Vi har prøvd Nintendo Switch

- En ekte premium-konsoll.

7. februar 2017 15:02

Göteborg (PressFire.no): Nintendo er en fargeklatt.

I en verden hvor konsollgenerasjoner måles i marginale forbedringer til kontrollerne og hvor mange og pene pikser vi får plass til på TV-skjermen, tør den litt sære japanske utvikleren å gå mot strømmen og leke seg med formelen for hva en spillkonsoll kan være.

Noen ganger går det kjempebra, som da Wii med sine bevegelseskontrollere og DS med sine to skjermer, solgte hundrevis av millioner. Andre ganger går det ikke fullt så bra, som da Wii U solgte ...mindre konsoller ved å satse på at den litt sære (og dyre) Gamepaden.

Da Nintendo først begynte å lekke informasjon om sitt NX-prosjekt var det altså stor spenning rundt hvilken retning de ville ta denne gangen. Høsten 2016 avduket de en konsoll som på mange måter tok de beste ideene fra Wii og Wii U, og kombinerte de med mobiliteten til de håndholdte konsollene – en konsoll med det passende navnet Switch.

Men hvordan føles det å faktisk ha konsollen i hendene? Er lanseringsspillene noe tess? Og hva med det nye Zelda-spillet som har blitt utsatt i én og en halv evighet?

For å få svar på dette måtte vi til Sverige.

Mario-figuren i Marios Gata
er forøvrig blitt pusset opp.
(Foto: Nintendo.se)

Best-of liste, på den riktige måten

En halvtimes kjøretur fra Göteborg sentrum ligger en veistump med det passende navnet «Marios Gata» – hjemmet til Nintendos distributør for hele Norden.

Med Nintendo Switch rett rundt hjørnet har vi besøkt dem for å prøvekjøre konsollen, og teste noen av de spillene som vil være tilgjengelig i månedene etter lanseringen.

Nintendo Switch er en hybrid mellom en håndholdt og en stasjonær konsoll, hvor selve konsollen i praksis er et staselig nettbrett med avtakbare kontrollere festet på sidene.

Når den ligger i hendene minner den på mange måter som en krysning mellom Wii Us Gamepad-kontroller og en forvokst Playstation Vita.

Putter vi den i en basestasjon blir den derimot en fullblods stuekonsoll.

Da kobler vi av Joy Con-kontrollerne som henger på sidene av konsollen, og bruker dem enten hver for seg eller sammenkoblet. For å virkelig få utbytte av spill som ikke krever bevegelseskontrollere er derimot den nye Pro-kontrolleren et mye bedre valg.

I det hele tatt er Switch som en best-of-liste med ideer fra Nintendos tidligere konsoller.

Og her i Marios Gata har vi prøvekjørt disse ideene gjennom spillene «1-2 Switch», «Arms», «Just Dance», «Splatoon 2», «Mario Kart Deluxe» og det nydelige «The Legend of Zelda: Breath of the Wild».

Ikke alt for liten.
Ikke alt for liten.

Joy Con

Det første jeg blir loset mot er tre minispill fra partysamlingen «1-2 Switch». Det hadde nemlig ikke vært en ny Nintendo-konsoll uten at den ble lansert sammen med en samling minispill som skryter hemningsløst av hva den nye doningen kan få til.

Til disse minispillene bruker vi Joy Con-kontrollerene som henger på sidene av konsollen. Når vi bruker de individuelt på denne måten kobler vi til et lite deksel på innsiden som også har en stropp – slik at vi slipper å slenge kontrolleren på motstanderen eller i tven mens vi spiller.

På mange måter føles de som små versjoner av kontrollerne fra 2006-konsollen Wii. Men samtidig er de ikke så små at de drukner i håndflaten min.

De har en styrespak og fire knapper i fronten, to skulderknapper på toppen der hvor pekefingeren hvilker, og to knapper på innsiden - til når kontroller-halvdelene brukes hver for seg. I tillegg er det start- og select-knapper, hjemknapp og en mystisk delingsknapp.

Både kontrolleren vi henter fra den høyre og den venstre siden av Switch-konsollen er identisk i størrelse, men har litt forskjellig plassering av styrespaker og knapper.

Jasså, ja.
«1-2 Switch»

Det første jeg testet var «Quick Draw». Her skal vi late som vi er cowboyer, og ha en god gammeldags pistolduell med Joy Con-kontrollerne som våpen. Vi stirrer hverandre inn i øynene som barske ku-gutter, mens vi peker kontrolleren ned mot bakken og holder fingeren klar på skulderknappen.

Når spillet sier «draw» skal vi prøve å sikte på og skyte hverandre så raskt som mulig.

Dette minispillet viser hvor effektivt kontrolleren registrerer bevegelse, og hvor nøyaktig den måler hvilken retning kontrolleren holdes når vi skyter. Etter hver kamp fikk vi se i sanntid  hvor mange grader kontrolleren var i til enhver tid, og fra det jeg så er den meget presis.

I melkesimulatoren «Milk» skal vi late som vi melker en ku, ved å bevege kontrolleren opp og ned og presse inn knappene bakpå i en slags jur-massasjebevegelse. Den som fyller flest glass med melk innen tiden er over vinner.

Foruten det at jeg følte meg som en dust når jeg satt der og melket en usynlig digital ku, så viste spillet hvor ømfintlig kontrolleren er for vertikale bevegelser og hvor livaktig vibrasjonene i den føles.

Det tredje minispillet skulle derimot ta vibrasjonene til et helt nytt nivå. Her skulle vi late som kontrolleren var en liten treboks med kuler inni. Ved å rolig vippe kontrolleren fra side til side, eller riste den, skulle vi klare å føle hvor mange kuler som lå inni boksen. Den som gjetter riktig antall vinner.

Det føltes virkelig som om det lå små kuler inni kontrolleren, og det var enkelt å «føle» hvor kulene rullet fra hvor og hvordan kontrolleren ristet.

«Arms» og «Just Dance 2017»

I det hele tatt overbeviste «1-2 Draw» meg om at disse kontrollerne er spekket med imponerende og presis teknologi og funksjoner, hvor særlig vibrasjonsmotoren er noe av det beste jeg har vært borti. Men hvordan funker det i spill med litt mer gameplay og dybde?

Slåssespillet «Arms» tar opp arven etter minispillet «Wii Boxing» fra 2006. Denne gang skal vi derimot ikke tett på motstanderne, da bokserne her har flere meter lange armer. Når vi slår ut med Joy-Con-kontrolleren flyr hånden vår av gårde, og trekkes kjapt inn igjen med

Her bruker vi begge Joy Con-kontrollerne i hver sin hånd, slik at venstrekontrolleren fungerer slik Nunchuck-tilbehøret fungerte med Wiimote – uten den plagsomme kabelen mellom dem. Ved å slå rett frem flyr hånden mot motstanderen, og ved å vri på kontrolleren skrur den enten inn eller ut.

Samtidig kan vi bevege oss sidelengs ved å tilte kontrollerne i samme retning, eller blokkere ved å tilte de mot hverandre.

Spillet i seg selv er greit nok. Vi velger mellom flere forskjellige boksere, og denger løs på hverandre til en av oss blir knocket ut. Kampene er kjappe og intensive, og det krever en del taktikk og kløkt for å overliste motstanderen.

Jeg ser for meg at «Arms» er noe som absolutt kan være gøy en time eller to med noen venner. Men jeg har problemer med å kalle dette for et komplett spill, om ikke da Nintendo har gjemt unna en del innhold som de ikke har annonsert enda.

«Just Dance 2017» er som tittelen tilsier et dansespill, hvor vi holder den ene Joy-Con-kontrolleren i høyrehånden og forsøker å imitere dansetrekkene som dukker opp på skjermen. Her kan opptil seks spillere danse sammen til over 200 sanger.

Nå var jeg dessverre for edru til å ha noen form for danseglede eller rytme i kroppen, og begrenset meg til å følge armbevegelsene som dukket opp på skjermen. Men andre mennesker som faktisk kunne danse så ut til å storkose seg, med hopping og hofteristing og sånne ting som ville vært bannlyst i de fleste bedehus.

Skjermen er klar og fin.

«Mario Kart Deluxe»

Rundt et bord lå det fire Switch-konsoller uten docking-stasjon, med «Mario Kart 8 Deluxe» svirrende på skjermene. Endelig skulle jeg få teste Switch som håndholdt konsoll, og samtidig få et gjensyn med et av spillene jeg elsket mest på Wii U.

I det hele tatt føltes det som å spille på Gamepaden de gangene det var kamp om stue-tven hjemme, bare uten den plastleketøy-følelsen som Wii U-kontrolleren gir.

Det vil derimot ta litt tid før jeg blir vant med vekten på Switch kontra Wii U-spaken – etter å ha spilt en stund følte jeg litt slitasje i håndleddene.

I tillegg til en ansiktsløftning har «Mario Kart 8 Deluxe» fått nye baner og figurer som vi kan spille med. Men gjerne mer interessant er at Balloon Battle er tilbake i egne kamparenaer, et sårt savn i Wii U-versjonen.

I en ny arena som var inspirert av «Splatoon», med malingsflekker og det hele, ble jeg satt opp mot en annen spiller og seks datastyrte motstandere. Her var den rå og intense galskapen som kunne trollbinde meg og kompisene mine i timevis i tidligere «Mario Kart»-spill. Og for å ha det på det rene; jeg er enda awesome med de grønne skallene!

Til Balloon Battle fikk vi teste Joy-Con-kontrollerne mens de var satt sammen til én kontroller. Der hvor Joy-Con-kontrollerne hver for seg fungerte som en bedre utgave av Wiimotion og Nunchuck fra Wii, så skal de sammen fungere som en mer standard konsoll-kontroller.

«Spla2n»

Men i det øyeblikket jeg følte litt misnøye med dette Joy-Con-oppsettet skulle jeg endelig få hendene på Pro-kontrolleren som Nintendo har snekret for de litt mer «seriøse» gamerne.

Nest på tapetet var det helsprø og fargerike konkurranseskytespillet «Splatoon 2» – Nintendos e-sport-alibi.

På en helt ny og kompakt bane fik jeg prøve den nye Splat Dualies-klassen som angriper med to små malingsskytere i hver sin hånd. Denne karen var mer mobil enn de andre malingskrigerne jeg har spilt med før, og kunne hoppe unna innkommende angrep – en perfekt manøver for å ta knekken på de der irriterende malingsrulle-jukserne!

Men til tross for nye baner og en ny krigerklasse føltes spillet i seg selv mer som en staselig utvidelse av «Splatoon» enn et flunkende nytt spill. Det ser fremdeles ut som Turf War, hvor to lag på fire spillere kjemper om å klatte mest mulig maling utover den samme arenaen, er den eneste reelle spillmodusen.

Ikke at jeg klager, da «Splatoon» var et knallgodt og uhøytidelig konkurranseskytespill. Men kanskje Nintendo har mer i ermet når vi får hele spillet i sommer?

Det som derimot virkelig imponerte var hvor godt spillet gikk sammen med den Pro-kontrolleren. Bevegelsessensorene er ekstremt presise – så presise at jeg kunne bruke kontrolleren til å snu meg og sikte.

Jeg ser for meg at dette er noe som kan bli en ålreit erstatning for datamusen som til nå har vært den ultimate måten å sikte med i skytespill

«The Legend of Zelda: Breath of the Wild»

Spillet vi alle egentlig er her for er selvfølgelig «The Legend of Zelda: Breath of the Wild». Lanseringstittelen var egentlig tiltenkt Wii U for to år siden, og vil for mange være den beste – om ikke den eneste – grunnen til å kjøpe Switch når den kommer i mars.

Klikk her for en komplett gjennomgang av mitt første møte med «The Legend of Zelda: Breath of the Wild».

Det gjerne viktigste å ta med seg her i forhold til Switch-konsollen er at alle bekymringer jeg hadde rundt grafikken ble gjort til skamme. Spillet er akkurat så nydelig som jeg hadde håpet, og jeg opplevde aldri noen form for hakking.

Visuelt sett er det fullt på høyde med det meste jeg har sett på konkurrentene Playstation 4 og Xbox One. Men nå har Nintendo en egen evne til å få sin egen maskinkraft til å synge, så det trenger ikke å bety at Switch er i nærheten av like kraftig.

Samtidig fikk jeg også her sett hvor sømløst det går å skifte mellom stasjonær og håndholdt konsoll. Når vi fisker Switchen ut av dockingstasjonen er spillet klart til å spilles med en gang, og når vi putter den tilbake igjen spretter bildet opp på tven i løpet av sekunder.

Jeg sitter igjen med et veldig positivt inntrykk av Nintendos nye konsoll. Den er spekket med gode ideer, og i motsetning til Wii U er disse ideene bedre  gjennomført denne gang. Der hvor forgjengeren føltes som et leketøy gir Switch inntrykk av å være en ekte premium-konsoll.

Joy-Con-kontrollerne var imponerende og presise hver for seg, og en solid oppgradering fra Wiimote og Nunchuck-oppsettet fra Wii. I tillegg var HD Rumble-vibreringen det beste jeg har vært borti.

Når de to Joy-Con var satt sammen til én kontroller føltes de derimot som en litt ukjent ubehagelig kontroller i hendene mine, men heldigvis retter Pro-kontrolleren opp i dette for de kresne gamerne blant oss.

De fleste spillene vi kan vente i det første halvåret etter lansering, som «Arms», «1-2 Switch» og «Just Dance», bærer preg av å være minispill som er skrudd sammen for å vise konsollens fortreffelighet.

Men «The Legend of Zelda: Breath of the Wild», «Mario Kart Deluxe» og «Splatoon 2» er gode, underholdende og komplette spill for mer kravstore gamere. Og til jul kommer «Mario Odyssey», som vi nesten sikkert kan si at vil være spekket med Nintendo-magi.

Om Nintendo på mirakuløst vis også klarer å holde på støtte fra tredjepartsutviklere, og da får tilgang på noen av de viktigste multplattformspillene, vil Nintendos Switch bli en reell konkurrent til Playstation 4 og Xbox One.

Om ikke, så er dette fremdeles en knallgod Nintendo-konsoll for de av oss som elsker Nintendos egne spill.

Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3