(PressFire.no): Det første jeg spør meg, før jeg spiller «Valiant Hearts: The Great War»:
Hvorfor var denne krigen «great»?
Det kan tolkes som en spydig kommentar til et foreldet syn på krig som en patriotisk og ærefull aktivitet, samtidig som vi forstår at første verdenskrig var en svær og forferdelig voldsom krig.
Spillet er også eksplisitt i første halvdel av navnet: I anledning krigens hundreårsjubileum skal spillet være en feiring og et minnesmerke over de mange enkeltmenneskene som havnet ved fronten, frivillig eller ved tvang.
Faktabasert
Dette er et spill som er ment å skulle kunne fenge også dem som ikke spiller mye til vanlig.
Det forteller en tåredryppende historie om fem heltemodige ofre for krigens brutalitet (pluss en hund), og vi får spille som alle, unntatt den hjemmeværende kona.
Underveis får vi dessuten presentert historiske fakta som bidrar til refleksjon over virkelige hendelser, relevant til det vi enhver tid holder på med i eventyret.
Jeg vil heretter huske bombingen av Reims med tyske zeppeliner, fordi det skjedde på bursdagen min for 99 år siden. Samtidig, i et mer folkenært perspektiv, får jeg for eksempel vite at krigens strev nødvendiggjorde franske kvinners deltagelse i «mannearbeid», også i betydningsfulle samfunnsroller – og at dette bidro til at de fikk stemmerett i kjølvannet av krigen.
Dette er kunnskap jeg ikke husker dugg av fra videregående.
Klassisk eventyr
«Valiant Hearts: The Great War» er 2D sett fra siden, med klare trekk fra den tradisjonelle eventyrspillsjangeren.
Vi løper, hopper og sniker oss gjennom et landskap fullt av dramatikk og stilig grafikk.
Oftest er det et lettfattelig puzzlespill. Gameplay består i bunn og grunn i å finne de riktige objektene, ofte i banale situasjoner, og finne ut hvor de skal leveres for å komme videre.
Den tyske kommandanten vil ha pølse og øl, og det å koke pølsa er en tre trinns IQ-test som bør nytes på veien, ikke med blikk for målet.
Det blir kanskje i gameplay at spillets ambisjon kommer tydeligst fram, på bekostning av spillbarheten. Oppgaveløsning og actionsekvenser er stort sett formet med ett poeng som spillet ønsker å vise oss: stå her, gå dit, trykk denne, så får du se dette.
Fortelling, først og fremst
I de puzzleoppgaver som ikke er tilknyttet en liten historie, får vi utlevert de samme objektene som skal brukes på samme måte, for eksempel en spak som skal settes i en mekanisme for å betjene en heis eller ei dør.
Aldri i løpet av hele spillet har jeg tenkt selv, med unntak av enkelte av de vanskeligste konkrete puzzleoppgavene, som alle har ett fasitsvar. Actionsekvenser skal gjennomgås, ikke gjennomspilles.
Vi skal på død og liv forstå hvor mektig ild fra maskingevær kan være, og derfor skal vi stå bak akkurat dette dekningsobjektet under én salve, før vi får gå videre.
Samtidig må vi akseptere at spill kan være spill, og samtidig bevege seg i grenseland til de mer passive medieformene. Det finnes allerede et enormt mangfold av spill der detaljerte simulasjoner av krigshandlinger gir spilleren frihet til å tenke og utfordres, leke og krige.
«Valiant Hearts: The Great War» skammer seg ikke, og bør ikke straffes for å først og fremst være en fortelling, ikke en interaktiv lekeplass.
Oss og dem
Spillet klarer hele veien igjennom å veksle i akkurat passe tempo mellom gåteløsning og action, og mellom varm humor, grufull krig og hjerteskjærende romanse.
Spillet er laget av franskmenn, og de fem karakterenes historier lar oss se krigen først og fremst fra et fransk perspektiv.
Vi følger deres ferd mot en sikker død idet de kastes ut i en krig de ikke kjenner eierskap til, og budskapet står klart og tydelig hele veien igjennom: Krig er dumt.
De slemme i «Valiant Hearts: The Great War» er ikke tyskerne eller schäferne deres, men de kommanderende hærførerne på begge sider.
De har selvfølgelig hver sin karikerte, spesialbygde superzeppelin eller megatanks, og byr på bosskamper som er mer interessante som komiske høydepunkt enn de er i gameplay.
Disneys standard
Dette er et av få spill jeg vet om på markedet som handler om krig, og som jeg samtidig vil anbefale at barn som syns «krig er kult» skal spille.
En sånn merkelapp kommer med to sider:
I lydig følge av Disneys standard for hva som er passende, jakter vi på en plettfri samvittighet, også som soldat i krig. Hovedkarakterene går inn i konflikter med ambisjon om ikke å drepe, og lykkes skuffende ofte med dét.
Generaler og baroner er stygge og alkoholiserte, og skal helst degraderes og sendes i fengsel, heller enn at de sprenges i lufta.
Likevel er det liten tvil om at voksne og barn etter en full gjennomspilling vil ta krigens brutalitet på alvor. Tydelige skildringer av grusomhetene i skyttergraver og underjordiske ganger, på ødelagte gjørmeåkre og i ruinene sønderbombede byer er fulle av gråtende barn, og røykkvalte mødre akkompagneres med ekte fotografier og historiske fakta på detaljnivå.
Skildringene skjer på et folkelig, scenisk detaljert nivå, og gir politikken en lang glemselens finger.
Til syvende sist klarer «Valiant Hearts: The Great War» dét mange spør seg hvordan man gjør, i forbindelse med de mange minnesmarkeringer som skjer i krigens hundreårsjubileum:
Hvordan hedrer vi de modige, selvoppofrende som kjempet og falt, uten å glorifisere krig? Selv om svaret blir blåøyd, sitter jeg igjen med en følelse av at Ubisoft og storindustrien her tar et babyskritt videre fra den måten de vanligvis behandler krigsmotivet.
I tillegg, alvor til side, er dette et grafisk stilig, musikalsk innbydende, morsomt, trist og romantisk mesterverk av den klassiske typen som i første omgang ga oss tro på at spill kan fortelle gode historier.
NB! Spillet er lansert digitalt til to generasjoner Xbox og PlayStation, i tillegg til pc.
