- Norsk spillpolitikk er uambisiøs

Blir fortsatt behandlet som lavkultur, mener Espen Aarseth.

22. juli 2011 14:56

Norge har en av verdens beste offentlige støtteordninger for dataspillproduksjon, om ikke den beste. Siden 2003 har staten gjennom Filmfondet, og senere Norsk filminstitutt, gitt tilskudd til «interaktive produksjoner» (i praksis en eufemisme for dataspill), i år på til sammen ti millioner kroner, fordelt på ti produksjoner.

Allerede første år ble det bevilget 1,6 millioner kroner, til FunComs «Drømmefall» (2006), et av de internasjonalt mest anerkjente norske spill gjennom tidene, og oppfølgeren til den enda større suksessen «Den lengste reisen» (1999). Men støtten på ti millioner er en meget liten andel av det totale tilskuddsbeløpet, som hovedsakelig går til spillefilm, 389 millioner kroner i 2011.

Spillindustriens omsetning er omtrent halvparten så stor som filmindustriens (og altså ikke størst, som en meget hardnakket myte vil ha det til). Da er det selvsagt urimelig at bare to-tre prosent av midlene går til spill og resten til film- og tv-produksjon.

 

Bedre enn ingenting

Men ti millioner årlig er bedre enn ingenting, spesielt når det gjelder en kultursjanger som er så uglesett, trivialisert og demonisert at man skulle tro det var rock eller tegneserier på femtitallet, videofilm på åttitallet, eller jazz på tjuetallet det var snakk om.

Eller teatrene sør for Themsen i 1600-tallets London. Ifølge den tidens puritanere bidro Shakespeare og co. til forråelse og usedelighet, unge ble opplært i lureri, og umoralske mennesker utga seg for å være konger og adelige, menn utga seg for å være kvinner og for å være kvinner som utga seg for å være menn, akkurat som i dagens rollespill på nettet.

Spill fordreier og forfalsker virkeligheten, visstnok, og derfor er det viktig å skape et oppbyggelig alternativ, for eksempel gjennom støtteordninger.

Sett i lys av dette blir norsk dataspillstøtte forståelig, men ikke lenger så framsynt og banebrytende. Man tildeler noen symbolske smuler i forhold til mer høyverdige kunstformer som film, billedkunst, teater og litteratur, men i motsetning til disse mediene, lar man ikke dataspill få status som en egen, seriøs kunstart.

Hvis motivet er å støtte norsk kultur som en motvekt til internasjonal kulturimport, og å bygge opp en levende og konkurransedyktig spillindustri i Norge, burde vi se en vektlegging på nyskapende, seriøse produksjoner med en kunstnerisk tyngde.

I stedet er budskapet og den implisitte holdningen til norske spillskapere utvetydig og nedlatende: «Tilskudd kan gis til utvikling av interaktive produksjoner for barn og unge. Hold vennligst på med barnegreiene deres, men ikke lag noe som kan gi inntrykk av at spill kan være et seriøst medium for voksne.»

 

- Ville «Drømmefall» fått støtte i dag?

Det merkelige er at denne forskriften er kommet til i det siste, og at før nevnte «Drømmefall», som sannsynligvis er det mest vellykkede norske spillet med statsstøtte, ikke er et spill for barn, men har 16-årsgrense. Ville «Drømmefall» fått støtte i dag?

Man kan undres over hvem som har tatt denne beslutningen. Er norsk spill-kulturpolitikk i hendene på spillkyndige entusiaster, med et personlig forhold til mediet? Spill er ikke lenger en luguber subkultur, henvist til gutterommet og spillehallene.

Dataspillgenerasjonen har for lengst inntatt Stortinget. Blant våre selverklærte dataspillende politikere finner vi Jens Stoltenberg, og Trond Giske sto som kulturminister i spissen for en nytenkende stortingsmelding i 2007.

Selv om kulturelitens smaksdommere neppe vil innrømme det, er dataspill blitt en ikke lenger bare viktig, men nå dominant kunstform, det vil si en trendsettende mediesjanger som påvirker andre gjennom innhold og form.

Spilltematikk og spillestetikk finner vi i film (for eksempel «Tron», «Gamer», «Source Code» og en bråte andre), i teater (som fjorårets oppsetning «Den Hemmelege Hagen» på Det Norske Teatret), og i litteratur, musikk og billedkunst. Når de andre kunstformene selv tar spill alvorlig og lar seg inspirere, er det på tide at norsk kulturpolitikk tar spill alvorlig som kunst, og ikke bare som en barne- og ungdomssjanger hvor man kan pushe norsk språk og kulturarv på lettpåvirkelige barn.

 

Kan ikke begrenses av norsk kulturarv

Det har helt fra starten vært spill med seriøse og modne tema som ikke er laget for barn. Spill som utfordrer spilleren med moralske dilemma og komplekse problemer som ikke kan løses enkelt med blodløs, barnesikret lekevold.

Spill som lar deg velge om du vil handle etisk eller umoralsk, og som viser deg konsekvensene uten omsvøp, spill som tar deg på alvor som etisk ansvarlig menneske. Eller ganske enkelt spill som ikke appellerer til barn, men som er underfundige, filosofiske og paradoksale.

Et utmerket eksempel på dette er Molleindustrias lille nettspill «Every Day The Same Dream». Andre eksempler er storslagne, episke mesterverk som «S.T.A.L.K.E.R: Shadow of Chernobyl», «Mass Effect», «Dragon Age: Origins» og «Fallout: New Vegas». Slike spill ble laget i Norge da vår eneste store spillprodusent, Funcom, fortsatt hadde produksjonen her. Det gjør de ikke nå lenger.

En politikk som vil være noe mer enn et vennlig klapp på den krympende norske spillindustriens skulder kan ikke begrense seg til å finansiere spillmatiseringer av norske folkeeventyr og eventuelt Thorbjørn Egners skuespill.

Dersom vi vil ha en levende norsk spillindustri må vi la spilldesignerne selv velge tema. De må ikke bli presset inn i en tannløs og ufarlig sjanger gjennom økonomisk sensur.Det er ingenting galt med spill for barn, men gi de andre spilldesignerne en sjanse også.

En litteratur-, teater- eller filmstøtte som begrenser seg til barne- og ungdomsmarkedet er helt utenkelig, så hvorfor er dette ikke bare tenkelig, men gjennomført spillpolitikk? Hva ville ikke Forfatterforeningen sagt dersom bare barne- og ungdomsforfattere ble omfattet av innkjøpsordningen? Et slikt scenario er en ren farse.

Giskes dataspillmelding var et stort skritt i riktig retning, men dette er to skritt tilbake. Spillbransjen i Norge er den svakeste i Norden, og med en politikk som hindrer kunstneriske ambisjoner vil dette aldri endre seg.

 

Denne kronikken er også publisert i Dagbladet fredag 22. juli.

Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3