(PressFire.no): Jeg var ikke forberedt på hvilke tankeprosesser HBO sin nye storsatsing «Westworld» skulle mane fram i meg.
Menneske og maskin
I «Westworld» tilbys de rike å tre inn i en ville vesten-opplevelse hvor de får full frihet – uten konsekvenser. Et slags dynamisk skuespill, hvor alle roller spilles av roboter (androider) med forhåndsprogrammerte «følelser» og instrukser som responderer på interaksjon.
Allegoriene står naturligvis i kø, men det jeg finner mest fascinerende, er hvordan den første episoden framstiller forskjellene mellom mennesker og maskiner. Hva gjør oss menneskelige?
Er det noe vi som spillere har blitt flinke til, så er det å kartlegge forskjellene. Det er fremdeles langt igjen til rollefigurene i spill er så overbevisende at du har dårlig samvittighet etter å ha skutt noen i føttene, før du beveger deg oppover til hodet.
De fleste av oss vil nok nevne følelser som en typisk menneskelig kvalitet, men de færreste av oss reflekterer voldsomt over hva et følelsesregister består av. I løpet av timen i «Westworld» er det vanskelig å være stolt av å være menneske, og således er den en øvelse i misantropi.
Følelse av/på
«Westworld» viser mennesker fra en side hvor empatien stopper ved konsekvensene, og samtidig kanskje også spør om empati bare er egoisme som også gagner andre?
I «Westworld»-parken voldtar, torturerer og dreper de rike på «ferie» - og mange av scenene er slående like de vi mange ganger har opplevd i spill. Vi tester reglene, hvor konsekvensene kun er reelle i et virtuelt univers. De forsvinner med strøm-knappen.
Men i tv-serien stilles det et interessant spørsmål – hva om robotene har begynt å føle, eller «føle»? Hva da?
De er jo fremdeles menneskeskapte maskiner som kun drives av enere og nuller, men hvis de plutselig husker alt du gjorde mot dem?
Løgn, bedrag og hevn er vel unektelig menneskelige «kvaliteter».