Kinect er navnet på Microsofts storsatsning dette året, omtalt som den viktigste produktlanseringen for selskapet noen sinne og med enorme forventninger knyttet til antatt salg denne julen. Et tilbehør til Xbox 360-konsollen som enkelt sagt gjør at du kan angripe det hele som om du spiller Nintendo Wii, bare med mer sofistikert teknologi pakket inn i kamerakontrolleren som altså utgjør Kinect.

Her er det spilling ved hjelp av bevegelse som er stikkordet. Og uten en håndkontroller.

Microsoft har i tiden opp mot lansering både omtalt dette som like viktig som lanseringen av en ny konsoll – og brukt mange kalorier på å fortelle at dette ikke betyr at man glemmer kjernepublikummet som tradisjonelt sett har kunnet nyte sin zombie-apokalypse på konsollen, skutt hodet av noen tusen monstre, eller satt ny bestetid på Nürburgring-banen i et bilspill.

Anmeldelser av noen Kinect-lanseringsspill:
«Kinect Adventures». 
«Kinect Joy Ride». 
«Kinect Sports».
«Dance Central». 

3D-kameraene og mikrofoner sporer bevegelsene foran TV-skjermen, og spillene som foreligger på lansering er definitivt av det opplagte slaget. Her går det nemlig i mye trening og dans, men du får også dekket kvoten av sosiale, tilgjengelige minispill og sporty aktiviteter.

Et par innvendinger dukker opp når du først står foran skjermen. Enten du bedriver trim, yoga, skyggeboksing, later som du spiller bordtennis ved hjelp av håndflaten i «Kinect Sports» eller danser hofta ute av ledd med «Dance Central»:

Dette var vel egentlig ikke det vi trodde Microsoft skulle komme til å gi oss, da de en junidag i 2009 brukte store deler av sin E3-pressekonferanse i Los Angeles på å vise oss «fremtidens form for spilling» og omtalte Kinect som en «revolusjon»?

 

«Milo» fikk aldri livets rett,
selv etter en imponerende
E3-oppvisning i 2009.

Ekstrem oppussing i stua er påkrevd

Jeg var selv en av dem som satt i den salen og følte meg overbevist om at man her var inne på noe. Det var en imponerende demonstrasjon og forestilling.

For her kom de på rekke og rad; Steven Spielberg (som er en nær venn av Don Mattrick, USA-topp i Microsoft), Peter Molyneux («Fable»-skaperen som er kjent for å bruke store ord) og demonstrasjonene som ble vist handlet om innovasjon.

Ikke så mye om bleke Wii-kopier og teknologi som krever at du ommøblerer hele stua di, blender alt av sollys og krysser fingrene for at alt skal fungere som forespeilet.

For plass trenger du nemlig mye av! De fleste spillene kommer med informasjon som sier at du trenger et sted mellom 1,8 og 3 meter, alt ettersom om du skal spille alene eller med flere, men legg på en halvmeter ekstra og du er nærmere sannheten.

Spiller du med en venn trenger du minst 3 - 3,5 meter. Solo går det så vidt om du har opp mot 2,5 meter klaring fra TV-skjermen. Og rikelig med plass rundt deg.

Peter Molyneux hadde en sentral rolle under denne E3-briefen i fjor. Han viste fram et banebrytende spill som ble kalt «Milo» (eventuelt «Milo and Kate») som skulle la deg bruke kameraet til å interagere med disse figurene på skjermen. La de spore hvilket humør du var i. Hjelpe til med hjemmeleksene ved å scanne en tegning foran kameraet, før arket havnet «inn i selve spillet».

«Milo» har senere blitt kansellert, og fra offisielt hold heter det at dette aldri var ment å bli et spill du skulle kunne kjøpe i butikken. Det var prototype-teknologi som man skal se spor av i andre Kinect-spill, som for eksempel «Kinectimals». For alt snakk om en kamerateknologi som skal gjenkjenne deg, ansiktet ditt, toneleiet og faktene dine, er det så å si ingen av lanseringsspillene – eller andre spill i nær overskuelig fremtid, for den saks skyld – som holder lovnadene Peter Molyneux kom med under spillmessen E3 i 2009.

«Milo» var Kinects hellige gral, og det er en fattig trøst å måtte ta til takke med «Kinectimals». Dette er det eneste blant lanseringsspillene som tar spill- og-spillerinteragering på alvor, men i seg selv er «Kinectimals» ikke noe mer enn en glorifisert kopi av PlayStation-spillet «EyePet», «Nintendogs» til DS eller lomme-Tamagotchi’ene fra 90-tallet.

En gjeng lekne og eksotiske kattedyr er strandet på et sted ikke så rent ulikt «Gilligans Island», men en liten eventyrer (det er deg, det) lander på øya og bestemmer seg for å aktivisere pusene med kos, klapp, klem og ballkast.

 

«Kinectimals» er foreløpig det
mest ambisiøse Kinect-spillet.

Er Kinect egentlig så pinlig presis?

Småbarna kommer nok til å sluke det rått, men vil nok rask la seg frustrere av mye kontrolltrøbbel. Kinect-kameraet klarer ikke følge med på håndbevegelsene dine:

Det er sent, upresist, og oppdriver lite respons. Forglemmelige minispill – som å kjøre en fjernstyrt bil – er moro til å begynne med, men er teknologisk det mest spenstige spillet har å oppdrive på software-siden.

Det er en hel kjæledyr/kosebamse-filosofi bak hele «Kinectimals» (Microsoft har lansert en egen serie med tøykjæledyr basert på spillets figurer), og det blir spennende å se hvordan markedet med det rette alderssegmentet reagerer på hele innpakninga.

Supersøtt og sjarmerende, ja, men definitivt ikke revolusjonerende.

Det var lett å se potensialet i det som den gang het Project Natal, da Spielberg fra scenen nærmest omtalte dette som den største innovasjonen innen masseunderholdning siden fargefilmen og kalte Kinect «et historisk øyeblikk innen digital underholdning».

Når jeg står der foran TV’en min, minst 2 meter og 33 centimeter unna skjermen (som var det jeg klarte å presse ut av stua mi), og danser, vrikker, dasker til en ball eller later som om jeg står i en flåte som raser ned et elvestryk, så føler jeg meg litt lurt. Jeg erkjenner også at Kinect ikke primært er lagd for sånne som meg. 

Ok, la oss ta på et annet par briller og prøve å se dette fra en annen synsvinkel: Tenk om jeg ikke eide en Wii, eller rett og slett syns at min Nintendo-konsoll begynner å falme litt.

At «Wii Sports», et Raving Rabbids og to Mario-spill ikke lenger appellerer slik det gjorde før julen 2006 eller det påfølgende året, da Wii først ble introdusert og revolusjonerte måten vi konsumerte underholdning på. For det var nettopp det Wii gjorde den gang.

«Jeg vil ha HD-grafikk, muligheten til å spille skytespill som «Gears of War» eller «Halo», og ha tilgang til innovative, nedlastbare spill som «Limbo» og «Shadow Complex». Gjerne også med en onlinetjeneste som Zune, som lar meg streame filmer i HD, og en konsoll som gir meg Twitter og Facebook».

Det finnes en slik målgruppe, og den har utvilsomt Microsoft tenkt å kommunisere med nå som Kinect nærmer seg norske butikkhyller.

 

Sensoren som skal gjøre
stua di kontrollerfri.

Xbox 360-menyene får nytt liv

Jeg kan forstå Microsoft og hvordan det hele startet: Helt sikkert med en whiteboard-tavle og en ikke-vannfast tusj.

Et mål om å kapre nye kunder, grafer som viste hvordan Nintendo har klart å overbevise over 75 millioner kunder til å kjøpe en Wii, vise flertallet at Xbox 360 ikke nødvendigvis  bare trenger å være en konsoll for de mest nerdete men også skal få lillebror, kjæresten eller til og med foreldre til å sette pris på 360-konsollen.

Spørsmålet er om det er litt for sent? Wii-salget stuper, Nintendo jobber mest sannsynlig med en Wii-oppfølger allerede, og 2006 føles som veldig lenge siden.

Sony har introdusert sine Move-kontrollere til PlayStation 3. Dette er også en Wii-kopi, langt mer direkte enn det Kinect er, i forhold til at du her får to håndkontrollere som du veiver med og bruker i spillopplevelsen. Men fordelen med Move er at presisjonen, grafikken og opplevelsen overgår alt du har sett og gjort i et Wii-spill. Kinect derimot, handler ikke om presisjon. Men om det intuitive som ligger i å kunne kontrollere et spill, 360-menyene, eller starte et spill ved hjelp av noen håndbevegelser – eller ved noen stemmekommandoer.

«Xbox on!». Ikke skvett fra kjøkkenstolen din om du hører mor rope ut denne kommandoen for å kunne starte konsollen etter at middagen er servert.

Slik har sikkert Microsoft sett for seg at Kinect skal fungere i de tusen hjem etter lanseringen i Norge den 10. november. I skrivende stund har ikke denne stemmefunksjonen blitt aktivisert ennå, men det skal komme på plass etter hvert.

Så langt er vi dessverre ikke imponert over lanseringsspillene, som minner om en eneste stor kavalkade av titler vi allerede har blitt så alt for godt kjent med på Wii. Man kjenner seg grepet av en slags beundring når man manøvrerer seg gjennom 360-menyene, tar turen innom det Kinect-tilpassede grensesnittet – eller besøker Zune, filmbutikken som også er renovert.

Det å lete opp en film ved hjelp av «Minority Report»-aktige bevegelser er morsomt nok, en uke eller to, men snart kommer du kanskje til å gripe etter en håndkontroller for å spare 20 sekunder – når gimmicken har falmet litt?

 

Kinect lanseres i Norge 10. november. Kamerakontrolleren til Xbox 360 koster 1295 kroner (veiledende pris), og inkluderer i tillegg spillet «Kinect Adventures».

PS: Kinect er kompatibelt med alle Xbox 360-modeller, og spillene som benytter seg av denne teknologien er merket med et eget symbol på coveret og et lillafarget spillomslag. Her finner du en liste over alle Kinect-lanseringsspill som så langt er offentliggjort.


Kommentarer