(PressFire.no): I en verden oppslukt av diskusjoner om høyest, raskest og best, er det få spørsmål som vekker mer krangel enn «først».
Til og med overmåte godt dokumenterte «først» er som månelandingen, den ender med å bli diskutert og konspirert opp og bort.
Historien om spillpioneren Ralph Baer, som døde sist helg, er en slik. Med spillboksen Magnavox var han en sentral bidragsyter til videospillets fødsel, og han omtalte seg selv som videospillets far.
Spill- og teknologihistorikere bruker gjerne å trekke frem William Higinbotham og hans «Tennis for Two» som det første eksemplet på et rent elektronisk underholdningsspill, men Baer var av en annen mening. Og gikk til strid for den.
På 50- og 60-tallet arbeidet han som fjernsynsingeniør, og fikk — ifølge ham selv — tidlig en revolusjonerende idé: å gjøre vanlige tv-apparater om til spillbokser.
Arbeidsgiveren ga ham tid og penger, og etter fem år kom han opp med en prototyp på det som skulle bli Magnavox «Odyssey», det første tv-spillet med utskiftbar programvare.
I boka «Videogames: In the Beginning» dokumenterer han metodisk oppfinnelsene sine, og er påpasselig med å påpeke hvor og når disse kommer før andres lignende påfunn.
Han banker allerede på forsiden spikeren helt til bunns, med undertittelen «The Inventor of Home Video Games».
Det er flere måter å nærme seg dette på. Enten som et tegn på en svært målbevisst forretningsmann opptatt av å sikre seg et juridisk grunnlag for senere søksmål, som en «gal vitenskapsmann» full av hybris som skryter uhemmet av seg selv, eller som et forsvarsskrift for en som først de aller seneste årene har blitt trukket frem fra spillhistoriens mørke krok.
I motsetning til konkurrenter som Atari (og, en halv klode unna, Nintendo), tok Baer utgangspunkt i hjemmesituasjonen og siktet mot sofamarkedet.
Vi vet jo hvordan dette er i dag – spillehallen er så å si død og hjemmemarkedet er enormt. Når så Atari i 1973 prøver på det samme og lanserer «Pong» for hjemmebruk, er krangelen i gang. Den ender i en lisensavtale.
Her er vi ved stridens kjerne. Å kunne kreve lisenspenger fordrer å kunne bevise «først». Det er derfor umulig å kunne slå fast om Baer faktisk mente at han var først ute eller om han bare var innmari flink til å argumentere for det.
Uansett er det udiskutabelt at Baers kjerneidé, en egen spillboks med utskiftbar programvare, var genial. Og uavhengig av om noen andre et annet sted i verden kanskje hadde tenkt på noe lignende er det like udiskutabelt at Baer sitter på patentet.
Baers betydning for den elektroniske spillindustrien har muligens vært noe skjøvet under teppet.
Årsakene er mange, ikke minst at han og selskapet hans, Magnavox, brukte store deler av 70- og 80-tallet på å ikke lage nye produkter men i stedet saksøkte alt og alle som produserte videospill.
Det gikk så lang at Nintendos visepresident i 1989 uttalte at Magnavox’ forretningsidé ikke var å lage ting, men å saksøke.
Lenge var nemlig Ralph Baer den slemme. Han tvang et vaklende Atari til å hoste opp mengder av lisenspenger, og fortsatte i samme gate de neste tjue årene.
Han hadde rett og slett et imageproblem. Helt uskjemmet var han minst like interessert i spill som vare som kultur.
Virksomheten og produktutviklingen er nærmest paradoksal, nyvinninger og spennede idéer står i kø, men de legges alltid under et beskyttende lokk av patenter og advokater.
Vi vet jo at de andre spillselskapene tenker i akkurat de samme banene, de er kanskje bare litt flinkere til å dekke det til.
I retrospekt, noen dager etter Baers død, er det mulig å peke på at det er nettopp i dette skjæringspunktet mellom moro, oppfinnelser og marked han hele tiden har befunnet seg.
Som han selv sier i boken sin, «...and moving back and forth between the commercial and the military world was no problem at Sanders because the license income from videogames gave me a nearly free hand to determine what I wanted to work on. Money talks!»
Så, kanskje det er på tide å legge av seg de evigvarende diskusjonene om først og størst og mestselgende.
I Baers tilfelle resulterte de i en forståelig bitterhet over å bli satt i skyggen av mer glamorøse deltakere, kombinert med en imponerende lisensieringsvilje.
Virkeligheten selvsagt er mye mer sammensatt. Både Higinbotham, Ataris Bushnell og Baer, sammen med en haug andre fra hele verden, måtte til for å ta mediet dit det er i dag. Det er dette teknologi- og kulturkollektivet som sammen har fostret den industrien vi lener oss på for vår daglige dose «Zelda», «Destiny», «Mario» eller «World of Warcraft».
For Baer er det for sent å komme til en offentlig enighet med resten av gjengen, men arven hans består: en helt nødvendig hjørnestein i videospillet som kultur- og forretningsobjekt.
Foto (hovedbilde): Ralphbaer.com.
