(PressFire.no): «Did you know that the original name for «Pac-Man» was «Puck-Man»? You'd think it was because he looks like a hockey puck but it actually comes from the Japanese phrase 'Paku-Paku,' which means to flap one's mouth open and closed. They changed it because they thought «Puck-Man» would be too easy to vandalize, you know, like people could just scratch off the P and turn it into an F or whatever.»

- Scott Pilgrim

I filmen «Scott Pilgrim vs. the World» fungerte denne strofen heller dårlig som sjekkereplikk, men den er faktisk sann. Den originale japanske versjonen fra 1980 het faktisk «Puck-Man», men tittelen ble av overnevnte hensyn forandret før spillet ble introdusert til amerikanske tenåringer.

«Pac-Man» er et spill som går ut på å spise små piller i en labyrint uten å bli fanget av spøkelser. Hvis man inntar en av de litt større pillene, kan man i en kort stund ete spøkelsene også.

 

 

«Pac-Man».
(Foto: Creative Commons/Ryan Somma)

Lagd for jenter

Spillet ble designet av en ung og lovende mann ved navn Tōru Iwatani, ansatt hos den japanske spillprodusenten Namco.

Hans ambisjon var å lokke jenter inn i spillehallene, som på denne tiden stort sett var fylt med gutter, røyk og skytespill av typen «Space Invaders».

Han ønsket å utvikle et spillkonsept som hadde bredere appell enn dreping, og idéen han landet på var spising.

Andre designvalg han tok for å lokke damer var å gjøre spøkelsene søte istedenfor skumle - og fargelegge dem i pastellfarger.

Dette fungerte glimrende, og «Pac-Man» ble det første arkadespillet som kunne skilte med en anselig mengde kvinnelige spillere. Deretter lisensierte Namco distribusjonen av arkadespillet i vesten til det amerikanske selskapet Midway.

På denne tiden var det noen nerder fra Massachusetts Institute of Technology (MIT) som livnærte seg gjennom studietida ved å drifte flipperspill og spilleautomater på campus. De hadde funnet ut at folk fort blir lei av å spille det samme spillet om igjen, og eksperimenterte med å modifisere, eller «modde», spill de selv eide.

 

Gamle arkadekabinetter.
(Foto: Creative Commons/Kari Sullivan)

Kreative krumspring

De greide det ved å koble et egendesignet kretskort på et eksisterende spill, og brukte sin kjennskap til elektronikk og maskinkodeprogrammering til å injisere tileggsinstruksjoner som ga spillet annen grafikk, lyd eller ble vanskeligere.

Ettersom metoden deres krevde at man hadde originale spill for å kunne kjøre «modden», følte de at de hadde sitt på det tørre med hensyn til opphavsrett. Derfor startet de et selskap: General Computer Corporation (GCC), som spesialiserte seg på å lage såkalte «mod-kits».

Kongen på haugen av spillprodusenter på den tiden: Atari, syntes imidlertid ikke at det var særlig kjekt at noen gikk dem i næringa med å produsere modifikasjoner. Atari tjente godt på at spilloperatører måtte kjøpe nye spill for å holde på kundene, og straks de fikk vite om produktet til GCC pusset de advokatene sine på dem.

Det ble imidlertid inngått forlik i saken. Atari anså etter hvert sannsynligheten for at GCC hadde brutt opphavsretten som lav, men ville uansett ikke ha produktet deres på markedet. De tilbød derfor GCC 50 000 dollar i måneden i to år for å utvikle egne videospill, på betingelse av at de ikke produserte eller solgte «mod-kits» for spill uten tillatelse fra produsent eller distributør.

 

 

«Ms. Pac-Man».

Freidig suksess

Parallelt med rettsprosessen hadde GCC jobbet med en modifikasjon av «Pac-Man» som var nesten ferdig da forliket med Atari var i boks.

Ettersom de helst ville unngå å kaste bort hardt arbeid, bestemte de seg for å be Midway om tillatelse til å selge den.

Planen var å brife med at de akkurat hadde banket Atari i retten, og håpe på at Midway ikke satte seg til motverge.

Midway tjente på denne tiden store penger på å selge lisensierte «Pac-Man»-maskiner, men Namco hadde enda ikke laget noen oppfølger og Midway var derfor i beit for «den neste store tingen» å selge.

Da GCC presenterte versjonen sin, luktet Midway potensiell butikk og foreslo at den heller ble lansert som en ordentlig oppfølger.

Det GCC så langt hadde laget var en versjon av «Pac-Man» med fire brett istedenfor originalens ene, flere ting å spise og forandringer i lyd og fargepalett. Den hadde også den nye hovedfiguren «Crazy Otto», som så ut som «Pac-Man» bare at han hadde føtter og øyne.

Midway følte at en oppfølger måtte ligge nærmere opp til den originale imagen, så de ba GCC droppe føttene. Deretter klistret de på litt leppestift og en sløyfe, og voila... «Ms. Pac-Man» var en realitet.

 

Kopien hersket

Midway slapp spillet på markedet i 1981, uten tillatelse fra Namco. Til tross for at det ble sluppet under uoffisielle omstendigheter, var «Ms. Pac-Man» på mange måter et bedre spill enn originalen.

De mest hardbarka spillerne hadde for eksempel utviklet «mønstre» som gjorde det mulig å spille «Pac-Man» i flere timer.

De fire brettene i «Ms. Pac-Man» gjorde det mye vanskeligere å bruke denne typen taktikk, og tilførte også spillet mer variasjon. Som et resultat ble «Ms. Pac-Man» en like stor hit som forgjengeren.

I 1982 lanserte Namco sin offisielle oppfølger, «Super Pac-Man». Den tok imidlertid aldri helt av i forhold til verken originalen eller «Ms. Pac-Man». Sannsynligvis mye på grunn av at mange aldri helt skjønte hvordan spillet fungerte.

Her ble det smurt tjukt på med ekstra kompleksitet som flere nivåer av «power»-piller, låste dører med tilhørende nøkler og en hovedfigur som forandret størrelse slik at det så ut som at han ikke fikk plass i korridorene man skulle navigere.

 

Forsmådd far

I mellomtiden melket Midway lisensavtalen med enklere oppfølgere som «Pac-Man Plus» og «Jr. Pac-Man», helt til Namco satte foten ned og trakk lisensen tilbake.

«Pac-Man» ble den første spillhelten som kunne betegnes som et pop-fenomen. På høyden av sin popularitet ble det produsert utallige mengder med «Pac-Man»-leker og konsumentartikler.

Tegnefilmen produsert av Hannah-Barbera - studioet bak blant annet «The Flintstones» og «Smurfene» - gikk på Barne-TV,  og det kom ut en plate med spillrelaterte låter kalt «Pac-Man Fever» fra duoen «Buckner & Garcia».

Til tross for figurens enorme markedsappell, fikk Tōru Iwatani, fenomenets opphavsmann, verken lønnspålegg eller royalties for sin oppfinnelse.

Han arbeidet seg imidlertid oppover i  Namcos administrasjon, og jobbet hos selskapet helt frem til 2007, da han sluttet til fordel for et professorat på Tokyo Polytekniske Universitet.

GCC, selskapet som utviklet «Ms. Pac-Man» drives fortsatt av de samme folkene som startet det, men i dag produserer de laserskrivere.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer