(PressFire.no/Dagbladet FREDAG): Vi åpner på et bilde av en ung kvinne i rosa kjole, rød jakke og langt brunt hår i en tykk flette nedover ryggen. Kameraet følger henne nedover en mørk bakgate, bærende på en blomsterkurv, ut foran lys fra neonskilter og folk og biler i en travel gate. Kameraet forlater henne, flyr til himmels akkompagnert av strykere klatrende mot et toppunkt.
Under oss ligger en enorm og dyster by. Et enormt tårn i midten er badet i grønne lys. Rundt byen går en sirkelformet mur med åpninger hvor damp og røyk pumpes ut. Byen er som et levende, pustende vesen. En triumferende syntetisk fanfare skjærer gjennom, og så styrter kameraet mot bakken, mot togstasjonen langt der nede hvor eventyret begynner.
Fra første øyeblikk av «Final Fantasy VII» vet femten år gamle meg at jeg har begitt meg ut på noe stort. Jeg er Cloud Strife (piggete blondt hår, sverd større enn kroppen), en opprører fast bestemt på å redde verden fra det onde elektrisitetsfirmaet Shinra, romvesenet Jenova og den klonede supersoldaten Sephiroth.
Dette er 1997, og Cloud er en annerledes spillhelt. Han har dybde, emo og angstfylt lenge før andre spillfigurer lar det gå sport i å ha en trøblete bakgrunn. Han går i krigen med barndomskjæresten Tifa og Mr. T-aktige Barrett, likandes folk med en edel sak. Sånn bortsett fra at de driver med terrorbombing. Ingenting er sort eller hvitt, selv fotsoldatene til Shinra har sympatiske øyeblikk.
Jo da, spillfigurene er firkantede 3d-klumper som sliter med å matche de vakre 2d-omgivelsene. Oversettelsen fra japansk er hårreisende. Man tvinges stadig inn i tilfeldige kamper når man egentlig bare ønsker å utforske verden rundt seg. Fortellingen snirkler stadig borti new age-aktige kvasireligiøst pjatt om planetens «livsstrøm», slutten inkludert. Attpåtil skjer mye av handlingen gjennom passive filmsekvenser.
Men alt det er bagateller. Den romantiske rebellfortellingen jeg kjenner fra «Star Wars»-nerdingen min smelter inn i endeløs utforskning av spillets kriker og kroker. Byen spillet starter i, Midgard, er riktignok litt «Akira»- og «Blade Runner»-aktig dystopi, men filtrert gjennom både fantasy og steampunk blir den unik. Jeg får den merkelige følelsen bare spill kan gi, av å bevege meg gjennom en ny verden hvor alt er mulig.
Den krypende angsten når jeg følger blodsporene opp trappene mot sjefsskurken Sephiroth i Shinra-tårnet. Pusten jeg et lite øyeblikk mister når jeg forlater Midgars dystre trengsel og kommer ut på de store, åpne slettene til verdenskartet for første gang. Kappløpene på ryggen av digre chocobo-fugler. De gamle gudene jeg maner fram for å bekjempe enorme monstre på mine vegne.
Men det sterkeste minnet?
Aeris Gainsborough, jenta fra åpningen, dukker opp igjen ganske tidlig i spillet. Selve erketypen på en «manic pixie dream girl», den typen sprudlende og søte jente som bare kan eksistere i fiksjonen der hun på en ikke-truende måte feier inn i livet til den litt usikre og følsomme mannlige helten som en virvelvind for å lære ham om livet.
For meg og andre fjortisnerder verden over, den litt usikre og følsomme typen, var hun en perfekt fantasi å fortape seg i. Hun er med spilleren i tykt og tynt gjennom 20–30 timer. Man flørter med henne, kjemper side om side og går på date. Hun helbereder deg når du er skada. Hun jenta di.
Og så dreper Sephiroth henne.
På slutten av spillets første cd (det var tre totalt) faller den sortkledde skurken fra taket med et langt, skarpt sverd pekende rett ned, mot Aeris. Det spidder henne gjennom ryggen, kommer ut av magen hennes. Hun faller framover og er død. Ingen siste ord, ingen meningsfylte gester. Det er bare over, brått og brutalt.
Spillmediet var kommet til et veiskille. «Gråt du da hun døde?» ble et standardspørsmål spillere stilte hverandre, en måte å dele denne hittil ukjente opplevelsen. Bøker og filmer beveget følelsene, men hvem hadde vel noen gang sørget over et dataspill? Jo da, døden hadde dukka opp før i serien. Tvillingene frosset til stein i fireren. Cid på dødsleiet i sekseren.
Men aldri som dette. Aldri så meningsløs og virkelighetsnær, så vanskelig å godta.
Som spillskribent Leigh Alexander nylig påpekte var «Final Fantasy VII» sannsynligvis det første spillet som det oppsto et stort online-samfunn rundt. Vi samlet oss på nettsteder som RPGamer (som for øvrig ikke ser ut til å ha endret mye på designet siden 90-tallet) for å laste ned MIDI-filer av soundtracket, beundre tegninger andre fans hadde laget og – kanskje viktigst – dele tips om spillet.
Det var på nettet vi gikk for å finne ut hvordan vi skulle få henne tilbake. Naive teorier og usannsynlig detaljerte oppskrifter (dra til by X og plukke opp gjenstand Y, for deretter å gå i sirkel mot klokka fem ganger) beskrev magiske metoder for å gjenopplive Aeris. Vi ble digitale alkymister. Selvsagt måtte man kunne gjenopplive henne! Cid kunne jo mates med fisk til han ble frisk nok. Crono fra «Chrono Trigger» kom tilbake om vennene hans bare jobbet hardt nok for det.
Men uansett hva folk forsøkte, oppskriftene var enten rene fantasier eller trollete villedning. Det nærmeste noen kom var å bruke GameShark (en slags juksemaskin) for å lure spillet til å la Aeris-modellen brukes i kampene igjen. Egentlig bare ekkelt. Ellers var hun taus og fortsatt like dau. Så folk skrev fanfiksjon i stedet, tusenvis av alternative fortellinger hvor Cloud og Aeris fikk hverandre til slutt likevel.
I årene som har fulgt har mange spill forsøkt å fremkalle en lignende reaksjon hos spillerne sine. Få har lykkes. Med femten års nostalgi på baken er det vanskelig å si om årsaken er at spillet er så fantastisk, eller om det bare var først. Uansett, «Final Fantasy VII» forblir et fenomen. Ti millioner solgte, med spinoff-spill og animasjonsfilmer marinert i konstante krav fra fansen om en remake. Oppfølgere og spinoffs spiller liten rolle.
De vil tilbake til 1997, til Midgar, Aeris og stedet hvor det føltes som om alt var mulig.
«Final Fantasy VII» ble sluppet til PlayStation i 1997 og pc i 1998. Spillet er nå tilgjengelig på PlayStation Network og kan spilles på PS3 og PSP.
Denne artikkelen var også trykket i Dagbladet FREDAG 27. januar.
