Det finnes noen dataspill der ute som snart er tomme for ekstraliv. Kontaktene funker ikke, selv når man har blåst inni og renset med sprit og hva nå alle kjerringrådene for spillkassetter var.
Etikettene holder på å falle av på egen hånd.
«Pac-Man» har kreft og «Pong» sliter med skjørbuk, mens «Spacewar» kaster opp blod. Enden er nær. Noe må gjøres.
Riktignok har enkelte spillselskaper begynt å selge nedlastbare versjoner av klassikerne sine, men dette dreier seg stort sett om favoritter fra 90-tallet.
Hva med spillene som ligger enda lenger bak i tid, de fra 70- og 80-tallet, de som kun kjører på maskiner som Magnavox Odyssey og Atari 2600? De som (la oss være ærlige her) ofte ikke er spesielt gøy å spille lenger, men som var verdifulle milepæler i spillmediets historie?
Den dagen den siste «Tennis For Two»-maskina konker ut vil jo være like ille som om vi skulle mista «Roundhay Garden Scene», tidenes første film.
Mens bøker, film, musikk og kunst alle har funnet veien til museenes pidestaller i rikt monn, er det foreløpig bare noen få gamlehjem for pleietrengende arkadeklassikere og 70-tallskonsoller.
Noe av årsaken til dette er at det ganske enkelt er vanskeligere å gjøre dataspill om til museumsgjenstander. Ifølge forskningsartikkelen «Keeping the game alive» som ble publisert i 2010 finnes det en rekke tunge utfordringer for bevaringen av «Pac-Man» og kompani.
Et av de mest presserende problemene akkurat nå er de eldste spillmaskinenes tilstand.
Elektronikken råtner, og flere av konsollene og arkadekabinettene er rett og slett for slitte til å kunne repareres. I verste fall vil det snart ikke finnes maskinvare i stand til å lese spillene som ble skrevet for den.
Om spillene skal reddes over på moderne datamaskiner for å emuleres må de kopieres, noe som fortsatt regnes som piratkopiering. Det er en moralsk gråsone når privatpersoner gjør det, og juridisk sett direkte risikabelt for en stor offentlig institusjon.
Selv hvis emulatorene kan omgå problemet med fysisk aldring finnes det fortsatt et annet viktig punkt som gjenstår.
I UNESCOs retningslinjer for bevaring av digital kultur vektlegges også det å kunne spille et spill i konteksten det opprinnelig ble opplevd, altså på maskinvaren det ble designet for.
Å spille emulator-spill med tastatur på en HD-skjerm vil riktignok gi deg en anelse om hvordan spillet fungerte, men for den fulle opplevelsen er det ingenting som slår den originale konsollklumpen og måten et uskarpt CRT-fjernsyn myker opp kantene i den primitive pikselgrafikken.
I tillegg har man spesielt tilleggsutstyr, ting som lyspistoler og den kortlevde Power Glove-hansken til Nintendo (en forløper til Wiis bevegelseskontroller), noe som ikke lett lar seg overføre til software.
Og dette er bare et par av problemene som skisseres. En løsning på hele greia kan selvsagt være å plassere spillkassettene og konsollene bak en glassmonter og la folk stirre på avstand, men da forsvinner mye av poenget:
Spill er jo ment til å spilles.
Trass i disse og andre hindringer begynner det nå å vokse frem en rekke museer dedikert til spillmediet. Det nyeste, ViGaMus, skal visstnok åpne i Roma, mens Paris allerede har sitt La Musée du Jeu Vidéo. Samtidig har Moskva en kjeller full av unike gamle arkadespill fra Sovjet-æraen (og i Japan dukker det selvsagt opp en og annen Nintendo-utstilling).
I USA finner har blant annet The Strong National Museum of Play begynt å ta dataspill på alvor, og opprettet en egen avdeling som samler både spill og relatert spillkultur som blader og klistremerker.
I et lengre intervju med Gamespy utdypet museumsdirektør Jon-Paul Dyson motivasjonen bak bevaringsgløden han og andre spillentusiaster nå føler.
- Dataspill har revolusjonert måten folk spiller - måten de lærer og relaterer til hverandre. Vi ønsker å ta vare på den historien nå, slik at når folk stiller spørsmål 150 år fra nå, kommer vi til å ha et svar.
