I år lar vi de som har anmeldt spill i PressFire få fortelle om sitt år med spill i stedet for en tradisjonell kåring av årets spill. Hver dag publiserer vi en artikkel hvor en anmelder forteller noe om året som gikk.

(PressFire.no): I ettertid sitter jeg igjen med en følelse av at 2017 var året da jeg reiste mye – både i spillmatisk nasjonalromantikk så vel som spillfilosofisk.  Det gikk både til storslåtte landskap i vakre solnedganger, pissregn, tåke og snøvær.

Fra en gresskledd topp i Hyrule kunne jeg nesten sverge på at jeg kjente en varm bris fra syd mens jeg speidet til en glødende hytte på en elvebredd i det fjerne. Men hva er den svære fyren som ligger og sover i skogkanten der? Nå er det nok smart å gå litt stille.

Det er bare å ta av seg hatten for hvordan hvordan Nintendo med «Zelda» og «Mario Odyssey» har klatret seg tilbake blant verdens beste spillskapere.

I «Horizon Zero Dawn» var omgivelsene så slående at de tok en rolle i seg selv. Å komme over en åskam etter natten slapp taket og speide over landskapet med en gigantisk robotdinosaur i det fjerne. Det ga universet personlighet. Så får det bare være at historiefortellingen like gjerne kunne vært skrevet i bokform.

Et godt eksempel på når estetikk kan bli substans, og det hjelper når spillmekanikkene er med på leken. En hovedrolle hjelper naturligvis også. Det er nesten mer spennende å se hvor nederlenderne tar denne serien videre.

Selv det overraskende habile «Uncharted: The Lost Legacy» tok meg på en rundtur til eksotiske India.

Dette har imidlertid ikke vært året hvor jeg har blitt fortalt de beste historiene, men vært med på å skape dem selv.

Årets tyngste forelskelse hadde også åpne landskap, men også en bråte andre spillere som vil ta deg av dage.

Lite visste jeg en søndag kveld våren 2017 da Erik sa at jeg måtte prøve et spill i early access. Og her er vi 771 timer senere…

«Playerunknown’s Battleground» er en bunnløs skattekiste med historier om hysteriske nederlag så vel som helt usannsynlige veier til en kyllingmiddag.  Det er noe så sjeldent som et konkurransespill hvor man ikke trenger å vinne for at det er gøy, i tillegg til at man ikke trenger å være best på å skyte for å vinne.

Som da Geir fant en steikepanne midt i skauen, og til sin forskrekkelse oppdaget at det var en mann knyttet til den. Det gikk ikke så bra.

Bedre gikk det da han satte seg tålmodig satte seg i skyggen av en Dacia med steikepanne (det er usikkert om det var samme steikepanne) i hånde og ventet – da fienden tok bilen satte han seg i baksetet og ga ham en skikkelig smekk med panna i bakhodet.

Det var ikke mindre gåsehud å spore da Daniel utbrøt «nå skal jeg prøve å slå rekorden min» og fyrte av et skudd rett i planeten på en fyr i fullt firsprang på vei ut av sirkelen over 650 meter unna.

Eller hva med da nybegynneren Sondre reddet hele laget som kravlet på knærne ved containerne rundt Georgopol. Han bommet ikke med en eneste kule. Det ble ett minutts stillhet til ære for trønderen – mest fordi vi var sjeldent målløse og ydmyke i øyeblikket.

Hvilken metafor for livet «PUBG» kan være – noen ganger er det du som redder alle, mens andre ganger er det du som kryper på gulvet og trenger litt medmenneskelig omsorg for å reise deg igjen. Som fuglen Fønix – med hullete vest og nesten ødelagt hjelm, men illsint, mye livsvilje og DP 28.

Gi aldri opp, for rett rundt hjørnet kan det stå en livsfarlig motorsykkel med sidevogn som tar deg fra en ganske farlig sirkel og rett inn i løvens hule med kuleregn fra alle kanter.

Det finnes alltid håp og selv om du drar fra Yasnaya uten hjelm, revolver i hånda og en sirkel med dolken i ryggen er det mulig å sikre middagen. Nedturene er mange, men oppturene desto vakrere.

Fra asken av kaos kan det oppstå vakker harmoni med fire i koret og alt går som planlagt – da er det som å ha hovedrollen i en ballett akkompagnert Kar98, SKS, M416 og SKAR. Noen ganger en voldsom overtyre, men andre ganger en subtil duett som en silkelett nokturne med lyddemper som mest effektive instrument.

Spillåret 2017 har minnet meg på å være kreativ i spill, hvor flere av de har utfordret meg til å tenke utenfor boksen - som da jeg la en rekke elektriske våpen og skjold på rekke og rad for å lede strøm i «The Legend of Zelda: Breath of the Wild».

Så å si alle «PUBG»-kamper er en levende og dynamisk opplevelse for kreativ tankegang – strategi, psykologi og ferdigheter må hele tiden vurderes i et konstant bevegelig kaleidoskop av situasjoner.

Og - når utviklerne legger til nye elementer, kan reglene endre seg fullstendig og åpne for helt nye og flere muligheter.

Hvis spillskapere lar seg inspirere av det beste fra 2017 har vi lyse tider i møte. Godt nyttår og vel møtt 2018.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer