(PressFire.no): Mot slutten av 2013 er det faktisk syv år siden Wii kom ut.
Bitrende kulde, lange køer og mange spente spillfantaster er det jeg husker fra desemberdagen i 2006 da jeg sto utenfor Elkjøp på Tiller, knappe mila fra Trondheim.
Det første som slo meg da jeg pakket ut Wii-en var rett og slett hvor bitte, bitte liten den var. Jeg hadde sett den på avstand flere ganger allerede under diverse messer, men å holde den i hånda gjorde at det sank mer inn.
Cirka tre DVD-cover oppå hverandre, maste Nintendo, og sannelig hadde de rett. Både PS3 og Xbox 360 er gigantiske i forhold, selv med de nyere «small»-variantene.
Så en mindre utgave var ikke akkurat det jeg gikk og drømte om etter hvert som Wiiens arvtaker var på vei. Wii U kom ut i desember i fjor, og nå lanserer Nintendo altså en ny Wii.
Forvirra? Det hele lukter katastrofe når det kommer til merkevaregjenkjenning. Wii, Wii U og Wii mini er alle forskjellige, der én er oppfølgeren til Wii, og de to andre er nesten like, men egentlig ikke. Eller noe sånt.
Det første som slår meg når jeg pakker ut denne konsollen er ikke at den er bitte liten.
Den er knapt nok mindre enn en vanlig Wii (like bred og høy, litt kortere), men i motsetning til sin blanke bror er den laget av en ufyselig røff plast. Den føles uendelig billig i hånda, tross et litt stilig rød/svart utseende.
Hvorfor gikk ikke Nintendo bananas og moste hele konsollen størrelsesmessig ned til bristepunktet, slik Sony så famøst gjorde med PlayStation 2 i 2004?
I pakken følger det med en Wii Remote-kontroller, Nunchuk-tillegg, sensor-list til å legge på eller under TVen, og kabler. Ingen spill følger med denne gangen, dessverre.
Jeg betalte rundt åtte hundre kroner for denne pakken, noe som er omtrent det bare en kontroller med Nunchuk egentlig koster. Sånn sett er det ikke en dum pris.
Men den er nedstrippet. Så nedstrippet at jeg kommer til å fylle resten av anmeldelsen med bare surmuling.
Dette er storeslem. Ingen internett er et utrolig rart valg.
Boksen til konsollen har freidig nok en Opera-logo. Det norske selskapet har produsert nettleseren til Wii, men mini-varianten kan ikke bruke den. Ikke kan den brukes til å surfe, og ikke kan du spille onlinespill med den.
En ensom affære dersom du ikke har venner på besøk, altså.
Onde tunger vil kanskje si at det ikke er så mange spill å spille online på Wii, men det medfører ikke riktighet. Både «Call of Duty»-spillene, «Mario Kart», «Smash Bros» og «Monster Hunter» har fortsatt onlinebrukere, noe en kjapp runde på nettet bekrefter.
Men mer kritisk, det finnes ingen Wii Shop på den, noe som amputerer vekk den brilijante Virtual Console-tjenesten. Det vil si at katalogen med hundrevis av spill fra NES, SNES, Nintendo 64, Commodore 64, Sega Mega Drive, Master System, Turbographx-16, Neo Geo og arkade, som er opparbeidet gjennom seks-syv år med Wii, går til spille.
Alt dette er fordi Nintendo, uvisst hvorfor, har nappet ut Wifi-chippen fra konsollen. Kanskje sparer de noen kroner på det, men det kvester verdien betraktelig.
«Men da kan jeg bruke en kabel da?» tenker du kanskje, men som med originalen så er det ingen Ethernet-åpning å finne, og merkverdig nok har Nintendo aktivt blokkert ut USB-adapteret du kunne bruke på Wii tidligere.
Adapteret de selv produserer og markedsfører for å koble Wii til internett med kabel, fungerer ikke på Wii mini. Du skal rett og slett ikke koble den på internett, basta.
Online-fjerningen gjør flere ting.
Du kan for eksempel ikke få flere såkalte «kanaler» på konsollen. Der en tidligere hadde flust av «apps» når du fyrer opp en Wii blir du nå møtt med tre aktive ruter, og flere får du aldri. Hele 45 tomme ruter skriker mot deg.
Morsomt nok kan du gå inn i menyene og se på en liste over kanalene. En egen knapp leder til en helt tom liste der du vanligvis sletter og flytter på innhold på en vanlig Wii.
Internett-sølibatet gjør også at du ikke kan bruke YouTube, Netflix og andre kjekke løsninger slik som før.
Flere snåle avgjørelser: Konsollen støtter ikke de vanlige Wii-komponentkablene. Disse kablene redder noe av utseendet på Wii-spill (som ikke er i HD fra før) dersom du bruker en flatskjerms-TV ved å la deg kjøre alt litt skarpere (480p).
Disse kablene funker ikke på denne. Faktisk funker ikke S-video, SCART eller komponentkabler. Du er pokka nødt til å koble til konsollen din med en forhistorisk gul enkeltkabel for video. Utrolig i 2013!
Jeg trenger neppe å fortelle hvordan Wii-spillene ser ut på min 60 tommer store LED-TV kjørt gjennom komposittkabler.
Har du en Wii fra før og vil «oppgradere» til denne må det også nevnes at det ikke finnes en SD-kort-leser, så du kan ikke overføre noen save-filer. Du kan riktignok lagre Mii-ene dine inni selve kontrolleren (en lite brukt funksjon), men filene dine blir låst vekk.
Ikke kan du se på bilder, video eller høre musikk heller, for uten SD-kort er det ingen «fotokanal» å gå inn på. Ikke at denne funksjonen er så veldig savnet.
Wii mini støtter som vanlig ikke musikk-CDer eller DVD-filmer.
Ikke kan du spille de gamle GameCube-spillene dine på den heller. Nintendo fjernet støtten for dette på alle Wiier for rundt et år siden, og har (ikke overraskende) latt være med det her også.
Nei, det er bare én ting å gjøre. La hele greia gli forbi i stillhet.
Om Nintendo virkelig gjør det dummeste de kan og kun tilbyr denne utgaven fremover, så kjøp heller en brukt variant av den gamle. Med 100 millioner solgte rundt om i verden, burde det være et fint bruktmarked i mange år fremover.
«Wii mini» fremstår som den dårligste Nintendo-konsollen siden Virtual Boy kom og forsvant i løpet av noen måneder i 1995. Jeg skjønner rett og slett ikke hva de prøver på her.
Spillbiblioteket er riktignok fantastisk på konsollen, men det faktum at den ikke er «mini» nok, at den på alle mulige måter er dårligere enn en helt vanlig Wii, gjør at den ikke kan anbefales i det hele tatt.
Alle foto: PressFire.no
