.
En øy. Masse fiender. Skytevåpen. Idet stadig flere grusomme detaljer avsløres via Twitter og radioen forestiller jeg meg Utøya mer og mer som et sykt dataspill. Jeg har jo gjort dette selv mange ganger på en skjerm. Løpt rundt på et avgrenset område og skutt mennesker. Drept datastyrte motstandere. Meid ned hundrevis av fiender for å redde konge og fedreland. En bevæpnet mann på Utøya mot hundrevis av ubevæpnede ungdommer, det er langt fra et vanlig scenario i dataspill, men likevel så likt: en hovedperson med våpen og agenda og definisjonsmakt, en rekke levende mål som kun er kulisser i en maktfantasi.
Forrige gang jeg hadde denne vonde følelsen i magen, var 11. september 2001. Den dagen skulle endre krigsspillene for alltid. Terrorangrepet i USA gjorde spillene mørke og sinte, spillerne ville ha rettferdighet og hevn. Handlingslammelsen skulle erstattes av makt og handlekraft. Skillet mellom underholdning og propaganda ble uklart. Borte var de lettbeinte og fantasifulle skytespillene fra 90-tallet, tilbake stod en redigert og glamorøs tolking av krigen mot terror. Forfengelige fortellinger om kameratskap, nasjonal stolthet og våpenfetisjisme.
På vei over Haukelifjellet, tenker jeg tilbake på alle krigsspillene jeg har spilt. Til tross for fotorealistisk grafikk og spektakulære scener mangler de dybde og tyngde. Steven Spielberg og Francis Ford Coppola lager spektakulær underholdning rundt krig i filmer som Saving Private Ryan og Apocalypse Nå, men de filmene er mer enn bare underholdning. Det er kommentarer, og samfunnskritikk, opplevelser som ryster seeren, som får en til å tenke og vokse som menneske.
Dataspill om krig er ren narsissisme. Egodyrkelser. De har like naivt innhold som etterkrigsstidens mange krigstegneserier der menn var menn, tyskerne het Fritz og krig var kult. Dataspill handler om maktfantasier og selvrealisering. De gir spilleren en agenda og et mål og en relevans som mange mangler i sitt virkelige liv.
Det er det jeg alltid har elsket med dataspill: De handler om meg. Meg og bare meg. De trøstet meg da jeg ble ertet på skolen. De ga meg noe å mestre når jeg slet med å skjønne kutymer og regler i den forvirrende ungdomstida, de var en flukt fra studier og lekser i studietida og de fikk meg til å føle meg relevant når jeg endte opp i en lite tilfredsstillende jobb uten alt for lyse karriereutsikter.
I voksen alder har de blitt et avbrekk fra bleier og rydding og en hverdagslogistikk som aldri går opp. De er en flukt fra en verden som er stadig mer kaotisk og uoversiktlig inn i et ryddig univers med klare regler og oppnåelige mål. De er et bord som er dekket for meg og et måltid som er skreddersydd min egen smak og nytelse.
Jeg sitter på sommerhytta. Ungene er i seng og gjennom terrassedøra ser jeg de første solstrålene jage natten bort på andre siden av Klostervågen. Det lysner ute, men inne i meg finner jeg bare mørke.
Alle krigsspillene jeg har spilt, alle skytespill, surrer rundt i hodet mitt. Jeg har sett nyhetssendinger i snart fire timer og klarer ikke slutte å tenke på Utøya og dataspill. Maktfantasier satt ut i live, scener gjenskapt i virkeligheten. Navnet på morderen er offentliggjort, Facebook-siden hans er åpen. Jeg ser etter et system i galskapen, men finner ingenting.
Det eneste jeg er overbevist om, er at Breivik spilte dataspill. At Breivik hadde store hull i livet sitt og svar han var på jakt etter, at han søkte bekreftelse og selvtillit fra dataspill. Til slutt tok han maktfantasiene, egodyrkelsen og heltehistoriene fra spillene og gjorde dem til virkelighet.
Vil jeg fortsatt klare å spille skytespill og krigsspill? Vil jeg klare å omfavne den ukritiske krigsforherligelsen og de usmakelige maktfantasiene neste gang jeg setter meg ned med håndkontrolleren i fanger for å bekjempe terrorister i Afghanistan, Irak, Somalia eller Russland? Neppe.
Jeg har alltid sett på krigsspill og skytespill som en naturlig forlengelse av barneleker som cowboy og indianer og sisten: jakt, adrenalin, konflikt, vold og kappestrid abstrahert inn i forutsigbare systemer og trygge rammer. Idet sola kryper over havet mot hytta sliter jeg med å svelge fantasien disse spillene selger. Jeg føler meg uvel av den krigsromantiske estetikken, de forenklede moralske valgene, den sykelige våpenfetisjismen og den enkle propagandaen.
Jeg trenger ikke disse voldelige maktfantasiene i livet mitt lenger, disse ukritiske egohyllestene som bygger selvtillit og selvbilde via virtuelle drap og krigshandlinger. Breiviks handlinger har knust den skjøre fasaden til krigsspillene for meg. Jeg er ferdig med sjangeren, ferdig med å leve ut virtuelle voldsfantasier. Jeg slukker lysene i stua, går opp på soverommet, stryker hånda over kinnet til de sovende barna og går til sengs.
Du kan lese flere av bidragene til antologien Digitale Liv her.